Hvaler-ferie

I går kveld kom vi hjem fra en og en halv uke på Hvaler og første del av ferien er forbi (men fortsatt masse igjen, heldigvis! ). Det har vært hektiske og koselige dager, sånn som det gjerne blir på ferier sammen med mye folk. Søsteren til herr Laura med to barn + svigers har også vært der, så det har vært rimelig intenst til tider. Været har vært skiftende, ikke så aller verst, men ikke særlig varmt! Vi har vært mye ute i båt, gravd på stranda (bading har rett og slett ikke vært særlig fristende), trekt garn et par ganger og kost oss. Ingrid har trent opp koordinasjon og styrke med å løpe rundt på fjell og svaberg.

Vi hadde også to-tre dager alene bare oss tre pluss pus og det var veldig hyggelig og avslappende. Da dro vi til Strømstad og det var faktisk en deilig dag. Vi dro tidlig og stoppet på en nydelig bortgjemt strand i le der vi inntok dagens frokost før vi kjørte videre. Der hadde vi en stund med ekte sommer-feeling; grønnaktig klart vann, varm pulversand mellom tærne og sola som varmet naken hud.

Noen timer sola tittet fram og vinden var moderat, var vi ute på en liten seiltur i en gammel færing.

Nå har vi dratt videre til hjembygda mi, og her skal vi være litt på ubestemt tid. Håper på bedre vær til uka, sommervarmen glimrer med sitt fravær dessverre.

For å ta en liten helse-oppdatering: jeg har vært utrolig bra i ferien hva bekkenløsningen angår. Vet ikke om det har noen grunn, jeg har gått endel i ulendt terreng, kanskje det har vært bra? Det kom imidlertid tilbake da jeg måtte bråløpe etter Ingrid som plutselig løp fra meg på ei brygge - uten redningsvest... men det er ikke plagsomt vondt, så får bare håpe det hoier over. 

I dag er jeg 16 uker og syns jeg har fått en tydelig bump! 

Fortsatt god sommer til alle.

Gratulerer med dagen Ingrid - vår skatt

Kjære Ingrid

Idag er det 3 år siden du ble født. En nydelig og perfekt bitteliten skapning på 2940 g og 48 cm. Ørsmå gylne hår på et perfekt formet hode. Klare mørkeblå øyne. Lange sjøstjerne-fingre.

Så vakker!

Jeg elsket deg fra første stund!

Du gir oss latter, glede og utfordringer.

Vi elsker deg for din energi, ditt temperament, ditt mot og din livsglede.

Og din kompromissløse kjærlighet.

 I 3 år har du beriket vårt liv.
Vi er så utrolig takknemlige for at du er akkurat du !


Hvordan kan jeg beskrive vår kjærlighet til deg?
Den overgår ord....


Kjærlig hilsen mamma

13 uker og første kontroll

Sommerblomster på Hvaler.

I dag fullfører jeg 13 uker. 

Men at dette svangerskapet ikke går like knirkefritt som det forrige, det er helt klart.
 For en ukes tid siden kunne jeg konstatere at jeg har pådratt meg bekkenløsning... Hurra, det er jo bare et halvt år igjen lissom! Da dette gikk opp for meg fikk jeg først litt småpanikk. Jeg har alltid hatt en skrekk for å bli ufør og jeg er livredd for at dette skal bli noe som jeg må slite med også etter fødsel. Syns det er så mange som har plager flere år etter graviditeten... Så nå skal jeg bare ta alle forhåndsregler, ikke gjøre noe som kan få det til å bli verre. Jeg har tatt kontakt med fysioterapaut etter henvisning fra legen min, så etter sommerferien begynner jeg sannsynligvis med noen form for behandling. Varmebasseng, snakket de om. Inntil da er jeg 30 % sykemeldt. Det er egentlig litt rart. Jeg som nesten ikke har vært sykemeldt som mye som en uke tidligere...

