Novemberhimmel.
I går ved middagsbordet sa den lille jenta mi: "jeg savner lillebror, jeg."
Jeg synes at hun prater mer om han nå for tiden enn det hun gjorde i begynnelsen. Det er så tydelig at hun tenker på han. Og hun forstår. Hun forstår alt.
Her om dagen var hun inne på badet, lekte og skvaslet med noe vann, også ropte hun plutselig ut til meg: "mamma hva er det?". Jeg satt ved kjøkkenbordet og tristheten hadde plutselig lagt seg over meg, slik som den gjør av og til. Dette senset hun, inne på et annet rom! Nesten som telepati.
Åh, som jeg skulle ønske at hun hadde sluppet å oppleve dette. Jeg blir så trist når jeg ser andre søsken leke og herje sammen. Det er så sårt å se Ingrid betrakte dem, litt på siden. Hun ser så ensom ut og det stikker i hjertet mitt. Hun har ingen søsken å leke med. Enda værre: hun har en lillebror som ligger død på kirkegården. Det er liksom så trist og grelt at det er ikke måte på!
Det er vanskelige tider. For meg har livet stoppet litt opp. Det går mot advent. Jeg skulle ha begynt å glede meg til jul, kjøpe inn julepresanger og adventskalendergaver. Så skulle lillebror kommet rett etter nyttår. En midtvintersbaby.
Nå ser jeg fram til jul omtrent med en følelse av panikk. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare å håndtere årets jul. Jeg tror den kommer til å bli forferdelig for meg følelsesmessig. Alt jul betyr for meg: tradisjoner, barndomsminner, familie og trygghet. Julebudskapet. Mest av alt har jeg lyst til å hoppe over julen i år. Melde meg helt ut. Men lille Ingrid fortjener en jul i lykke og glede. Hvordan i all verden skal jeg klare å gi henne det når innsiden av meg kommer til å være som et åpent sår?
Misforstå meg for all del ikke. For jeg elsker den jenta høyere enn alt og jeg føler sitrende lykke over å se henne og tenke på henne. Noen ganger, når livet føles ekstra tøft, tenker jeg at jeg må fokusere kun på henne. Tross alt så har jeg jo verdens nydeligste jente! Men så er jo ting blitt som de har blitt. Jeg kan ikke bare skyve vekk tapet av Lillegutt. Det er der og vil alltid være der.
Som jeg har skrevet før; jeg kjenner glede over livet. Men det har blitt komplisert. Ytterpunktene i følelseslivet ligger mye tettere. Fra svart håpløshet til lykkelig takknemlighet.
Jeg har dessuten ikke mange tanker (drømmer) om framtiden. Annen jobb og bopæl er fullstendig lagt på is for min del.
Jeg lever fra dag til dag.
Orker ikke tenke på framtiden. Det foregår tungt nok arbeid oppi hodet mitt som det er...
...og der bare sluttet tankerekken min.
...og der bare sluttet tankerekken min.
Du setter så fint ord på hvordan det er å miste et barn. Det er ingen trøst, men jeg vet akkurat hvordan du har det. Kjenner igjen alt du beskriver.
SvarSlettSorgen blir aldri borte, men livet blir godt igjen. Ta deg tid til å sørge.
Mange varme klemmer til deg.
Å jenta mi... <3 <3 Utrolig glad i deg <3 <3
SvarSlettEn god klem til deg, og til den flinke storesøsteren.
SvarSlettJeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver, også i dette innlegget. Jeg husker så inderlig godt, at når vi fikk vite at Maria var død, så var noe av det første jeg tenkte på, h-v-o-r-d-a-n skal vi klare å fortelle dette til lillehjertet? Hun var så glad, så stolt og gledet seg så inderlig til å bli storesøster. Hvordan skulle jeg klare å fortelle henne, at babyen ikke kom til oss likevel? Det var faktisk noe av det tøffeste. Det er fortsatt noe av det tøffeste.
