Skrekk, smerte og sorg

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne....

Alt er rot og kaos og vakuum i hodet mitt. På få dager er hele tilværelsen forandret, snudd på hodet.

Natt til torsdag 23.august mistet vi den kjære lille gutten vår. Vi lever nå i en surrealistisk boble av sjokk, uvirkelighet og bunnløs sorg. 21 uker på vei. Akkurat over halveis. Så var det slutt.

Jeg har lenge gått med en vond følelse av at noe er galt. 

Forrige helg ble jeg syk. Var veldig slapp, orket ikke spise, hadde feber og frostrier, og kynnerne ble enda kraftigere og hyppigere. Spesielt nettene var ille. Mandag dro jeg til legen. Der fant de ut at CRP'en min var litt høy. Han likte heller ikke at jeg hadde så mye kynnere og jeg gikk derifra med beskjed om å komme tilbake på onsdag. 

Tirsdag følte jeg meg litt kvikkere. Herr Laura var hjemme og tok seg av Ingrid så jeg fikk hvilt meg og kommet litt til hektene. Jeg sa at jeg kunne levere Ingrid i barnehagen neste dag siden herr Laura skulle dra så tidlig på jobben.

Den natten hadde jeg utrolig smertefulle kynnere. De var så kraftige at jeg nesten ville karakterisere det som rier. Jeg opplevde dem dessuten noe annerledes enn tidligere, da disse presset seg nedover og jeg følte en stikkende smerte i underlivet. Neste morgen blødde jeg. Da tenkte jeg at dette går galt! Jeg satte meg på badegulvet og gråt. Av redsel, panikk og utmattelse. På umenneskelig vis klarte jeg å mobilisere alle mine krefter til å ta meg sammen og få Ingrid stelt og fulgt henne i barnehagen. Så dro jeg til jordmor. Der hørte vi at hjertet til til gutten slo kraftig og fint. Men jeg fikk henvisning til sykehuset, og dro dit med en gang. 

Jeg var nedbrutt. Skjelvende. Uten håp. 

Undersøkelsen ble kort. Fostersekken lå i åpningen - på vei ut. Nesten ingenting fostervann. 

Det kom ikke som noe sjokk. Det var en bekreftelse. Sorgen la seg over meg som et tungt teppe og jeg ble på en måte flat. 

Jeg skulle legges inn med en gang. Jeg kom til å føde spontant når som helst. 

Ikke så lenge etter at jeg ble lagt inn på føde-observasjonen kom herr Laura. Med drosje rett fra jobb. Det var en enorm lettelse å ha han der. Så var det bare å vente. Vente på å føde mitt dødsdømte barn.

På natten våknet jeg litt over 01:00. Kort etter kjente jeg de fryktede kynnerne komme. Jeg hadde vel 3 stk av disse så kommer plutselig en avsindig smertefull sammentrekning. Jeg vekker herr Laura og drar i alarmsnora. Smertene er så intense! Det er smerter som ikke klarer å beskrives. Jeg ble helt stiv. Jeg ble trillet ned på føden, fikk både lystgass og morfin, og på tre press var han ute.

Gutten min. Den kjære gode lille gutten min som ble utstøtt. Han levde helt til det siste. Min lille fighter. Det skulle ikke ende slik! Det er så meningsløst og grusomt, uendelig trist. Vi fikk se han og holde han og bruke den tiden vi trengte med han. Men når blir man klar til å ta farvel med sitt barn? Han var så liten. Så skjør. Men helt velskapt. Et lite menneske som ikke fikk leve.

Skjønne, gode gutten vår!
Vi elsker deg så høyt.
Du kommer alltid til å være med oss.

Jeg kommer til å ha et stort behov for å skrive mye rundt dette i tiden som kommer. Akkurat nå er det så mye følelser og tanker som raser rundt i meg at det er såvidt jeg klarte å få formulert dette innlegget her. 

En uke med stress og uro....

..... er ikke noe hyggelig, og kanskje spesielt u-hyggelig når man er gravid.

Som jeg har nevnt på tidligere så er dette svangerskapet radikalt annerledes enn mitt forrige. Mitt svangerskap nr 1 var et drømme-svangerskap, jeg levde fullstendig som før med hensyn til fysisk aktivitet. Jeg var supersprek helt fram til siste måned, da fikk jeg litt høyt blodtrykk og måtte ta det helt med ro.

Nå har jeg omtrent følt meg invalid i halvannen måned allerede, og jeg er er bare kommet halvveis! Det begynte selvfølgelig med bekkenløsning, denne har vært litt til og fra og er periodevis helt borte. Men er det ikke det ene så er det visst det andre. 