Så hvordan fant jeg ut at dette var bekkenløsning?
 For en tid siden kjente jeg ømhet på utsiden av øvre del av lårene. Jeg tok dette for å være stølhet etter voltigen eller at jeg hade fått meg en smell. Men synes det var litt pussig. Dette forsvant for så å komme tilbake, og jeg tenkte da at dette ikke hadde noe med voltigetreningen å gjøre. Så en kveld kjente jeg smerte i lysken. Det var faktisk kjempevondt, helt plutselig. Og det var da jeg skjønte at dette nok dessverre ikke kunne være noe annet enn bekkenløsning.
Og siden da har jeg kjent det hele tiden. Smertene forandrer seg fra dag til dag og utover dagen. Noen ganger er det høyre lyske, andre ganger venstre. I dag kjenner jeg ikke så mye i lyskene i det hele tatt, men mer på utsiden av lårene. Merkelige greier...

Så kom da gårsdagen med ENDELIG time for første kontroll! Åh, den legetimen har jeg ventet lenge på. Tok alle de obligatoriske prøvene bl.a. blodprosent, hepatitt B og HIV. Jeg tok ikke toxoplasmose-prøve, for den fant jeg ut av at jeg var resistent mot under forrige svangerskap. Jeg har fått sykehushenvisning og venter på time for ultralyd. Også fikk jeg høre hjertet til babyen! Først sa legen at det var for tidlig, men da jeg akkederte med at forrige gang hørte jeg det i uke 11, ville han prøve likevel. Og jammen så fant vi den. Helt nederst i magen fanget vi opp raske hjerteslag. Fantastisk. Så da er det ikke innbildt svangerskap, he he!

Midsommerhelgen tilbragte vi på hytta på Hvaler. Ingrid koste seg med graving på stranda og skjellsanking. Temperaturen fristet ikke til bading, verken for store eller små. Kvelden regna bort, men vi grilla og inntok maten ute under tak. Så en koselig helg alt i alt.

Kooose seg-liste

• 50% sykemelding! Hvilken luksus, hvilken deilig følelse det er! Alenetid der jeg kan senke skuldrene og bare slappe av. Og også ha tid - og ikke minst overskudd - til å kunne gjøre litt i huset. Det er også en psykisk påkjenning å se at huset bare gror til av støv og møkk og rot. Hybelkaniner som virvler rundt føttene mine når jeg går over gulvet og klesvask som hoper som opp som fjell i skittentøyskorga...
• Fravær av kvalme. Er jeg ikke sliten er jeg ikke kvalm.
• Det regner, men dog - det er sommer! Det lukter gress og blomster og det er ikke såååå lenge til sommerferie.
• Det er utsikter til at herr Laura kan få mer dagtidsarbeid, ergo blir ikke jeg alene hver kveld.
• Snart skal jeg rigge meg til i sofan med en kopp cafe au chocolat (er ikke så veldig i kaffemodus for tiden, derfor en sånn variant til kos) og har også kostet på meg et nytt interiør-blad som jeg kan drømme meg bort med.
• Frø i magen. Et lite menneske som ligger og klargjør seg til å komme ut og hilse på mamma og pappa og storesøster!  Har ikke vært på første kontroll ennå, så det hele har fortsatt et slør av uvirkelighet over seg.... men det er jo noen der inne.... Om en uke får vi kanskje høre!

Utmattelse

De siste to ukene har vært vanskelige og tunge. Jeg har vært preget av en lammende tretthet, en tretthet som slår meg fullstendig ut og som gjør meg kvalm og utilpass. Dagen begynner forholdsvis greit, jeg føler meg uthvilt etter nattens søvn. Men etter få timer på jobben kommer utmattelsen. Og når jeg da drar hjem er jeg fullstendig på felgen, kvalm og dårlig. Jeg var jo sånn med Ingrid også, men forskjellen denne gangen er at nå har jeg ikke bare meg selv å tenke på. Nå kan jeg ikke bare slenge meg på sofan når jeg kommer hjem og tilbringe en deilig time i drømmeland. Nå må jeg mobilisere alle mine krefter og hente Ingrid i barnehagen, lage middag og rydde opp etterpå. Så kommer kveldsstellet. Og en aktiv 3-åring vil jo også gjerne leke litt før leggetid!

Det som er det store problemet er at jeg er alene hver kveld om dette. Nå for tiden jobber herr Laura på kveldene, og det skal han gjøre hele måneden. Jeg skjønte ikke hvordan i all verden jeg skulle klare å gjennomføre disse ukene, så etter en fryktelig dag i går med så og si konstant kvalme og hodepine tok jeg en tur til legen idag. Og til min store lettelse ble jeg 50 % sykemeldt i to uker, fram til neste svangerskapskontroll. Som forøvrig også blir den første... Det er virkelig utrolig deilig å vite at jeg kun har halv arbeidsmengde å forholde meg til. Det er som en byrde er løftet av skuldrene mine. 

