Nostalgia

Av og til bare kommer det over meg; følelsen av vemod, av nostalgi. Og det er typisk at det kommer i min situasjon her og nå; første dag etter sommerferien.

Min engel sov da jeg dro, pappa'n skulle levere henne til hennes første dag i barnehagen etter en måned fri. Lurer på hvordan hun har det... Det var kaldt da jeg gikk, et løfte om høst lå i lufta. Det er ingenting som gir meg mer en følelse av å lukke en bok, som ved sommerslutt. Jeg føler at slutten på en sommer er mer en avslutning enn slutten av et år. Sikkert fordi det er en sånn fysisk forandring. Det går fra å være lyst til å bli mørkere. Fra varmt til å bli kaldere. Fra bugnende liv til døende natur. Og forandringen går fort! Jeg kjenner forandringen fra den ene dagen til den andre. I dag er det en annen luft! Skarpere, klarere. Det kan komme mange fine dager framover mot september, men sommeren er ugjenkallelig forbi.

Vi hadde kun et lynopphold i Kragerø i år. Tre korte dager , men jeg fikk kjenne litt på Kragerø-atmosfæren, den som jeg egentlig føler at jeg må ha, en liten kvote hvert år. Så lenge jeg kan huske har vi tilbragt sommerene der. Og det er en veldig spesiell følelse å komme dit. Gå gjennom skogen og komme ut på det lyse åpne fjellet, se sjøen glitre i blått og se at Sjøbua ligger der - i år som i fjor. Det ligger så utrolig mange minner knytter til dette stedet! Jeg blir satt tilbake i tid, det er som om tiden har stått stille her. Bua er noe mer ruklete og sjaber, noen nye hytter og kaianlegg kan vi skimte på de andre øyene, men ellers er ting som de alltid har vært. Den samme lufta, full av dufter av sjø, kaprifol og lyng. De samme lydene av bølgeskvulp, båter og rislingen av osp i vinden. Kjære Bua mi, jeg håper ikke du ramler ned! Jeg håper ikke du blir solgt!

Vi begynner å bli mange i sameiet nå, men ikke alle bruker deg. Noen vil selge. Det gjenstår å se hva som skjer med deg.

Denne plassen med alle følelsene og minnene den vekker, kommer for alltid til å bli liggende inni meg som en klar og skimrende perle.

Laura