Det begynte sist lørdag. Jeg har kjent endel kynnere, men fra lørdag ble det helt ekstremt! I en uke nå har jeg hatt bortimot konstante kynnere. Magen strammer seg, blir sår og vond og jeg føler et skikkelig press utover og ned mot bekkenet. Det er orntlig vondt! 

I dag var jeg til jordmor (faktisk den samme som jeg gikk til når jeg gikk med Ingrid), og hun henviste meg til sykehuset for en kontroll. Kynnere er -som dere mødre og gravide sikkert vet- "forstadiet" til rier, og dette kan være med på å korte inn livmorhalsen, som da videre kan føre til for tidlig fødsel. Så jeg gjennomgikk en undersøkelse for å finne ut av om denne var forkortet, men det var den heldigvis ikke. Og lillegutt hadde det bra. Så da ble jeg beroliget. Men disse kynnerne må jeg jo da bare leve med, og tanken på at jeg kan ha det sånn i ytterligere 20 uker er ikke akkurat lystig! Jeg får oppfølging i form av at jeg skal på ny kontroll om en uke. Så det blir mye farting til og fra sykehuset også. Enda mer stress...

Phu, blir visst mye gravid-prat for tiden. Men sånn blir det bare når det blir en sånn altomfattende tilstand.

Hvorfor bildet av flamingoer øverst i innlegget? Jo, Ingrid fikk et skjørt av meg med flamingo-trykk, og hun elsker dette skjørtet! Nå er hun blitt veldig oppmerksom på denne fuglen og stråler opp hvis hun snubler over et bilde av en flamingo. Hun har også uttrykt at "hun ønsker seg en orntlig flamingo!" He he, jeg smelter. Hun er så søt. 
Derfor flamingo.

Ultralyd

Så var dagen her. Dagen for første jobbdag etter ferien, for første dag i ny avdeling for Ingrid og for ultralyd.

Å levere Ingrid - og gå fra henne i barnehagen var en lett match. Hun var jo kjent med avdelingen fra før, og en av hennes gamle venner fra forrige avdeling var også på plass i dag. 

Det var helt greit at vi dro. Hun er så trygg og god.


Så var det ultralyd.
Vi beregnet god tid og tok en kaffe mens vi ventet. Minnene kom strømmende på fra sist vi var på dette sykehuset: is-spising med rier i varmen. Lille nyfødte Ingrid. En helt ny tilværelse som mamma.
Så kom jeg inn da. Og der var den lille i magen. Nesten det første vi fikk se var en vinkende hånd! Sparkende bein. De nødvendige målene ble tatt, etter ganske lang tid, for den lille lå veldig urolig og sammenklemt - nesten dobbelt. Så helt på slutten fikk vi høre hvilket kjønn det var. "Det må jo være en gutt" sa de to sykepleierne som var der og viste oss et glimt av noe som ikke kunne være noe annet enn en guttetiss. Min aller første reaksjon overrasket meg litt, for jeg kjente faktisk litt skuffelse! Jeg har hatt mange tanker rundt barn nummer to, selvfølgelig - det har man jo. Og jeg har alltid ønsket å bli mamma til to søstre. Det er helt sikkert fordi jeg selv er vokst opp med to søstre. Jeg har ingen erfaring med - eller kan relatere meg til det å ha en bror. Så det var der det lå - at jeg alltid har sett for meg at jeg skulle være mamma til søstre. Når jeg har tenkt på at Ingrid skulle få søsken har jeg tenkt at det mest "ultimate" måtte jo være å få en søster. To sjelevenner som alltid skulle være der for hverandre. Som sammen skulle gå igjennom gleder og sorger. Jeg tror at to søstre deler mer og har et nærmere forhold enn en bror og en søster. Så det var disse tankene som lå til grunn for min skuffelse.
Men jeg må få presisere at dette var den aller første reaksjonen, den aller første følelsen jeg kjente på. Det aller viktigste for meg var jo selvfølgelig at alt var normalt og at barnet hadde det bra. Selv om jeg dypest inne ønsket meg en jente, så ville jo ikke det si det samme som at en gutt ville være uønsket! Jeg måtte bare rett og slett la det synke inn og omstille meg til tanken.
Jeg håper ikke at folk blir arge over at jeg er såpass ærlig. Jeg snakker om følelser - og disse har man ikke kontroll over. Det er følelser. Og jeg tror at de aller fleste har en preferanse når det gjelder kjønnet til sitt kommende barn. Selv om det ikke er helt stuereint å si at du ønsker det ene kjønnet framfor det andre.