Så nå sitter jeg her i sofan og nyter en stille kveldsstund for meg selv.Sommerskumringen senker seg utenfor.

Og dessuten: legen mente at jeg var i uke 11 - og ikke i uke 9 som jeg trodde. Det vil si at første trimester snart er gjennomført...!

Fornemmelser av fortiden

Fotografi av Anne Lein Kristiansen

Det er en helt vanlig dag, en helt vanlig situasjon. Kanskje jeg er på vei til jobb, eller sitter på toget. Kanskje jeg går på tur eller kjører bil opp til butikken. Så kommer det et glimt av en følelse jeg kjenner igjen. Følelsen av en helt spesiell situasjon, eller kanskje det er riktigere å si en helt spesiell tilstand, noe som var, men som ikke er lenger. Et utrolig flyktig glimt, men som likevel fyller hele meg. Følelsen tar hele meg i besittelse og jeg er i denne tilstanden de korte sekundene den varer, før den igjen glir ifra meg og jeg står igjen med en følelse av å ha gjenopplevd noe fra en svunnen tid. En fornemmelse av fortiden.

Den myke lyden av mine nakne føtter mot trebrygga. Stille sommerkveld. Sjøen ligger rolig og mørk. Svak duft av tjære. Sjøbua ruver over meg, mørk og stille. Men mellom de vindskjeve veggene lever minner av sommerlig fryd og barnlig forventning og glede.

Morgensola skinner ned på meg og varmer kroppen min. Jeg har bare legger og joggesko mot den støvete grusen. Skoleransel på ryggen. Det er juni og snart ferie. Morgenlufta er fortsatt litt kald, men jeg vet at det blir en varm dag.

Lukten av ferske bakevarer. Smaken av frø-horn med ost og skinke på, sommerprogram på radioen. Jeg har sommerjobb på kaféen og bygda er i ferd med å våkne.

Ingrid er bitteliten. Hun ligger ved brystet mitt. Rolig og tilfreds. Øynene er lukket, men hun suger fortsatt. Inderlig fred og trygghet. Grenseløs kjærlighet.

Krystallklar luft og høstløv i flammende farger. Lyden av hestesko på grusen. Euforisk lykke over å være unge, fri og til hest.

Dette er et lite knippe av glimt fra fortiden som jeg plutselig kan fornemme. Og jeg skjønner at dette er gylne skatter som ligger  lagret i hjertet mitt. Av og til kommer de til overflaten for at jeg atter kan få gjenoppleve dem. Men kun flyktig som en liten bris gjennom kroppen. To - tre sekunder, før den glir bort. Jeg prøver å holde på den, vil kjenne på følelsen av denne fordums tid enda litt til. Men den er allerede borte.

Tiden som var.

Og nok en gang går det opp for meg: Øyeblikket er alt vi har.

Uke 8 - sammenligninger med forrige svangerskap

Bildet forestiller 8 uker gammelt foster. Lånt fra mammanett.no

Etter mine beregninger er jeg i dag 8 uker på vei! 

Formen er fin, men det er vel egentlig fra nå og utover mot 12. uke at de "værste" ukene er. Det var i alle fall sånn med Ingrid. Da var jeg litt kvalm mellom uke ca 9 og uke 12. På ingen måte noe ille, det var helst når jeg ble sliten og trøtt eller sulten. Typisk var etter jobb og hvis jeg satt oppe litt lenge på kvelden. Tendensene til det samme er her nå. I dag tidlig var jeg faktisk veldig kvalm... 

Nå er jo dette veldig tidlig i svangerskapet, men jeg prøver meg likevel på noen sammenligninger mellom nå og forrige svangerskap.
 I likhet med når jeg gikk med Ingrid er jeg også nå preget av mye tretthet. Ikke hele tiden, men det kommer gjerne kastende på meg periodevis utover dagen. Plutselig føler jeg meg helt zombie-trøtt, som at all energi har rent ut av meg og det eneste jeg ønsker og føler behov for er å legge hodet på noe mykt og sovne. Så kan jeg plutselig bli meg selv igjen. 

