En kjapp oppdatering

Får innom med en liten oppdatering. Ser at tiden flyr... på en måte. Samtidig som det føles som at den står stille også. Jeg er for eksempel bare 8+5 uker i dag. 

Jeg har hatt noen dager med uro i sinnet. Sist helg ble jeg syk. Forkjøla, vondt i halsen, tett og slapp. Forferdelig slapp. Var sengeliggende i 3 hele dager og føler meg fortsatt ikke på høyden. Jeg likte overhode ikke å bli syk. Hadde mange tanker og endte opp på søndag kveld med å være overbevist om at nå hadde jeg hatt en MA. Nå er fosteret dødt, tenkte jeg. Jeg tenkte på hvordan jeg måtte si ifra til mamma, søsken og venner -og ikke minst til lille Ingrid- at det ikke ble noen baby denne gangen heller. Jeg så permisjon flagre bort, ny jobbsøkingskarusell og hvordan mitt eget sinn ville reagere på å få slått bort de trinnene med håp som jeg møysommelig har begynt å klatre oppover. Jeg fikk en ultralydtime dagen etter, og fikk til min store lettelse konstatert liv og velstand. Jeg skjønner jo at jeg er hysterisk, men det er dessverre en grunn til at jeg er hysterisk...

Til helgen er det sommerfest i barnehagen før vi setter kursen mot Hvaler og hytta. Jeg skal bare prøve å kose meg max, stelle med meg selv og nyte fridager med
mann og datter.

Håpets frø

For ca et år siden oppdaget jeg at jeg var gravid med deg, Lillegutt. Akkurat som nå var naturen kledd i ny vårdrakt, hvitveisen blomstret, svarttrosten sang om kveldene og dagene var lange og lyse. Senere på sommeren fikk vi vite at det var en lillebror som skulle komme. 

Vi gledet oss. Vi var spente. Vi ventet på deg. 

Også kom du ikke. 

Mitt lille vinterbarn ble et sensommerbarn. Og istedenfor i mine trygge kjærlige armer ligger du nå i en liten hvit kiste. Istedenfor glede ble det bunnløs sorg. 

Men kjærligheten ble ikke erstattet. Den finnes fremdeles. 

Jeg tenker på deg hver dag. Jeg savner deg hver dag. Jeg elsker deg hver dag.

For noen dager siden kom stunden som jeg har ventet så lenge på. Som jeg har sett fram til med håp, redsel og lengsel. Et lite display med ett enkelt ord: Gravid. I magen min ligger nå et lite frø igjen! For tredje gang. Håpets frø. Nesten nøyaktig ett år siden min lille gutt ble skapt. Igjen får jeg termin i januar. Når det er ett år siden min lille gutt ble født og døde, er jeg kommet nesten nøyaktig like langt som da jeg mistet. Det føles veldig spesielt. Veldig sårt, men også litt fint...

Jeg går nå inn i dette svangerskapet med åpne øyne. Jeg vet det kommer til å bli tøft følelsesmessig. Men foreløpig føler jeg ikke så mye engstelse. Nå føler jeg mest på håpet.

❤ ❤ ❤

Vårfølelser

Vi er godt uti mai-måned og våren har festet grepet. Plutselig, på bare noen dager egentlig, er gresset blitt grønt, løvet springer ut og små blomster titter frem. Det er en underlig tid. Naturen våkner til liv etter flere måneder i dvale under vinterens kalde teppe. Etter kald stillhet synger fuglene igjen. Mørket har trukket seg tilbake til bare noen timer om natten, det er lyset som råder. Det anger av våt jord, gress og blomster.

 Denne våren vekker flere motstridende følelser i meg. Jeg kjenner stille lykke over alt det vakre, og denne oppvåkningen rundt meg bringer med seg håp.

 Men også savn, vemod, lengsel og sorg.

Glimtvis kan jeg kjenne fornemmelser av barndommen. Barndommens vår. Da alt var så mye enklere. Da jeg så på tilværelsen med naive, barnlige øyne. Livet var gledelig og framtiden var håpefull. Selvfølgelig var ikke livet sorgløst da heller, men det var mye mindre komplisert. Jeg tenker på den tiden med et anstrøk av vemod. Vemod over at denne tiden aldri kommer igjen og at jeg aldri vil
se på verden på samme måte igjen...

Midt i alt dette livet kommer også døden nærmere. Kontrasten får den liksom tydeligere fram. Min lille gutt er fortsatt død og borte. Alt annet våkner til liv, men ikke min lille gutt. Min lille gutt som skulle vært 4 måneder. Dette skulle vært hans første vår, hans første møte med solhatt og korte ermer, stille trilleturer på grusveier i skogen...

