Ettermiddag på kirkegården

I ettermiddag har vi bedrevet en noe spesiell aktivitet. 

Vi hadde utflukt til kirkegården og der gikk vi rundt og kikket på barnegraver. 

Vi driver å planlegger gravsteinen til Lillegutt og vi gikk rett og slett rundt for å få litt inspirasjon. Vi drøftet steintyper, skrift og form, Ingrid løp rundt og løftet på diverse engler og hjertesteiner under utrop av typen "Ååå så fiin!" og "se her'a mamma og pappa!"

Vi gikk der mellom gravsteinene og hjertet mitt blødde for lillegutten min og for alle de andre barna som ikke fikk leve. Jeg og herr Laura leste navn, minneord og datoer. Datoer som fikk hjertene våre triste.

Hver stein var en tragedie. 

Og vi stoppet litt foran nesten hver og en av dem. Jeg følte kjærlighet og vemod til alle disse barna og til deres rammede familier. Det skulle ikke være sånn...

Men jeg ble likevel påvirket av Ingrids åpne og frie barnesinn, og vi hadde faktisk en ganske fin stund midt oppi det tragiske og triste. 

En underlig stund som både var fin, trist og usannsynlig surrealistisk. 

"Står jeg virkelig her -under gyllen høstsol på en stille kirkegård- og må forholde meg til utforming av min lille babys gravstein? Står jeg virkelig her blandt røde lønnetrær og hører min lille datter rope i bakgrunnen: hvor er graven til lillebror?"

Det er rett og slett uforståelig...

Ingrid hadde plukket lønneblad og disse danderte hun rundt på graven før vi gikk derifra. Da vi ruslet over gresset snudde hun seg mot graven, vinket og sa "hade!"

Mammahjertet mitt snører seg sammen! Jeg blir rørt og glad samtidig som det er så uendelig trist og hjerteskjærende. 

Det skulle ikke ha vært slik.