Når det gjelder matproblematikk er jeg foreløpig altetende - som normalt. Jeg hadde en periode forrige gang da jeg var meget selektiv og helst spiste mild, ukrydret og nesten smakløs mat (til noe frustrasjon for min kjære!). Jeg orket ikke tanken på fisk -særlig ikke laks, paprika, pesto og hvitløk. Derimot melkeprodukter stod høyt i kurs, og jeg drakk bøttevis med melk. Nå foretrekker jeg faktisk appelsinjuice. Én ting jeg har lagt merke til denne gangen er at maten kan smake mer beskt. Likt som forrige gang er jeg heller ikke nå noe særlig i kaffe-modus. Og det er jo like greit... Dessuten -fort mett, fort sulten igjen! Veldig for sulten igjen...

Før og under forrige svangerskap var jeg veldig aktiv. Jeg rei tre ganger i uka blant annet og fortsatte med det helt ut i 5. måned. Nå er jeg ikke så aktiv og dette henger litt over meg. Det er veldig vanskelig å få tid til noe trening, da jeg nå på sommeren er sjømannsenke. Det vil si herr Laura jobber kveldstid så og si hver dag for tiden, så da er jo jeg alene med Ingrid. Dette er veldig synd, for det er jo nå og framover at jeg har behov for trening. Det er liksom litt nytteløst og helt bakvendt å skulle begynne å trene i 5. måned av graviditeten! Voltigen fortsetter ca 3-4 ganger til, men så er kurset slutt. Det spørs om jeg ikke må bli flinkere til å spørre svigers om hjelp av og til...

Jeg har fått min første kontroll i uke 11, om 3 uker. Kan nesten ikke vente! Jeg hørte hjertet til Ingrid slå første gangen i uke 11 og ser fram til å få denne bekreftelsen på at det er liv der inne. Det er først da det blir helt virkelig for meg.

Status updates...

Nå sitter jeg i barndomshjemmet mitt, mett og god etter kveldens grilling. Det er pinseaften, lysblå himmel, man kjenner fortsatt varmen etter sola som har stått på i hele dag og sørget for nok en deilig sommerdag. Uka har vært helt fantastisk! Skikkelig sommervarme. Denne helgen står i kontrast til forrige helg. Da ble jeg nemlig nok en gang syk. Det begynte med at jeg følte meg slapp og kvalm og jeg tenkte at dette er vel svangerskapssymptomer som begynner å melde seg. Men så ble jeg bare dårligere og dårligere, mandlene begynte å verke og da skjønte jeg at her var det noe mer. Og ganske riktig; her var det streptokokker! Så var det på'n igjen med pencilinkur, den 3. på 3 måneder! Man skulle ikke tro det var mulig! Jeg blir helt oppgitt, jeg har kanskje vært like mye syk i år som jeg har vært sammenlagt de ti siste åra! Det har gått slag i slag med halsinfeksjoner for meg og Ingrid denne våren. Utrolig utmattende og frustrerende... Det verste var at jeg var så utrolig syk. Var helt utmattet, bare lå i senga og orket ikke spise.

Men NÅ er jeg i form igjen. Og som sagt tilbringer vi pinsehelgen hjemme hos mor. I dag har jeg imidlertid vært veldig energiløs og tendenser til kvalme når jeg blir sulten etc. Så her er det tydelig at det er ting på gang, det er jo nesten så man lurer litt på om det faktisk er tilfelle dette her! he he..

Nå får jeg joine familien litt. Skriver mer senere.

Ønsker alle en fin pinseaften.

I full gallopp

Måtte bare dele dette herlige bildet av Ingrid og hennes første gallopp! 

Jeg går jo på voltige-kurs hver mandag og dette er Ingrid veldig opptatt av. Hun er generelt veldig opptatt av hester og ridning. Hun har jo ridd noen ganger, men det har ikke blitt veldig mye. Så jeg tror kanskje det må være fordi jeg rir, også kanskje fordi hun har sett mye på Pippi. Hvertfall så maser hun hver gang vi hilser på en hest om at hun "vil ri på hesten!" Og hun leker at hun rir og elsker å sitte på mammas rygg mens jeg "gallopperer" avgårde. ( Jeg ville blitt meget takknemlig for å bli erstattet med en orntlig hest! Både av den ene og den andre grunnen, he he..) 