Her er lillebror!

Men når dét er sagt; her sitter jeg samme kvelden og har allerede vendt meg til tanken! Det er lillebror som ligger i magen min. Og han skal være velkommen og elsket! Og hva søskeforhold angår: bror og søster kan selvfølgelig også bli nære sjelevenner gjennom tykt og tynt. Jeg har selv en fetter som jeg gjennom hele oppveksten hadde et nært og godt forhold til, og vi er også nære venner i dag selv om vi nå er noe mer opptatte på hver vår kant. Og det er heller ingen automatikk i at søstre har et tett og nært bånd gjennom hele livet... Det kommer vel til syvende og sist an på personlighetene til barna...

Da har regnskyene lagt seg som et lokk over oss og jaget fram en mørkere skumringstime enn det som er vanlig en kveld tidlig i august. Jeg har tent stearinlys og skal sette meg til "jobbe" på mitt nye prosjekt: strikke pledd. Strikker et lilla pledd til Ingrid (for hun "elskel lilla!") og etterpå skal jeg strikke et hvitt til lillebror. Ett nøste holder til ett barnepledd og er på størrelse med en basketball! Så jeg har litt å strikke på utover høstkveldene.

Ferieslutt

Siste dagen i sommerferien.

Har ikke fått kjent så mye på følelsene rundt det, det er vemodig - men den store nostalgien kommer vel først når dørene på jobben min smeller igjen etter meg. Det er ikke noe jeg ser fram til, men sånn er livet; hverdagen innhenter en ubønnhørlig.

Jeg oppdaget også at jeg jo har rundet et år som blogger - i juni var det faktisk. Og da- for et år siden - skrev jeg også om ferieslutt og mine alltid vemodige følelser i forbidelse med det. En følelse av at noe er slutt. At mørket tar over for lyset. Du kan lese fjorårets innlegg her. 

Følelsen jeg sitter igjen med etter denne ferien er mye det at jeg ikke fikk gjort så mye som jeg ønsket. Det var så mye jeg hadde lyst til som aldri ble noe av. 

Kragerø for eksempel fikk jeg ikke kommet til denne sommeren. Og det er trist. Det er som et familiemedlem eller en god, etterlengtet venn som jeg ikke rakk å hilse på.  Men vi har kost oss og prøvd å gjøre det beste av overskya dager med kald temperatur, som stort sett var sommerværet i 2012.

I dag rundet vi av ferien med blåbærtur i skogen. Plukket nesten en liter som jeg har kokt til syltetøy. Fingre og munn er lilla og blå - akkurat slik det skal være, mmmmm... Og som en liten trøst til meg selv har jeg ordnet meg et abonnement på bladet BoligDrøm. 

Men i morgen blir det spennende! 1: fordi Ingrid har første dag i ny avdeling i barnehagen og 2: fordi vi skal på ULTRALYD! Er veldig spent på dette. Spent på om alt står bra til.... Jeg tror og håper jo at alt er ok, men jeg tar ikke noe for gitt heller... Også er jeg spent på om vi får se kjønnet. For det vil vi. Jeg har lenge siklet på babyklær, funnet nydelige søte klær som jeg har hatt sååå lyst til å kjøpe, men syntes at det har vært litt for tidlig. Også er det jo litt kjedelig å kjøpe typiske kjønnsbestemte plagg til noe om viser seg å være omvendt kjønn!


Jeg skriver nok mer i morgen.

Liv i magen, halsbranntips og sneglehus

Fullgåtte 17 uker idag. Mener selv at jeg har fått tydelig kul på magen, selv om andre neppe ville sett at jeg er gravid. Jeg ble ikke så veldig stor med Ingrid, magen kom seint og satt hele tiden langt oppe. Kan se ut som at dette blir omtrent på samme vis.

Denne uka har jeg begynt å kjenne de første spede tegn på liv! Små, men ganske tydelige bevegelser i nedre del av magen. Rart, gøy og uvirkelig.

Halsbrann var den verste plagen jeg hadde i mitt forrige svangerskap. Og denne gangen også har den slått til. Jeg har drikke mye Nyco, har ikke orket å begynne med Gavisconen, syns den er så fæl! Men så fikk jeg tips om mandler. Jeg gav det ikke så mye sjans, men knasket i meg noen. Og jammen så hjalp det! Det tok faktisk flere dager før det meldte seg på nytt! Og da tok jeg noen få, og det ble borte. Så mandler er faktisk et hett tips til dere som sliter med halsbrann, i alle fall halsbrann forårsaket av graviditet!

