Et nytt perspektiv

Dette innlegget skrev jeg for en liten stund tilbake, men klarte å fjerne det fra bloggen. Relanseres herved:

Jeg er virkelig ikke stolt av det, men skal jeg være ærlig har jeg lett for å føle misunnelse...

Misunnelse, en utrolig lite edel egenskap som de aller fleste helst ikke vil innrømme at de føler. Men som jeg egentlig tror at alle føler fra tid til annen..

Jeg har følt mye på misunnelse, jeg. Mer i de yngre år enn i dag heldigvis.

 Men av og til kommer den fortsatt på besøk. Et lite stikk i mageregionen og en liten stemme som hvisker: Så heldig hun er! Hvorfor har ikke jeg det sånn?

Jeg fikk tidlig en voldsom interesse og facinasjon for hester og ridning. Jeg elsket alt som hadde med det å gjøre, å ri var det morsommeste jeg visste! Komme ut i naturen, kjenne farten som en beruselse og sambåndet mellom hest og menneske. Mitt største ønske var å få egen hest! Men hest var dyrt, og min familie har aldri hatt mye penger. Så hest fikk jeg aldri. Det i seg selv stakk, men verre var det at alle de andre jentene i klassen kom etter med interessen og de fikk seg egen hest! De fikk egne hester og fikk være med på treninger og stevner, de fikk leve det livet som jeg så inderlig ønsket å leve. Jeg var så misunnelig! Jeg følte en utrolig urettferdighet og dette var vonde følelser. De fulgte meg til langt over skolealder.

Også i dag føler jeg en lett irritasjon hvis jeg hører om folk som er vellykket. Jeg er ikke misunnelig på filmstjerner og Røkke og sånne folk, men vanlige folk, som meg, som lykkes så voldsomt. Tjener gode penger, kjøper seg flotte hus (se der ja, fortsatt lider jeg under det faktum at jeg ikke er spesielt velstående!), folk som har en stor og aktiv vennekrets...you name it.

Men er det sikkert at alle disse velstående huseierene er udelt lykkelige? Jeg vet svaret. Nei, det er slettes ikke sikkert. Alle har sitt. Alle har hendelser i livet som ligger som mørke flekker i sinnet. Sorg over noen de har mistet, et hanglende ekteskap, sykdom, følelser som utilstrekkelighet, usikkerhet, depresjon... Noen kan ha alt og plutselig kan det skje en ufattelig tragedie som snur opp ned på hele tilværelsen. Som jeg har sett et eksempel på nå. Den hendelsen gjorde at jeg selv åpnet opp øynene. Jeg følte en tung og svart sorg på deres vegne, men samtidig følte jeg en enorm takknemlighet over det som jeg har! At kjærsten min, tross alle mine svakheter er glad i meg! At min vidunderlige datter er frisk, sterk og lykkelig! Når alt kommer til alt er det jo det som betyr noe! Selvfølgelig må man ha til det daglige brød, og helst litt til for livskvaliteten, men det aller aller viktigste er at de du er glad i er der, og at de er trygge, friske og har det godt.

Jeg skal bli flinkere til å se lyst på livet. Jeg skal holde på denne takknemligheten som jeg føler nå, hente den fram når sinnet mørkner til. Være glad for de gode menneskene i livet mitt. Fokusere på det som er godt. Noen ganger kan det være vanskelig, men slik føler alle det. Uansett hus, hest eller penger. Snart er det sommerferie, og enda snarere er det helg som jeg skal tilbringe med min dyrebare skatt og andre mennesker som jeg er glad i !

La vita é bella!

Laura