I går kom hun opp til ridesenteret sammen med bestemor og bestefar, og da fikk hun lov til å ri litt. Hun var virkelig helt i hundre. " Jeg vil ri på hesten !" ropte hun - ingen nøling. Så jeg lempet henne opp og hoppet opp bak henne. Hun fryydet seg! Sang av glede. Så både travet og gallopperte vi. I voltige har hesten på seg en voltige-gjord - altså en innretning som er spent rundt magen på hesten med bøyler som voltigeutøveren kan holde seg i. Disse bøylene gjorde det perfekt for henne å holde seg fast, også med meg bak så var det en helt trygg affære. Dessuten ble jo hesten longert av en annen person, så jeg kunne bare konsentrere meg om tryggheten til Ingrid - noen andre kontrollerte hesten. 

Det var så utrolig gøy å se hennes entusiasme og glede! Dette var virkelig helt topp og fikk meg til å tenke at -åh, dette skulle vi ha gjort mer! 

Etterpå fikk hun alle til å le da hun hoppet rundt på tønna ( en tønne med voltigeutstyr som man kan øve seg på istedenfor å slite ut hesten. ) og gjorde triks helt i riktig voltige-ånd. 

Jeg syns bare hun er så utrolig kul og vidunderlig !

Mammatanker og avsløring av en liten hemmelighet

Jeg så igjennom "gamle" bilder av Ingrid her en kveld. Fra hun var baby og opptil et år. Minnene kom strømmende på, det føltes så lenge siden på et vis, men likevel også bare som et lite blaff av tid. Tenk at det nærmer seg tre år siden! Det er utrolig hvordan tiden går..

Når jeg ser på disse bildene må jeg smile, hun er en sånn fantastisk nydelig skapning. Men jeg kjenner også alltid et lite sting av vemod. Tanken på at den tiden er forbi, at jeg aldri mer kommer til å oppleve henne som den hun var da. Baby-Ingrid. Men det slår meg også hvor utrolig lik hun er seg selv! Hun er den samme. De samme utrykkene, det samme ansiktet, det samme lynnet. Skjønt langt mer temperament i form av sinne i dag da! Men den samme intensiteten. Allerede som baby hadde hun en tydelig personlighet. Hun var Ingrid!

Jeg husker så godt hvordan det var å holde i den lille spinkle kroppen. De perfekte små føttene og de tynne, litt bøyde leggene. Spebarns-legger. Det lille perfekte hodet med nesten ingenting hår. De fantastiske lydene hun laget, som hun faktisk fortsatt kan lage! Hjertet mitt blir varmt når jeg hører disse lydene. Åh, som  jeg elsket det vesenet fra første stund!
Og jeg blir egentlig litt satt ut ved tanken på at snart - om alt går bra- så holder jeg en slik liten en i armene mine igjen.
Jeg venter barn. Ingrid - min lille baby- skal bli storesøster!
Uvirkelighet, spenning, forventning og glede fyller meg. Pluss en liten dæsj engstelse. Det er fortsatt veldig tidlig! Er vel mellom 4 og 7 uker. Det er bare de nærmeste som vet om det ennå. Grunnen til at jeg deler det her inne er fordi at her er jeg jo anonym uansett. Jeg er dessuten en person som ikke klarer å holde ting skjult. Jeg synes det er bedre at folk vet grunnen til min eventuelle oppførsel eller sinnstilstand. Men litt til ennå skal det få forbli min lille hemmelighet.

Jeg lurer på hvem det er som driver og tar form der inne nå! Tenk at det allerede nå er bestemt om det er en gutt eller en jente som ligger der... Utrolig, uvirkelig og fortsatt ganske så fjærnt. Lillesøster eller lillebror!
Et lite under.

Lengsel

Inne i meg bor det en lengsel. Den har ligget der lenge, i mange år. Først slumrende, siden våknet den for alvor og i de siste tre årene har den egentlig blitt ganske altomfattende.

Jeg lengter hjem.

Ikke nødvendigvis til huset jeg vokste opp i, men til bygda. Til miljøet. Til røttene mine.

