Om graven, og sorgens tosidighet

Det begynner å bli en stund siden sist vi pyntet på graven og de siste gangene jeg var der så har jeg gremmet meg over den visne lyngen og den triste andre planta som jeg ikke vet navnet på. Det har også blitt en stund siden vi var der, dagene er korte, vi er slitne og jeg sitter uten bil på dagene. Men endelig; i går hadde vi familie-utflukt til lillebror, i novembermørket. Men det har kommet litt snø, så helt svart var det ikke. Det var første gang jeg så graven hvit. Så stille lå den der, og det hvite ventetegnet kunne nesten ikke skjelnes fra de hvite omstendighetene. Vi rasket bort plantene som sto der og la ned et dekorert mosehjerte. Engelen og gyngehesten står der og to lykter satte vi opp. Det ble så vakkert! Noen andre småting tok vi med hjem. Delvis for å "renske" litt opp, delvis fordi steinen kommer opp snart, og i den forbindelse ville jeg ha det litt mer ryddig omkring.

 Vi var innom steinhoggeriet i går og fikk se sjablongen med trykket som skal komme på steinen. Det blir så fint! Mer om den senere. Vi får den ihvertfall opp før jul, og det kjenner jeg at er litt godt. Vi fikk tips om å legge ut bobleplast over der som steinen skal stå. Det er nemlig meldt 15 kalde til helgen, og bobleplasten er faktisk det som skal til for å hindre at telen kryper ned i jorda.

Ingrid hadde ikke vært på graven siden allehelgenersdag, og her om kvelden sa hun noe som rørte meg slik: "Jeg vil til lillebror og tenne lys!" Selvfølgelig skulle hun få komme til lillebror og tenne lys! Det var akkurat det samme jeg hadde verket etter i flere dager. Kjenner at det er så viktig for meg å komme dit. Det gir meg rett og slett litt sjelefred. Jeg syns det er godt å være der. Fint. Han er jo i hjertet mitt og derfor med meg hele tiden. Men så er det jo liksom der den lille kroppen hans ligger da...

Vi har hatt et par veldig tunge uker. Alt føltes håpløst. Svart.

Denne uken har imidlertid vært betraktelig bedre. Det er rart hvordan sinnet kan veksle mellom det lyse og det totalt bekmørke. Tilsynelatende uten noen opplagt grunn. Jeg tror jeg aner konturene av hvordan manisk-depressive har det...

Det nærmer seg advent- en tid jeg har sett fram til med gru. Men jeg tar meg i å tenke på å henge opp julestjerna og sette fram adventslys og annen julepynt. Et hus i sorg trenger vel vél så mye å være julepyntet og fint som andre hus.. 

Det er viktig for oss å tillate todeltheten i sorgen. Det er ikke svarthvitt og ingenting er bedre enn om det er innslag av glede i det triste. Vi kan snakke om at vi er triste fordi lillebror ikke er her hos oss, for i neste øyeblikk entusiastisk snakke om en god idé til gravpynt. Jeg husker i begravelsen. Etter at Lillegutt var senket ned i jorda og seremonien rundt det var over, tumlet de minste barna rundt graven og lekte og lo. Jeg synes ikke det var upassende i det hele tatt. Jeg syns det var fint! Jeg vil at det skal være lek og glede rundt han. Gjett om han hadde elsket det!