Barn er virkelig fulle av innfall, og mange rare og dramatiske situasjoner må man regne med når man har barn.  Under Hvaler-oppholdet samlet Ingrid seg en fin samling med skjell og sneglehus og i dag når vi skiftet bleie (selv om vi for tiden driver med do-/pottetrening, blir det noen bleier innimellom) begynte hun å synge : "putte den i nesa, putte den i nesa", og da ser jeg at hun putter et av disse små sneglehusene opp i det ene neseboret. Jeg får henne opp i en viss fart og ser sneglehuset inni nesa, og før jeg får forhindret det plukker hun seg i nesa med fingeren, og da kan jeg ikke se det lenger. Alle forsøk på å snyte det ut, lukte på pepper og nyse det ut osv, er fånyttes og vi drar ned på legevakta. Der slår hun seg fullstendig vrang og lar ikke engang legen få komme til å kikke. Vi ble sendt ned til sykehuset i Skien, (lyder det kjent? Det begynner å bli et mønster at vi må haste ned til sykehuset!) til øre-nese-hals-avdeling. Legen her i bygda mente at vi kanskje måtte legge Ingrid i narkose for å få ut sneglehuset. Jeg har nesten angst for narkose, og vegrer meg for å legge katta i narkose liksom, så dette var noe jeg syntes var helt fryktelig. Men heldigvis slapp vi det. Legen var veldig flink med henne, fikk til en kommunikasjon med henne, der de ble enige om at sneglehus ikke hadde noe i nesa å gjøre og at det var best å få det ut. Hun satt veldig fint når han kikket etter det, men måtte holdes når han trakk fram en tang for å få det ut. Men det gikk! Vi slapp narkose og kunne lettet vende nesene hjem - uten sneglehus denne gangen.

De barna, de barna! Ikke særlig stas når det holder på, men egentlig en ganske festlig historie å fortelle i etterkant...

Hvaler-ferie

I går kveld kom vi hjem fra en og en halv uke på Hvaler og første del av ferien er forbi (men fortsatt masse igjen, heldigvis! ). Det har vært hektiske og koselige dager, sånn som det gjerne blir på ferier sammen med mye folk. Søsteren til herr Laura med to barn + svigers har også vært der, så det har vært rimelig intenst til tider. Været har vært skiftende, ikke så aller verst, men ikke særlig varmt! Vi har vært mye ute i båt, gravd på stranda (bading har rett og slett ikke vært særlig fristende), trekt garn et par ganger og kost oss. Ingrid har trent opp koordinasjon og styrke med å løpe rundt på fjell og svaberg.

Vi hadde også to-tre dager alene bare oss tre pluss pus og det var veldig hyggelig og avslappende. Da dro vi til Strømstad og det var faktisk en deilig dag. Vi dro tidlig og stoppet på en nydelig bortgjemt strand i le der vi inntok dagens frokost før vi kjørte videre. Der hadde vi en stund med ekte sommer-feeling; grønnaktig klart vann, varm pulversand mellom tærne og sola som varmet naken hud.

Noen timer sola tittet fram og vinden var moderat, var vi ute på en liten seiltur i en gammel færing.

Nå har vi dratt videre til hjembygda mi, og her skal vi være litt på ubestemt tid. Håper på bedre vær til uka, sommervarmen glimrer med sitt fravær dessverre.

For å ta en liten helse-oppdatering: jeg har vært utrolig bra i ferien hva bekkenløsningen angår. Vet ikke om det har noen grunn, jeg har gått endel i ulendt terreng, kanskje det har vært bra? Det kom imidlertid tilbake da jeg måtte bråløpe etter Ingrid som plutselig løp fra meg på ei brygge - uten redningsvest... men det er ikke plagsomt vondt, så får bare håpe det hoier over. 

I dag er jeg 16 uker og syns jeg har fått en tydelig bump! 

Fortsatt god sommer til alle.

Gratulerer med dagen Ingrid - vår skatt

Kjære Ingrid

Idag er det 3 år siden du ble født. En nydelig og perfekt bitteliten skapning på 2940 g og 48 cm. Ørsmå gylne hår på et perfekt formet hode. Klare mørkeblå øyne. Lange sjøstjerne-fingre.

Så vakker!

Jeg elsket deg fra første stund!

Du gir oss latter, glede og utfordringer.

Vi elsker deg for din energi, ditt temperament, ditt mot og din livsglede.

Og din kompromissløse kjærlighet.

 I 3 år har du beriket vårt liv.
Vi er så utrolig takknemlige for at du er akkurat du !