Det begynner å bli lenge siden jeg bodde der. Men det var der jeg vokste opp, det er der identiteten min ligger. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli kvitt følelsen av lengsel etter hjembygda. Så lenge jeg bor et annet sted vil jeg føle at det egentlige hjemmet mitt er der - og ikke her jeg bor nå. Jeg kommer alltid til å føle på denne rotløsheten. At jeg ikke hører til. Selvfølgelig kaller jeg stedet jeg bor nå for "hjem".

Men jeg klarer ikke slå rot.

Nesten alle mine nærmeste bor der. I tillegg til mamma og den ene søsteren min har det også flyttet tilbake nær slekt og venner - mennesker som betyr mye for meg og som jeg savner og som jeg har lyst til å tilbringe tid sammen med. Men det er så langt. Det er nesten litt for langt til å reise dit for bare en helg. Vi gjør jo det, men det blir sjeldent. Det blir for slitsomt med den lange kjøreturen til og fra, og en helg er jo så kort at man rekker ikke stort. Nesten uansett blir jeg sittende med en slags dårlig samvittighet fordi jeg må prioritere noen mennesker framfor andre..

Jeg lengter dessuten etter naturen. Jeg lengter etter fjellene. Jeg lengter etter frihetsfølelsen. Jeg savner elver og bekker som man kan drikke fra. Jeg savner lange grusveier å galloppere på, å jogge på eller bare rusle bedagelig på mens jeg lytter til fuglesangen. Jeg savner å kunne være alene. Og jeg savner det sosiale. Her er jeg aldri alene, men ensom. En pussig kombinasjon som passer meg veldig dårlig. Jeg er sosial, men liker ikke å ha ukjente folk rundt meg til enhver tid.

Jeg kunne aldri, aldri ha bodd i en by. Jeg ville blitt kvalt!

Nå bor vi heldigvis ganske landlig. Men området er veldig tett befolket. Det går et rush med folk forbi leiligheten vår hele tiden. Det er tett bebyggelse og mye veier. Jeg savner å kunne gå ut i en hage. Og muligheten til å kunne være litt privat. Jeg syns det er utrolig leit at Ingrid ikke kan gå ut av huset uten at hun må ha kontinuerlig tilsyn. Og jeg syns det er leit at hun ikke har søskenbarn i nærheten. Hun spør så mye etter søskenbarna sine! Hun maser om at vi skal dra dit, og jeg kjenner at jeg blir så trist. Fordi hun koser seg så der, og jeg skulle så ønske at vi kunne være der mer! Det er ingenting jeg heller vil enn å kunne være der hele tiden!

Også kan vi ikke. Fordi vi bor her.

Jeg har periodevis vært veldig nedfor - ja faktisk deprimert - fordi jeg lengter så hjem. Jeg har følt meg - og kan fortsatt føle meg- som verdens mest ensome menneske!

Jeg tar meg i å tenke mye på hvordan livet hadde vært hvis vi hadde bodd der... Jeg vet at det hadde sett veldig annerledes ut.

Vårmorgen

Ville bare innom bloggen min en liten tur mens jeg venter på roen til å få ned de tankene som romstrerer rundt oppi hodet mitt. Det ligger stadig noen halvferdige utdrag av tankespinnerier der oppe, men det er neimen ikke så lett å få til å sette seg ned og konstruere et innlegg som det i tillegg skal kunne gå an å lese etterpå.

Det er tidlig søndag morgen. Ser ut til å kunne bli en fantastisk flott dag: sol, blå himmel og nyutsprungne lysegrønne små blader på trærne. Ingrid sitter bak meg ved det lille bordet sitt og maler. Fra vinduet mitt ser jeg rett ut på en bjørk som skjærene har brukt den siste tiden på å bygge reir i. Deres iherdige jobb har resultert i en stor kvisthule, med tak og greier. Lurer på om det ligger små egg oppi der nå..

I går så vi på en bil som vi tenker på å kjøpe. Tror nok at vi ender opp med den. Skal bare snakke med banken på mandag. Vi har faktisk alltid kjørt bil uten air condition. Før tenkte jeg at det ikke var noe som var nødvendig for oss her oppi det kalde nord. Men bilen blir jo kokende het selv om det kan være bikkjekaldt ute, og da vi fikk barn - pluss at vi i tillegg ofte har med oss pus på lange bilturer- er air condition virkelig noe jeg har savnet! Så vår nye bil skal i alle fall ha det!

