Universet Twin Peaks

Dette innlegget er dedikert en Tv-serie som maktet å prente inn et uutslettelig inntrykk på meg den første gangen jeg så den. Mye takket være en spesiell karakter som dukket opp der jeg minst ventet det.

Tv-serien jeg snakker om er Twin Peaks, og den spesielle karakteren er selvfølgelig BOB. (Som dere som har sett serien sikkert allerede har gjettet.) Episoden jeg så var godt uti andre sesongen, så jeg skjønte ikke så mye av det som foregikk. Jeg var dessuten 11 år, og ikke spesielt moden for alderen tror jeg.. Min umiddelbare reaksjon var jo ikke akkurat positiv, jeg ble rett og slett skrekkslagen!

Denne BOB ser ut som et ganske normalt menneske, ikke akkurat streit, men dog... Langt tilbakestrøket, grånende hår, jeans og dongerijakke. Alder noe ubestemmelig, rundt 50 kanskje. Men hans framtoning! Hans bevegelser og hans ansiktsuttrykk! Det er noe dyrisk over han. Et lumsk, angripende dyr.. I den spesifikke scenen kom han krypende over en sofa, mot kameraet og omtrent ut av Tv'n (skjønt det fikk ikke jeg med meg før flere år senere, da øynene mine instinktivt hadde lukket seg for å stenge ute dette skrekkelige synet..)! Men fascinasjonen og interessen min var vekket. Jeg prøvde å se litt sporadisk på det etter denne første gangen, men etter nok en episode som skremte vannet av meg ga jeg opp prosjektet.

I mange år var BOB-personen det som tronte øverst på dette-gjør-meg-redd-lista. Til og med i dag - i de rette omgivelsene, i den rette situasjonen - kan tanken på BOB skremme meg.

Men Twin Peaks er jo så mye mer! Da jeg igjen så serien flere år senere, oppdaget jeg at den var jo fullspekket med humor! Masse herlig humor! Humoren ligger der som en rød tråd gjennom hele serien. Det kan man for eksempel se på persongalleriet, der mange er (til tider ekstremt) satt på spissen. Som 11-åring så jeg ikke humoren, jeg så bare det uhyggelige.

Serien kombinerer så mye. Du har det hverdagslige på den ene siden, som jo gjennomsyrer serien. Det er først og fremst hverdagslivet til personene i Twin Peaks vi følger. Men hovedtemaet er jo mordet på Laura Palmer og etterforskningen av dette. Og denne saken, denne hendelsen gir serien anstrøket av seriøsitet og  mørke undertoner. Det mystiske, uforstående, rare, mørke og skremmende blander seg med det lyse og lette og humoristiske i en herlig røre som resulterer i et fantastisk univers som jeg, og som mange med meg, elsker.

Det er universet Twin Peaks som rører ved meg. Og det rører ved flere strenger i meg: latter, glede, sorg og redsel. 

David Lynch har lagt stor vekt på stemningen og atmosfæren i serien. Den drømmende musikken, den spesielle kameraføringen, virkningsfulle bilder underveis som underbygger stemningen (tenk bare på mørke grantrær som blåser i vinden, et ensomt trafikklys som skifter farge i mørket, den buldrende mektige fossen.). Og det er denne stemningen som fanger meg,  jeg lar meg lett absorberes og vil gjerne være i denne atmosfæren!  (Jada David, du er et geni..)

Laura Palmer opptrer aldri i serien i live, bortsett fra ett tilbakeblikk. Like fullt er det den karakteren som folk har blitt opptatte av, meg inkludert. Hun er for meg personifiseringen av Twin Peaks. Ingen Laura Palmer, ingen Twin Peaks. Hun var jenta som levde et dobbeltliv- vakker, flink og smart på overflaten - men som rommet en dyp og mørk hemmelighet under fasaden. Sånn er det med Twin Peaks også; ingenting er som det ser ut til å være.

Jeg vet at jeg ikke er alene om Twin Peaks-fascinasjonen. Gjennom internett har jeg oppdaget et helt lite samfunn av Peaks-Freaks der ute. Blant annet har de årlig en Twin Peaks-festival i USA. Den utspiller seg i staten Washingston, der Twin Peaks ble spilt inn. Jeg håper at jeg en gang i livet får realisert min drøm om å reise dit. Behøver ikke være gjennom TP-festivalen, men at jeg får kommet dit en gang og sett de forskjellige locations'a. Kanskje kjenne den riktige Twin Peaks-atmosfæren.  Eller kanskje den riktigste Twin Peaks-atmosfæren er å finne i meg selv.....?

This is Laura - signing off