Jeg kjenner på takknemlighet og overveldende kjærlighet. Til familien min, til det vakre i naturen. Følelseslivet mitt går opp og ned, men den siste tiden har vært god.

Nå og utover sommeren vil alle i sorggruppen nå årsdagen til våre små døde.

Jeg vil gjerne hedre dem med å nevne alle her. Jeg tenker sånn på dem og på deres flotte, gode foreldre.

Aleksander Cornelius 14.april 2012

Eirik 22.mai 2012

Amélie Sofia 02.juni 2011 

som ikke hører til min sorggruppe, men som jeg vil ta med likevel.

Nils August 26. juni-28.juni
Magnus 01.august 2012

Lillegutt 23.august 2012

Håper dere alle løper rundt sammen i solen der dere er nå!

Gave på en hverdag

Harry, I'm going to let you in on a little secret.
Every day, once a day, give yourself a present.
Don't plan it, don't wait for it, just let it happen.

Kloke ord fra en av mine desidert favorittkarakterer på TV/film; Dale Cooper, FBI agent fra Twin Peaks.
Det kan være et nytt klesplagg, eller en telysholder, en god kopp kaffe eller bare en stille stund for deg selv. Eller som denne nøkkelringen jeg fant på eBay!

Gleder et Twin Peaks-freak-hjerte!

Og det beste av alt var å bestille tre stykk og sende to av de andre i posten til to andre mennesker som jeg vet at setter pris på det! 

Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad sies det. 

Og det er jammen sant!

Langhelg og tur til Gøteborg

En langhelg er forbi og den har vi virkelig fått utnyttet på beste vis! Vi ble bedt med til Gøteborg av naboene våre som har en gutt på Ingrid sin alder, og det ble en helg med opplevelser, input og mye morro. Av og til er det nødvendig å få en liten ekstra puff for å komme seg ut av et mønster, og en "innbydelse" til å joine en reise er lettere å hoppe på enn å komme på det selv - og faktisk få fingeren ut og GJØRE det! 

Vi hadde uansett en veldig hyggelig tur, og dette var virkelig noe vi trengte alle sammen. Vi fikk oppleve både Liseberg og Universeum, og det var ikke bare barna som hadde det gøy der. Været var også ganske bra; tidvis litt blåsete og kaldt, men også tidvis sol og deilig mai-varme. Gøteborg er en fin og koselig by og kan absolutt anbefales et besøk!

Ville egentlig legge inn noen bilder fra turen, men det viste seg at minnebrikken i kameraet var ødelagt! Heldigvis er bildene blitt lagret på internminne, men vi finner ikke fram dit... Hmmm, får se om jeg får legge inn bilder senere.

Så er det mandag igjen da...Og regn. 

Men til helgen er det atter en ny langhelg og 17.mai på fredag. Store sjanser for at det blir Vestfold den helgen. Og torsdag skal jeg på jobbintervju! Håper at det blir en forandring på jobbsituasjonen min nå. På det ene eller det andre viset... Jeg er virkelig helt ferdig  med den jobben jeg har i dag. Motivasjonen er helt borte og mentalt har jeg lagt den bak meg og blikket mitt er rettet mot nye horisonter. Ukjente horisonter...

Vårpuss på graven

I helgen har vi endelig kunnet plante ut friske blomster på graven igjen.

Det er fortsatt litt frost på natten, men ikke så ille at vårblomstene dør. Vi valgte lyseblå stemorsblomster som vårpynt for lillebror. All snøen er vekk og jorda var fin og løs å grave i.

Jordhaugen over graven er ganske stor. Vet ikke om denne kommer til å sige eller om den må spas vekk etterhvert. Ingrid og pappan mente hvertfall at de måtte lage noe av jordhaugen, så da forvandlet de den til et hjerte.

Motsol - men dog. Fint og vårlig ble det tilslutt. Vi fikk også satt opp gravlykten. I vinter har vi bare hatt en liten Plantasjen-sak, men nå har vi altså fått opp en skikkelig gravlykt som ikke ruster og som har plass til et stort lys som brenner lenge.

❤ 8 måneder ❤

I dag er det 8 måneder siden  vi mistet vår lille gutt. Åtte måneder har gått siden vi kom hjem fra sykehuset, lamslåtte, tomme og sorgfylte. 8 måneder....

8 måneder siden jeg holdt i den lille tynne kroppen din for første og eneste gang. Jeg lengter etter deg, og feller tårer over deg hver dag.