Hvordan kan jeg beskrive vår kjærlighet til deg?
Den overgår ord....


Kjærlig hilsen mamma

13 uker og første kontroll

Sommerblomster på Hvaler.

I dag fullfører jeg 13 uker. 

Men at dette svangerskapet ikke går like knirkefritt som det forrige, det er helt klart.
 For en ukes tid siden kunne jeg konstatere at jeg har pådratt meg bekkenløsning... Hurra, det er jo bare et halvt år igjen lissom! Da dette gikk opp for meg fikk jeg først litt småpanikk. Jeg har alltid hatt en skrekk for å bli ufør og jeg er livredd for at dette skal bli noe som jeg må slite med også etter fødsel. Syns det er så mange som har plager flere år etter graviditeten... Så nå skal jeg bare ta alle forhåndsregler, ikke gjøre noe som kan få det til å bli verre. Jeg har tatt kontakt med fysioterapaut etter henvisning fra legen min, så etter sommerferien begynner jeg sannsynligvis med noen form for behandling. Varmebasseng, snakket de om. Inntil da er jeg 30 % sykemeldt. Det er egentlig litt rart. Jeg som nesten ikke har vært sykemeldt som mye som en uke tidligere...

Så hvordan fant jeg ut at dette var bekkenløsning?
 For en tid siden kjente jeg ømhet på utsiden av øvre del av lårene. Jeg tok dette for å være stølhet etter voltigen eller at jeg hade fått meg en smell. Men synes det var litt pussig. Dette forsvant for så å komme tilbake, og jeg tenkte da at dette ikke hadde noe med voltigetreningen å gjøre. Så en kveld kjente jeg smerte i lysken. Det var faktisk kjempevondt, helt plutselig. Og det var da jeg skjønte at dette nok dessverre ikke kunne være noe annet enn bekkenløsning.
Og siden da har jeg kjent det hele tiden. Smertene forandrer seg fra dag til dag og utover dagen. Noen ganger er det høyre lyske, andre ganger venstre. I dag kjenner jeg ikke så mye i lyskene i det hele tatt, men mer på utsiden av lårene. Merkelige greier...

Så kom da gårsdagen med ENDELIG time for første kontroll! Åh, den legetimen har jeg ventet lenge på. Tok alle de obligatoriske prøvene bl.a. blodprosent, hepatitt B og HIV. Jeg tok ikke toxoplasmose-prøve, for den fant jeg ut av at jeg var resistent mot under forrige svangerskap. Jeg har fått sykehushenvisning og venter på time for ultralyd. Også fikk jeg høre hjertet til babyen! Først sa legen at det var for tidlig, men da jeg akkederte med at forrige gang hørte jeg det i uke 11, ville han prøve likevel. Og jammen så fant vi den. Helt nederst i magen fanget vi opp raske hjerteslag. Fantastisk. Så da er det ikke innbildt svangerskap, he he!

Midsommerhelgen tilbragte vi på hytta på Hvaler. Ingrid koste seg med graving på stranda og skjellsanking. Temperaturen fristet ikke til bading, verken for store eller små. Kvelden regna bort, men vi grilla og inntok maten ute under tak. Så en koselig helg alt i alt.

Kooose seg-liste

• 50% sykemelding! Hvilken luksus, hvilken deilig følelse det er! Alenetid der jeg kan senke skuldrene og bare slappe av. Og også ha tid - og ikke minst overskudd - til å kunne gjøre litt i huset. Det er også en psykisk påkjenning å se at huset bare gror til av støv og møkk og rot. Hybelkaniner som virvler rundt føttene mine når jeg går over gulvet og klesvask som hoper som opp som fjell i skittentøyskorga...
• Fravær av kvalme. Er jeg ikke sliten er jeg ikke kvalm.
• Det regner, men dog - det er sommer! Det lukter gress og blomster og det er ikke såååå lenge til sommerferie.
• Det er utsikter til at herr Laura kan få mer dagtidsarbeid, ergo blir ikke jeg alene hver kveld.
• Snart skal jeg rigge meg til i sofan med en kopp cafe au chocolat (er ikke så veldig i kaffemodus for tiden, derfor en sånn variant til kos) og har også kostet på meg et nytt interiør-blad som jeg kan drømme meg bort med.
• Frø i magen. Et lite menneske som ligger og klargjør seg til å komme ut og hilse på mamma og pappa og storesøster!  Har ikke vært på første kontroll ennå, så det hele har fortsatt et slør av uvirkelighet over seg.... men det er jo noen der inne.... Om en uke får vi kanskje høre!

