I går tok vi siste farvel med lillegutten vår.
Det var en nydelig dag; sol fra skyfri himmel og godt og varmt i lufta. Jeg våknet opp med vondt i magen, men når vi var klare til å dra til kapellet følte jeg meg helt rolig. Det var faktisk den mentalt roligste dagen jeg har opplevd siden dette surrealistiske marerittet begynte for nesten to uker siden. Jeg klarte å møte deltagende mennesker, ta meg av Ingrid, se gutten min for siste gang og lese opp min farvel-tale høyt - med en indre ro som jeg egentlig ikke helt vet hvor kom ifra.
Det var godt og vondt å se han igjen. Han hadde forandret seg litt siden vi så han på sykehuset. Han så mer død ut. Han var så bittebitteliten!
Ingrid fikk også se sin døde bror. For første og eneste gang. Hun var så rolig og andektig. Og jeg angrer ikke et sekund på at vi gjorde ting akkurat slik. Tror det blir veldig viktig for henne å ha vært inkludert hele veien. Tidligere i barnehagen hadde hun sagt med bedrøvet mine at: "Men jeg fikk ikke holde han.." Nå har hun i allefall fått sett han og tatt på han. Og hun fikk være med på oppgaver som hun gikk inn for med liv og sjel i form av jordpåkastelse, hive ned en blomst og stikke en bamsefigur i jorda ved minnestøtten. Hun opptrådde så modent gjennom hele seremonien. Jeg er så stolt av henne!
Jeg føler at Lillegutt fikk en fin og verdig avskjed igår. Dagen kommer til å lagres som et fint og sårt minne i hjertet mitt.
Jeg føler at vi har gjort alt det som føltes riktig for oss. Vi har tatt et orntlig farvel.
Vi har fått en grav å gå til.
Nå har vi hatt en fysisk avslutning på sorgprosessen vår. Den psykiske sorgprosessen går videre.
På kvelden kom det veltende følelser over meg. Følelser som urettferdighet, meningsløshet, bunnløs sorg og tomhet var overveldende! Selvfølgelig tenker man tanker som: hvorfor skjedde dette oss? Både det medisinsk fysiske hvorfor og det åndelige hvorfor...
Tenk-hvis-tanker er også noe som kryper innpå meg. Tanker av sorten: tenk hvis jeg hadde tatt det mer med ro, tenk hvis jeg hadde blitt lagt inn på sykehuset to dager tidligere... hadde han kunnet blitt reddet da?? Dette føler jeg er destruktive og farlige tanker som jeg helst må holde meg unna å tenke... Så jeg har ikke latt meg selv få dykke ned i dem, men prøvd å skyve dem vekk når de kommer. Det blir bare spekulasjoner som ikke er gode for annet enn å gi meg skyldfølelse og tunge tanker. Det er ikke det jeg trenger nå. Det er ikke det herr Laura trenger og ikke det Ingrid trenger.
Tenk at vi skulle oppleve dette. Tenk at lille Ingrid måtte oppleve dette! Tenk at det å miste et barn sent i svangerskapet skulle bli en erfaring jeg må ta med meg. Tenk at jeg skulle oppleve å begrave en liten sønn... Vet ikke hva mer jeg skal si...
Tenker på dere og føler med dere, den fine familien som jeg strengt tatt ikke kjenner, men som jeg allikevel bryr meg om og ønsker alt godt.
SvarSlettSynes det er vondt å lese det du skriver, men du gir jo også et viktig innblikk i denne prosessen som ellers er ukjent for meg. Og jeg bryr meg som sagt, virkelig, om hvordan det går med deg nå. Håper dere finner styrken til å støtte hverandre gjennom denne vanskelige tida, og at dere får svar på noen av de vonde spørsmåla dere sitter igjen med.
Varm klem fra KristinB
Kjære deg, igjen kjemper jeg med tårene her jeg sitter. Nei, jeg kjenner deg ikke, men har fulgt deg en stund nå - til og fra - og blir på en måte litt kjent gjennom det, og jeg kan bare forestille meg den forferdelige smerten dere gjennomgår nå.
SvarSlettJeg gråter med dere, og tenker mye på dere - og du skal vite at jeg har bedt noen bønner og bedt Gud om å være nær dere i sorgen. Jeg har også bedt om beskyttelse for dine tanker, som du selv vet er destruktive og vonde. Men jeg tror det er naturlig at man tenker slik, men jeg håper likevel du klarer legge vekk de tankene - du har gjort alt du kan, du har vært en mamma som bar et barn i magen...og dette skulle aldri ha skjedd. Men så gjorde det det likevel, og nå begynner kampen for å leve videre med minnene. Jeg håper dere sammen klarer å snakke om dette, sette ord på, gråte og få ut det dere hadde av drømmer og tanker rundt den lille gutten deres.
Jeg vet det blir tøft, jeg vet det vil svinge - men dere vil klare dette, sammen.
Er glad for å lese om den fine begravelsen og hvordan jenta deres har tatt det. HUn får utløp for sin sorg og setter ord på - det er bra. Tenker masse, masse på dere. Sender en varm og lang trøsteklem din vei...
Kjære, kjære deg.
SvarSlettSå inderlig vondt og trist å lese. Jeg kjenner deg ikke. Jeg titter innom deg for første gang i dag, likevel renner tårene for deg, for din lille familie og for lillebror.
Tenk at dere må gå gjennom dette dere og.
Jeg har vært gjennom det du går gjennom nå. Likevel aner jeg ikke hva jeg skal si. Det er ingenting å si som kan trøste, som kan lindre nok, som kan gi dere lillebror tilbake.
Vær snill mot deg selv, og vit at det blir bedre med tiden. Det gjør det.
Det var utrolig sterkt å lese om begravelsen til lillebror. Fine, flinke storesøster. Ubeskrivelig sterkt å lese om. Jeg ser Ingrid er omtrent like gammel som da lillehjertet mitt ble storesøster til Maria. De er så små, samtidig skjønner de så inderlig mye og det er så ufattelig smertefullt å vite at barnet ditt er blitt påført en så stor sorg som det er å miste en liten søster eller bror som de har gledet seg sånn til å få.
Tusen takk for fine, varme ord inne hos meg. Det betyr mye mer enn du tror.
Stor klem fra mamman til Maria.