Fortsatt har jeg dager som er veldig tunge og vanskelige. Der jeg kjemper mot tårene konstant hele dagen. Vanskelige dager på jobben. Dager der jeg tilbringer lange stunder på toalettet fordi tårene bare renner og renner. For hvor lenge er det egentlig greit å sørge? Det er gått 8 måneder og jeg vet ikke om det er "greit" for omgivelsene mine at jeg sørger tungt fortsatt. Derfor trekker jeg meg unna. Gjemmer meg bort med sorgen min. Den ensomme sorgen som bare er min. 

Livets berg-og-dal-bane: om tøffe tak, takknemlighet og møysommelig klatring

Bildet til dagens innlegg er tatt i påsken på en av våre skiturer. 

Skispor og harespor var det eneste vi så.

Ellers urørt natur og uendelig stillhet.

Om jeg skal starte opp der jeg sluttet forrige blogginnlegg: Tiden før påske var tøff.
Svært tøff. 

Jeg var nede i en skikkelig bølgedal. Midt oppi dette hadde jeg dessuten plutselig fått ansvar for en happening, noe som ikke kunne ha passet dårligere. Jeg ble stresset og enda mer nedslått og dette la en demper på hele påskeferien for min del. Jeg klarte likevel å ha noen virkelig fine dager. Strålende solskinn fra skyfri himmel hver dag er ikke noe vi opplever ofte! Vi var masse ute på ski, lille Ingrid gikk 9 km på to dager og fikk også prøvd seg på slalomski. Vi hadde fri hele påsken fra palmehelgen, og det var virkelig noe både jeg og herr Laura trengte sårt.

Det har med andre ord vært en tid der jeg verken har hatt tid, overskudd eller tiltak til å blogge.

Både på sorggruppe og hjemme har vi pratet litt om hva vi har lært av, eller hva vi kan bruke det vi har vært igjennom til. Kan vi bruke det til noe godt liksom? Har vi tilegnet oss visse gode egenskaper eller tatt lærdom som vi kan bruke på en positiv måte? Jeg har så gjerne villet si at jeg har forandret meg til det bedre. At jeg fryder meg mer over de små ting. At jeg setter uendelig mer pris på livet. At jeg har blitt rolig, tålmodig og raus. I tunge stunder stemmer ikke noe av dette i det hele tatt. Isteden føler jeg meg bitter og sorgtung. Anspent, amper og skjør. At evnen til å takle motgang er blitt betraktelig svekket. Liten tro på framtiden...

Det er Ingrid som er vår udelte glede. Det er hun som er lyset i vår tilværelse. Vi føler oss utrolig heldige og priviligerte som har henne. For andre så er det å få barn nærmest en selvfølge. Vi har fått føle på kroppen at dette slettes ikke alltid er tilfelle. Vi vet litt for mye om hva som kan gå galt.

Kanskje vi ikke får flere barn. 

Det er godt mulig at Ingrid forblir enebarn i praksis, med en liten bror i himmelen. Jeg synes det er veldig trist å tenke på, og dette utgjør en ganske stor andel av den cocktailen av grunner som gir meg de vonde følelsene jeg går og bærer på for tiden. 

Men så kommer andre øyeblikk med aksept. Får vi ikke flere, så får vi ikke flere... Sånn er det. 

Men vi har i allefall fått ett barn - som ikke er et hvilket som helst barn, men selveste Ingrid!
❤ ❤ ❤

Jeg har nå kommet meg litt opp i høyden igjen. Jeg er ikke lenger på bånn av den dype dalen der solen aldri kommer til. Dager borte fra jobben og i helt andre omgivelser gav meg litt pusterom og jeg har sakte men sikkert begynt å klatre oppover. Jeg har også gjort noen konkrete grep hva framtiden gjelder. Blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Savn og hjemlengsel

Jeg har tunge og vanskelige dager.

Dager fylt med savn og lengsel. Der sorg, håpløshet og svartsyn har vært de eneste følelsene jeg har klart å føle.

Vi står på terskelen til påskeferie og da skal vi hjem. Dit jeg kaller hjem.

Håper jeg klarer å klarne hodet mitt der og at tankene mine lysner.

Sorgrommet

Denne uka har vært - i mangel på et bedre dekkende ord- rar.

Jeg har et rom inni meg der sorgen ligger. Periodevis har døren inn til dette rommet vært nesten helt lukket. Jeg har åpnet den litt i stille stunder, følt på det som er der inne, og siden lukket døren igjen, vendt oppmerksomheten mot her og nå, mot herr Laura og mot livseliksiren Ingrid.

De siste dagene har jeg imidlertid ikke klart å lukke døren helt. Det er nesten som om noe har kommet i klem imellom, for døren vil ikke igjen. Den nakne sorgen siver ut fra rommet sitt og fyller meg. Gjør meg sårbar, skjør, sliten og trett. Av en eller annen grunn kommer den snikende ut mens jeg sitter på toget på veg til jobb og slipper ikke taket før jeg igjen er hjemme og kan slå armene om jenta mi som bobler over av intensitet og energi.