Utmattelse

De siste to ukene har vært vanskelige og tunge. Jeg har vært preget av en lammende tretthet, en tretthet som slår meg fullstendig ut og som gjør meg kvalm og utilpass. Dagen begynner forholdsvis greit, jeg føler meg uthvilt etter nattens søvn. Men etter få timer på jobben kommer utmattelsen. Og når jeg da drar hjem er jeg fullstendig på felgen, kvalm og dårlig. Jeg var jo sånn med Ingrid også, men forskjellen denne gangen er at nå har jeg ikke bare meg selv å tenke på. Nå kan jeg ikke bare slenge meg på sofan når jeg kommer hjem og tilbringe en deilig time i drømmeland. Nå må jeg mobilisere alle mine krefter og hente Ingrid i barnehagen, lage middag og rydde opp etterpå. Så kommer kveldsstellet. Og en aktiv 3-åring vil jo også gjerne leke litt før leggetid!

Det som er det store problemet er at jeg er alene hver kveld om dette. Nå for tiden jobber herr Laura på kveldene, og det skal han gjøre hele måneden. Jeg skjønte ikke hvordan i all verden jeg skulle klare å gjennomføre disse ukene, så etter en fryktelig dag i går med så og si konstant kvalme og hodepine tok jeg en tur til legen idag. Og til min store lettelse ble jeg 50 % sykemeldt i to uker, fram til neste svangerskapskontroll. Som forøvrig også blir den første... Det er virkelig utrolig deilig å vite at jeg kun har halv arbeidsmengde å forholde meg til. Det er som en byrde er løftet av skuldrene mine. 

Så nå sitter jeg her i sofan og nyter en stille kveldsstund for meg selv.Sommerskumringen senker seg utenfor.

Og dessuten: legen mente at jeg var i uke 11 - og ikke i uke 9 som jeg trodde. Det vil si at første trimester snart er gjennomført...!

Fornemmelser av fortiden

Fotografi av Anne Lein Kristiansen

Det er en helt vanlig dag, en helt vanlig situasjon. Kanskje jeg er på vei til jobb, eller sitter på toget. Kanskje jeg går på tur eller kjører bil opp til butikken. Så kommer det et glimt av en følelse jeg kjenner igjen. Følelsen av en helt spesiell situasjon, eller kanskje det er riktigere å si en helt spesiell tilstand, noe som var, men som ikke er lenger. Et utrolig flyktig glimt, men som likevel fyller hele meg. Følelsen tar hele meg i besittelse og jeg er i denne tilstanden de korte sekundene den varer, før den igjen glir ifra meg og jeg står igjen med en følelse av å ha gjenopplevd noe fra en svunnen tid. En fornemmelse av fortiden.

Den myke lyden av mine nakne føtter mot trebrygga. Stille sommerkveld. Sjøen ligger rolig og mørk. Svak duft av tjære. Sjøbua ruver over meg, mørk og stille. Men mellom de vindskjeve veggene lever minner av sommerlig fryd og barnlig forventning og glede.

Morgensola skinner ned på meg og varmer kroppen min. Jeg har bare legger og joggesko mot den støvete grusen. Skoleransel på ryggen. Det er juni og snart ferie. Morgenlufta er fortsatt litt kald, men jeg vet at det blir en varm dag.

Lukten av ferske bakevarer. Smaken av frø-horn med ost og skinke på, sommerprogram på radioen. Jeg har sommerjobb på kaféen og bygda er i ferd med å våkne.

Ingrid er bitteliten. Hun ligger ved brystet mitt. Rolig og tilfreds. Øynene er lukket, men hun suger fortsatt. Inderlig fred og trygghet. Grenseløs kjærlighet.

Krystallklar luft og høstløv i flammende farger. Lyden av hestesko på grusen. Euforisk lykke over å være unge, fri og til hest.

Dette er et lite knippe av glimt fra fortiden som jeg plutselig kan fornemme. Og jeg skjønner at dette er gylne skatter som ligger  lagret i hjertet mitt. Av og til kommer de til overflaten for at jeg atter kan få gjenoppleve dem. Men kun flyktig som en liten bris gjennom kroppen. To - tre sekunder, før den glir bort. Jeg prøver å holde på den, vil kjenne på følelsen av denne fordums tid enda litt til. Men den er allerede borte.

Tiden som var.

Og nok en gang går det opp for meg: Øyeblikket er alt vi har.

Uke 8 - sammenligninger med forrige svangerskap

Bildet forestiller 8 uker gammelt foster. Lånt fra mammanett.no

Etter mine beregninger er jeg i dag 8 uker på vei! 

