Av og til kommer de - de små kommentarene som plutselig får følelsene til å strømme. De små harmløse kommentarene - gjerne spontane - som med ett blir så overveldende fulle av mening, som river ned forsvarsverket av styrke, mot og gladhet som jeg har bygd opp rundt meg, og som løsner et skred av følelser inni meg. Sorg, vemod, redsel, usikkerhet og engstelse for framtiden, frustrasjon...
Jeg hadde i utgangspunktet en dag da jeg følte meg litt tankefull og trist. Ingrid var sitt sedvanlige livate jeg, pludret og pratet ved frokostbordet. Også kom kommentaren: Jeg gleder meg så til babyen kommer, for da skal jeg kose med han!
En sånn fin og god og vakker kommentar fra min fine, gode, vakre jente! Sagt med entusiasme og glede.
Men jeg gråt. Tårene bare rant og rant og det tok langt tid før jeg klarte å stoppe. Sorgen over gutten vår, sorgen over at vi må leve med denne erfaringen, sorgen over at lille Ingrid måtte oppleve dette! Redselen for at lillejenta mi skal bli utsatt for enda en skuffelse. Redselen for mer smerte. Redselen for at det ikke skal gå bra denne gangen heller. Den tanken klarer jeg ikke tenke fullt ut...
En liten kommentar kan virkelig utløse mange store følelser.
Dette innlegget kjente jeg traff meg midt i hjertet i dag. Akkurat de samme tankene, den samme redselen har jaget meg dette svangerskapet. Redselen for at den lille, store jenta mi skal oppleve det å miste denne babyen også. Det er for redselsfullt å tenke på...
SvarSlettJeg tenker på deg - og håper- håper så inderlig- at utpå vinteren har vi babyene våre her hos oss og de stolte storesøstrene begge to :-)
Takk for at du deler og setter ord på det, det som er så vanskelig ♥
♥
SvarSlett