Hun spør stadig hvor babyen er. Hvorfor Maria døde. Om det er en ny baby i magen min. Om når det skal komme en baby til oss.
Jeg ser henne betrakte vennene og deres søsken. Hun har spurt om hvorfor bestevenninnen har 2 småsøstre, og hvorfor de ikke er i himmelen, slik som Maria er. Det er nesten ikke å bære. Det er vondt å betrakte søskensamspillet mellom andre, og vite at kanskje vil vi ikke kunne gi henne den gleden.
Jeg kjenner ikke bakgrunnen og historien deres, og hva som gjør at du ikke trives vedr. jobb og bosted, men jeg håper du finner ut hva som er best for deg og dine etterhvert, og at du finner en løsning som gjør at du vil trives bedre.
Vi bestemte oss for å flytte 50 mil, rett etter at vi mistet Maria. Jeg vet ikke om vi var helt "tilregnelige i gjerningsøyeblikket" ;-) Jeg må ærlig innrømme at jeg titt og ofte har tenkt, "hva i all verden er det vi gjør?". Men nå flytter vi. Jeg tror det blir bra på sikt, men det er ikke bare bare... Det er ikke det.
Signerer anonym over, ta deg tid til å sørge. Jeg innser nå at jeg ikke har vært flink nok til det.
Mange gode klemmer til deg
Så fint å lese det du skriver, veldig trist, men likevel fint å lese. Og jeg kjenner meg sånn igjen. For to år siden mistet vi gutten vår. Det var i september, og jeg lurte også på hvordan jeg i det hele tatt skulle orke jul. Men som dere hadde vi en storesøster, heldigvis, og for hennes del måtte vi feire jul. Det gikk mye bedre enn fryktet. Det ble en fin jul, selv om den var trist også. Håper dere også får en fin jul og advent, på tross av.
SvarSlettJeg har lest litt på bloggen din i dag, for første gang. Du skriver bra, så jeg skal fortsette å stikke innom her.
Stor klem
Kjære gode deg. Igjen deler du så ærlig og åpent, og igjen kjenner jeg at jeg føler med deg, for tårene presser seg frem. Sorgen du bærer på er vond - og den ligger der som en klump i magen, eller i brystet eller en annen plass. Den er der. Det er viktig at du kjenner på den, henter den frem av og til og lar følelser og tårer komme.
SvarSlettAt jenta di opplever dette er leit, men en del av livet slik livet er akkurat nå. Hun er et barn, som nok forstår mye mer enn vi vet - og som viser en utrolig omsorg for mamman sin. Hun bærer på sin sorg...og må få utløp for den på sin måte.
Men du, Laura? jeg mener det virkelig når jeg sier at det vil bli bedre. Kanskje ikke akkurat i dag, kanskje ikke om tre dager - men gradvis vil dere likevel kjenne at det blir bedre - sakte men sikkert. Savnet vil alltid være der - men sorgen vil ikke være fullt så intens ...etterhvert. Og julen - ja, jeg forstår dine tanker og følelser rundt den. Om du klarer - sett alt fokus inn på den lille, skjønne jenta dere har - fremfor å dvele med den lille som ikke er der...Og prøv, så hardt du bare klarer, å tenke på alt du har å glede deg over, være takknemlig over - og kanskje, kanskje vil drømmene også komme tilbake - på den måten. Men ting tar tid - og det er viktig at det gjør det. Gråt og sørg når du kjenner du trenger det - tenk over de gode ting, når du kjenner du klarer det...Sammen vil det holde deg litt oppe - og få deg til å sakte, men sikkert bevege deg videre.
Jeg tenker mye på deg. Mange klemmer din vei
ps. Så er jeg så gla for å se at flere har funnet bloggen din, flere som kan kjenne seg igjen i smerten og flere som kommer med sine oppmuntringer til deg. Jeg unner deg alt godt! klem klem