Om åpenhet rundt sorg og sorgens mange lag

Høsten har virkelig satt inn nå. I dag er det skikkelig regn og blåst, løvet på trærne er falmet - noen til og med gule. 

Herr Laura har begynt å jobbe igjen. Jeg er fortsatt sykemeldt. Jeg syns det er veldig vanskelig å vite når jeg burde komme igang igjen. Min jobb er en kontorjobb, det er ikke særlig sosialt og heller ikke så mye som "skjer". Jeg er redd jeg kommer til å få veldig mye tid til å sitte og tenke, føle meg ensom og bli deprimert. Selvfølgelig gjør ikke det faktum at jeg også er ganske så fed up av jobben fra før, situasjonen særlig mye bedre. Tanken på at jeg egentlig skulle se lys i tunellen i form av fødselspermisjon kommer til å plage meg forferdelig. 

Nå blir det ingenting. Jeg må gå tilbake til den tunge prosessen med å lete etter en annen jobb, mens jeg biter tennene sammen og prøver å tenke så positivt som mulig for å ikke miste helt motet.

Foreløpig er jeg iallefall hjemme. Prøver å pleie meg selv, gi meg selv ro og rom for tankene og følelsene mine. Jeg går inn og ut av sorgens rom. Som regel er jeg inne, men tidvis kommer glimt av.... ikke akkurat glede, men mer en slags aksept... Jeg klarer å akseptere at jeg har blitt tildelt en dyptgripende livserfaring, og at dette kommer til å forme meg på godt og vondt.

Det er litt vanskelig å forklare. 

Det er mer en følelse av letthet rundt hjertet. 

Men i korte glimt. 

De siste dagene har jeg vært igjennom den apatiske tristheten som mer eller mindre setter meg ut av spill, som gjør meg handlingslammet og trett. 

Jeg har vært gjennom øyeblikk der sorgen klemmer rundt meg i plutselige tak og jeg gråter høyt ut i desperasjon og fortvilelse over han jeg har mistet. 

Jeg har gått gjennom den såre vissheten om at Ingrid ble frarøvet det å bli storesøster. 

Sorgen har mange spekter, mange lag, mange måter å gi utslag på. En følelsesmessig berg-og-dal-bane. Bare uten de høye gledestoppene. Der er jeg ikke enda!

Som jeg har nevnt på før, så har vi valgt å være veldig åpne om at vi har mistet et barn og om sorgen vår rundt det.

For meg er dette helt avgjørende for at jeg skal kunne bearbeide sorgen. Jeg skriver jo åpenhjertig her på bloggen, og selv om jeg her er anonym, så føler jeg at det er til hjelp. Jeg finner stor trøst i å lese kommentarene som blir lagt igjen her, det varmer mer enn man skulle tro! Det er stort sett den samme gjengen som legger igjen kommentarer, og jeg regner nesten dere (dere vet hvem dere er!) som mine venner nå. Anonyme og ansiktsløse - men med store varme hjerter! Tusen takk!

På Facebook legger jeg ut bilder og uinnpakkede statusoppdateringer. Dette har hendt oss. Og det er en viktig del av livet vårt. 

Dessuten føler jeg at jeg ærer Lillegutt ved å vise andre at - jo, han har levd. Han levde ikke utenfor magen min, men han levde i 21 uker inni meg. Han var et lite menneske. Et lite barn. Som vi gledet oss til å få ha hos oss. 

Jeg synes også det er fint og viktig å vise andre at det å miste et ufødt barn er en enorm sorg. Gi andre muligheten til å forstå hvertfall litt av hvordan det føles.

Og er man åpen, så får man åpenhet igjen. Som videre gjør at vi mennesker kommer nærmere hverandre . Jeg har opplevd å begynne å gråte foran leger, naboer, barnehageansatte og nav-ansatte. Det gjør meg ikke så mye. Ja, jeg er skjør, men jeg føler meg også sterk som tør å vise mine sårbare sider og min menneskelighet. 

Jeg viser sorgen min med rak rygg. 

Og jeg opplever bare positive sider ved å være åpen og sårbar. Folk viser forståelse, respekt og de åpner seg tilbake.  Vi har til og med fått skryt av vår åpenhet rundt dette!

Jeg tror at det å miste et ufødt barn er tabubelagt hos mange mennesker. Jeg vil vise at det er ikke tabu. Sorg er ikke tabu. Det er en del av livet like mye som glede! Alle vil oppleve sorg i en eller annen form. Det er vondt og vanskelig. Men det er ikke farlig, og medmennesker må ikke være redde for å bry seg. Det verste du kan gjøre er å late som ingenting! Ikke vær redd for å si noe galt, du trenger egentlig ikke si noe særlig. Noen ganger kan det være nok å si at du har hørt hva som har skjedd og at det var leit å høre. Men ikke lat som ingenting.

Jeg har lest et veldig flott og utførlig skrevet blogginnlegg av en annen englemamma om det å møte mennesker i sorg. Jeg vil gjerne linke til henne, men vil først spørre om tillatelse.

Og her kan dere lese innleggene om å møte mennesker i sorg.
Det er 3 deler.