Formen er fin, men det er vel egentlig fra nå og utover mot 12. uke at de "værste" ukene er. Det var i alle fall sånn med Ingrid. Da var jeg litt kvalm mellom uke ca 9 og uke 12. På ingen måte noe ille, det var helst når jeg ble sliten og trøtt eller sulten. Typisk var etter jobb og hvis jeg satt oppe litt lenge på kvelden. Tendensene til det samme er her nå. I dag tidlig var jeg faktisk veldig kvalm... 

Nå er jo dette veldig tidlig i svangerskapet, men jeg prøver meg likevel på noen sammenligninger mellom nå og forrige svangerskap.
 I likhet med når jeg gikk med Ingrid er jeg også nå preget av mye tretthet. Ikke hele tiden, men det kommer gjerne kastende på meg periodevis utover dagen. Plutselig føler jeg meg helt zombie-trøtt, som at all energi har rent ut av meg og det eneste jeg ønsker og føler behov for er å legge hodet på noe mykt og sovne. Så kan jeg plutselig bli meg selv igjen. 

Når det gjelder matproblematikk er jeg foreløpig altetende - som normalt. Jeg hadde en periode forrige gang da jeg var meget selektiv og helst spiste mild, ukrydret og nesten smakløs mat (til noe frustrasjon for min kjære!). Jeg orket ikke tanken på fisk -særlig ikke laks, paprika, pesto og hvitløk. Derimot melkeprodukter stod høyt i kurs, og jeg drakk bøttevis med melk. Nå foretrekker jeg faktisk appelsinjuice. Én ting jeg har lagt merke til denne gangen er at maten kan smake mer beskt. Likt som forrige gang er jeg heller ikke nå noe særlig i kaffe-modus. Og det er jo like greit... Dessuten -fort mett, fort sulten igjen! Veldig for sulten igjen...

Før og under forrige svangerskap var jeg veldig aktiv. Jeg rei tre ganger i uka blant annet og fortsatte med det helt ut i 5. måned. Nå er jeg ikke så aktiv og dette henger litt over meg. Det er veldig vanskelig å få tid til noe trening, da jeg nå på sommeren er sjømannsenke. Det vil si herr Laura jobber kveldstid så og si hver dag for tiden, så da er jo jeg alene med Ingrid. Dette er veldig synd, for det er jo nå og framover at jeg har behov for trening. Det er liksom litt nytteløst og helt bakvendt å skulle begynne å trene i 5. måned av graviditeten! Voltigen fortsetter ca 3-4 ganger til, men så er kurset slutt. Det spørs om jeg ikke må bli flinkere til å spørre svigers om hjelp av og til...

Jeg har fått min første kontroll i uke 11, om 3 uker. Kan nesten ikke vente! Jeg hørte hjertet til Ingrid slå første gangen i uke 11 og ser fram til å få denne bekreftelsen på at det er liv der inne. Det er først da det blir helt virkelig for meg.

Status updates...

Nå sitter jeg i barndomshjemmet mitt, mett og god etter kveldens grilling. Det er pinseaften, lysblå himmel, man kjenner fortsatt varmen etter sola som har stått på i hele dag og sørget for nok en deilig sommerdag. Uka har vært helt fantastisk! Skikkelig sommervarme. Denne helgen står i kontrast til forrige helg. Da ble jeg nemlig nok en gang syk. Det begynte med at jeg følte meg slapp og kvalm og jeg tenkte at dette er vel svangerskapssymptomer som begynner å melde seg. Men så ble jeg bare dårligere og dårligere, mandlene begynte å verke og da skjønte jeg at her var det noe mer. Og ganske riktig; her var det streptokokker! Så var det på'n igjen med pencilinkur, den 3. på 3 måneder! Man skulle ikke tro det var mulig! Jeg blir helt oppgitt, jeg har kanskje vært like mye syk i år som jeg har vært sammenlagt de ti siste åra! Det har gått slag i slag med halsinfeksjoner for meg og Ingrid denne våren. Utrolig utmattende og frustrerende... Det verste var at jeg var så utrolig syk. Var helt utmattet, bare lå i senga og orket ikke spise.

Men NÅ er jeg i form igjen. Og som sagt tilbringer vi pinsehelgen hjemme hos mor. I dag har jeg imidlertid vært veldig energiløs og tendenser til kvalme når jeg blir sulten etc. Så her er det tydelig at det er ting på gang, det er jo nesten så man lurer litt på om det faktisk er tilfelle dette her! he he..

Nå får jeg joine familien litt. Skriver mer senere.

