Når barnet ikke spiser

I sterk kontrast til gårsdagens innlegg har jeg i dag en litt tung dag, og jeg føler meg inspirert til å lette hjertet mitt for et problem som har vært gjennomgående helt siden Ingrid sluttet med pupp: hennes minimale inntak av mat.

I dag er jeg hjemme fra jobb, i utgangspunktet fordi jeg er syk. Men siden Ingrid har slite med stygg hoste i 3 uker uten tegn på forbedring, synes jeg at jeg må gripe sjansen og konsultere lege i dag når jeg har sjans. Selvfølgelig får jeg ikke time før midt på dagen, så da hangler jeg her hjemme med en spinnvill jentunge. Ikke det beste når man er syk....Og som vanlig "stresser" jeg med matstellet. Prøver å lage pannekake - som er en av få ting hun faktisk spiser- med mindre hell. Første gikk i søppelbøtta, og mens jeg står og skraper en uformelig deigklump ut av panna må jeg nesten ta meg sammen for ikke å begynne å gråte! Terskelen er sannelig ikke høy når jeg er småsjuk og sliten..

Men tilbake til tema.
Ingrid sluttet jo selv med pupp, og man skulle igrunnen tro at hun da var klar for å innta vanlig mat. Som baby hang hun mye i puppen så da spiste hun jo godt. Men så var det slutt. En ting er at hun spiser utrolig lite. En annen ting er at hun er så selektiv at jeg aldri har sett på maken! Selv var jeg en unge som også var småspist, men jeg var ikke så kresen. Som mor vil man selvfølgelig det beste for barnet, og vi har lagt vekt på å lage gode matrutiner. Vi har et variert kosthold, lager ALLTID hjemmelaget middag hver dag, prøver å ha annenhver dag med kjøtt og fisk og alltid grønnsaker. Både jeg og kjærsten er glade i mat, og koser oss med mat. Jeg skjønner ikke hvorfor hun har blitt så anti-mat?? Det eneste hun spiser i løpet av en dag er yoghurt, et par osteskiver og litt saus. (Så sant vi ikke lager pannekaker til frokost.) Nisteboksen kommer hjem fra barnehagen -urørt... Hva gjør man? Hva gjør jeg feil?

Dette ble jo fort min kjepphest, og det er godt mulig at hele matgreia ble en stressfylt affære. Selv om jeg raskt ble bevisst på dette og prøvde å lage gode miner til slett spill. Innvendig var jeg i full frustrasjon, og jeg har ikke alltid så lett for å legge bånd på meg.. Dessverre!

Legger hun på seg da?
Så vidt det er. Hun følger sin egen vekstkurve, og det er jo bra selvom den ligger under vekstkurven til alle andre barn jeg vet om, inkludert de som er et år yngre..( Vekt, ikke høyde.) Og hun var veldig tidlig ute motorisk sett, og hun er langt framme språklig. Så utviklingen er i høyeste grad tilfredsstillende. Energinivået er det heller ikke noe å si på. Hun holder tvert imot et helt utrolig høyt aktivitetsnivå! Og har alltid sovet veldig lite i forhold til andre barn.

Så hva har jeg egentlig å bli stressa for? Jeg har sluttet å tro -eller være redd for -at hun ikke får i seg det hun trenger. Jeg ser jo at hun er i fullt vigjør og vel så det. Så det er vel ikke så mye der det ligger lenger. Men det er ganske frustrerende å kaste så mye mat. Jeg tror at 90 % av alle middagsglass og babygrøt-pakker gikk i søpla. Energien og tiden jeg har brukt på å lage middager med spesielt tanke på henne som ikke blir rørt. Ikke er det så veldig lettvindt å lage pannekaker hele tiden heller. Også er det noe med det at man skal spise til måltidene, og når hun ikke spiser så må vi tenke på det, og demed tilby henne mat senere når det kanskje ikke passer i det hele tatt... og som regel helt fånyttes, fordi hun ikke vil ha noe da heller! Så går man rundt med den tanken i bakhodet hele tiden: Ingrid har ikke spist.
Selvfølgelig blir jeg stressa! Et så viktig primærbehov som mat, når man skal vokse og utvikle seg og legge gode grunnlag for et sunt liv, det er klart at en mor instinktivt blir urolig når barnet ikke spiser!
Og jeg tenker på framtiden og problemene vi kan møte hvis matutvalget er like snevert. Jeg har ikke lyst til å måtte stå å lage to typer middag fordi datteren vår er kresen!

Så hva gjør jeg?
Konklusjonen blir akseptér. Akseptér at hun spiser lite, og håp på at hun får utvidet sin mathorisont med tiden. Så kan jeg jo være glad for at hun etter all sannsynlighet aldri kommer til å streve med overvekt!