Ellers er jeg inne i en slags underlig avventende periode. Jeg venter. Vet ikke helt på hva. På sommeren kanskje. På varmere dager. På forandring...?

Mer musikk

I forrige innlegg la jeg ut en sang av Joanna Newsom. Hun er relativt ukjent her i Norge, og noe av det hun lager er jo litt spesielt. Men jeg liker henne veldig godt, jeg elsker den mystiske og følelsesladde klangen som harpe gir og noen av melodiene er fantastiske.
Fikk lyst til å dele enda en sang av henne. Dette var den første sangen jeg hørte, og også her ble jeg fanget inn av den drømmende stemningen.
Lytt og nyt og ha en deilig uke!

Sangskatt

Jeg kom over denne sangen av Joanna Newsom her om dagen, og ble med en gang fanget av stemningen i den.
Jeg kan kjenne de berusende, eksploderende duftene fra naturen etter et sommerlig regnskyll. Gress og jord blandet med sjasmin og roser. Jeg ser solstrålene lyse opp det grønne løvverket. Jeg hører den jublende fuglesangen over at verden atter blir badet i lys og varme...
Også kjenner jeg på den altomfattende kjærligheten jeg føler for min nydelige datter.
Jeg blir fylt med lykkelige og vemodige følelser på én gang.
Savn og håp.

Påske, hverdag og enda litt mer sykdom

Det er rett og slett uvant for meg å være så mye syk som jeg har vært denne vinteren/ våren!
Kun få uker etter at forrige pencilinkur er overstått er jeg i gang med en ny halsinfeksjon. Denne gangen lokalisert lenger opp, hals og munnhule er forferdelig sår, mandlene er store og rød og jeg har masse røde "sår" i ganen og på tunga har jeg massevis av såkalte "jugerblemmer". Det er utrolig vondt og hele siste del av påskeferien var jeg helt satt ut av dette! Heldigvis har jeg ikke hatt feber, men en uke med tidvis uutholdelige smerter i munnen som gjør at det er vondt å både spise, drikke og prate, gjør at jeg nå er temmelig forsynt og lei.

Det kan virke som at 2011 og 2012 er to motsetninger av hverandre. I fjor hadde vi tidenes mest snørike vinter og varmeste påske. I år har det vært  mild vinter og en helt utrolig kald påske! Ukene før var det jo ganske varmt og jeg var litt usikker med hensyn til hva jeg skulle pakke med meg av klær til påskeferien. Passet på å ta med ullgensere o.l men at gradestokken skulle krype helt ned på 10 minus - den kom litt uforberedt! Hele familien måtte gå til innkjøp av nye luer og vanter...

Telemark viste seg fra sin beste side.

Første del av påsken tilbragte vi i min hjembygd, en skikkelig pangstart med 50 årslag på lørdag og barnedåp på søndag. Vi hadde noen nydelige dager der, knallvær - men altså skikkelig kaldt. Onsdag gikk turen over fjellet til vestlandet der vi besøkte herr Lauras søster med familie. Det var da jeg begynte å bli syk, og dette la en betydelig demper på dette oppholdet for min del. Men vi gjennomførte noen fine turer til tross for dette.

På vestlandet fikk vi slik vær...

...men også slikt vær fikk vi et par dager !

Så nå er det tilbake i hverdagen.
Jeg må forresten også fortelle at jeg hadde et jobbintervju før påske! Det viste seg forøvrig at lønna der var lavere enn det jeg har nå, så den jobben var uaktuell. Men utrolig oppløftende at jeg ble innkalt! Bare det var nok til at jeg ble -ja, løftet opp fra den tunge følelsen av å stå å stampe i myr, og jeg ser litt lysere på hele situasjonen. Det er faktisk mulig liksom.

Så er det en fantastisk ting som gleder mitt mammahjerte, og det er at Ingrid har kastet bandasjen og tommelen ser sååå fin ut! Den er nesten helt leget, nå mangler det bare negl og litt mer slitesterk hud på tuppen, så er den så god som orginal! Det er så deilig.
Aprilskumringen senker seg. Det er ganske rått og jeg synes at det blir kaldere i huset. Skal nok ta meg noe varmt (eller lunka!) å drikke, krype under et teppe og bare slappe av i kveld. Og la pencilinen ta seg av jobbingen i min stakkars bakterieherjede kropp.