Ønsker alle en fin pinseaften.

I full gallopp

Måtte bare dele dette herlige bildet av Ingrid og hennes første gallopp! 

Jeg går jo på voltige-kurs hver mandag og dette er Ingrid veldig opptatt av. Hun er generelt veldig opptatt av hester og ridning. Hun har jo ridd noen ganger, men det har ikke blitt veldig mye. Så jeg tror kanskje det må være fordi jeg rir, også kanskje fordi hun har sett mye på Pippi. Hvertfall så maser hun hver gang vi hilser på en hest om at hun "vil ri på hesten!" Og hun leker at hun rir og elsker å sitte på mammas rygg mens jeg "gallopperer" avgårde. ( Jeg ville blitt meget takknemlig for å bli erstattet med en orntlig hest! Både av den ene og den andre grunnen, he he..) 

I går kom hun opp til ridesenteret sammen med bestemor og bestefar, og da fikk hun lov til å ri litt. Hun var virkelig helt i hundre. " Jeg vil ri på hesten !" ropte hun - ingen nøling. Så jeg lempet henne opp og hoppet opp bak henne. Hun fryydet seg! Sang av glede. Så både travet og gallopperte vi. I voltige har hesten på seg en voltige-gjord - altså en innretning som er spent rundt magen på hesten med bøyler som voltigeutøveren kan holde seg i. Disse bøylene gjorde det perfekt for henne å holde seg fast, også med meg bak så var det en helt trygg affære. Dessuten ble jo hesten longert av en annen person, så jeg kunne bare konsentrere meg om tryggheten til Ingrid - noen andre kontrollerte hesten. 

Det var så utrolig gøy å se hennes entusiasme og glede! Dette var virkelig helt topp og fikk meg til å tenke at -åh, dette skulle vi ha gjort mer! 

Etterpå fikk hun alle til å le da hun hoppet rundt på tønna ( en tønne med voltigeutstyr som man kan øve seg på istedenfor å slite ut hesten. ) og gjorde triks helt i riktig voltige-ånd. 

Jeg syns bare hun er så utrolig kul og vidunderlig !

Mammatanker og avsløring av en liten hemmelighet

Jeg så igjennom "gamle" bilder av Ingrid her en kveld. Fra hun var baby og opptil et år. Minnene kom strømmende på, det føltes så lenge siden på et vis, men likevel også bare som et lite blaff av tid. Tenk at det nærmer seg tre år siden! Det er utrolig hvordan tiden går..

Når jeg ser på disse bildene må jeg smile, hun er en sånn fantastisk nydelig skapning. Men jeg kjenner også alltid et lite sting av vemod. Tanken på at den tiden er forbi, at jeg aldri mer kommer til å oppleve henne som den hun var da. Baby-Ingrid. Men det slår meg også hvor utrolig lik hun er seg selv! Hun er den samme. De samme utrykkene, det samme ansiktet, det samme lynnet. Skjønt langt mer temperament i form av sinne i dag da! Men den samme intensiteten. Allerede som baby hadde hun en tydelig personlighet. Hun var Ingrid!

Jeg husker så godt hvordan det var å holde i den lille spinkle kroppen. De perfekte små føttene og de tynne, litt bøyde leggene. Spebarns-legger. Det lille perfekte hodet med nesten ingenting hår. De fantastiske lydene hun laget, som hun faktisk fortsatt kan lage! Hjertet mitt blir varmt når jeg hører disse lydene. Åh, som  jeg elsket det vesenet fra første stund!
Og jeg blir egentlig litt satt ut ved tanken på at snart - om alt går bra- så holder jeg en slik liten en i armene mine igjen.
Jeg venter barn. Ingrid - min lille baby- skal bli storesøster!
Uvirkelighet, spenning, forventning og glede fyller meg. Pluss en liten dæsj engstelse. Det er fortsatt veldig tidlig! Er vel mellom 4 og 7 uker. Det er bare de nærmeste som vet om det ennå. Grunnen til at jeg deler det her inne er fordi at her er jeg jo anonym uansett. Jeg er dessuten en person som ikke klarer å holde ting skjult. Jeg synes det er bedre at folk vet grunnen til min eventuelle oppførsel eller sinnstilstand. Men litt til ennå skal det få forbli min lille hemmelighet.

Jeg lurer på hvem det er som driver og tar form der inne nå! Tenk at det allerede nå er bestemt om det er en gutt eller en jente som ligger der... Utrolig, uvirkelig og fortsatt ganske så fjærnt. Lillesøster eller lillebror!
Et lite under.