Det har vært mye fokus på en grusom sak i media i det siste. Christoffer-saken. 

Jeg blir fylt av en slik usigelig sorg når jeg tenker på han. Når jeg tenker på at noen kan gjøre slikt mot barn. Jeg har oppdaget at vonde følelser åpner opp for min sorg over Lillegutt. Den kommer utilslørt fram igjen, blir mer intens.

Denne saken og alt det som jeg har gått igjennom de siste seks - snart sju- månedene, gjør at jeg tenker mye på det urettferdige og meningsløse i livet. Hvorfor blir gode mennesker syke og dør? Mennesker som er rause, inkluderende, fulle av kjærlighet? Mens krapyl som fører redsler og uendelige lidelser over andre lever og er friske? Det gir ingen mening... Jeg leter etter mening, men finner den ikke.

 Men kanskje min lille gutt kjenner hemmeligheten? Kanskje de gode sjelene som har gått over til den andre siden ser den Store sammenhengen? Jeg håper den finnes.

Så er det jobben da. Som jeg føler NULL motivasjon til. Den gir meg absolutt ingenting. Ingen input, ingen utvikling, ingen mening. Herr Laura har det på samme måten. Det er virkelig tungt å føle at man står helt fast. Det har blitt så mye. Vi har sorgen. Vi mistrives med jobbsituasjon. Vi har rotet oss ut på ei myr og tråkket oss fullstendig fast. Vi har kommet fram til at vi må egentlig bare bort fra hver vår respektive jobb. Det får bli første bud... Så vi søker jobb begge to.

For et år siden var jeg i nøyaktig samme situasjon som nå. Jeg var på utkikk etter annen jobb. Følte at livet fløy bort, mens jeg sto stille. Så ble jeg gravid. Og la selvfølgelig jobbsøk på hylla. Gledet meg til å få en liten. Gledet meg til forandring. Gledet meg til å bli en familie på fire. Og her sitter jeg nå. På det samme kontoret. Jeg har ikke permisjon. Jeg har ikke en liten. Det eneste som er forandret er at jeg er en smertelig erfaring rikere.

Det er vel ikke så rart at døren inn til sorgrommet står åpen.

Om glede og sorg

Når du er lykkelig

skal du se dypt inn i ditt hjerte,

og du vil oppdage at bare det

som har gitt deg sorg

kan gi deg glede.

Når du er ulykkelig,

skal du igjen se inn i ditt hjerte,

og du vil oppdage at du gråter

for det som før har gitt deg lykke.

Noen av dere sier:

“Gleden er større enn sorgen”

andre sier: “Nei sorgen er størst”.

Men jeg sier at de er uatskillige.
Sammen kommer de, og når den ene
sitter alene med deg ved sitt bord,
skal du huske at den andre
sover i din seng.

Fra Profeten av Kahlil Gibran

Seks måneder ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

I natt er det seks måneder siden du ble født, gutten min. 

Tenk, et halvt år! Det er helt ufattelig, aldri hadde jeg trodd at et halvt år kunne gå så fort. Det høres så lenge ut, men det er jo egentlig ikke så lenge og det føles i hvertfall ikke så lenge... 

Hvis alt hadde gått etter planen skulle du nå ha nærmet deg 2 måneder. Jeg tenker på hvor annerledes livet hadde vært om du hadde vært her. For en helt annen tilværelse det hadde vært! Det hadde vært babylyder, gulpekluter og amming. Trilleturer og mammaperm. Jeg ville vært lykkelig uvitende om de erfaringene jeg sitter med idag. Å føde et barn i redsel og sorg. Følelsen av å holde mitt eget døde barn i armene mine. Å vite hvordan et barn i 21.svangerskapsuke ser ut... Det er vonde erfaringer som jeg så gjerne skulle ha vært foruten. På en annen side ville jeg ikke vært deg foruten, Lillegutt... 

Vi har lært oss å leve med at du er borte. Det er vondt og det er trist og jeg feller tårer over deg hver dag. Jeg savner deg. Jeg lengter så inderlig etter deg.
Du var en gave som vi ikke fikk beholde. Vi hadde deg bare til låns en liten stund.
Men du fikk en evig plass i hjertene våre.

❤ ❤ ❤

Sorgen og gleden, de vandrer til hope

Denne helgen har vært en spesiell helg, en helg som har stått i motsetningenes tegn. En helg med innhold av både glede og sorg.

Forrige helg gikk en som sto oss nær bort. Etter flere år med sykdom var det slutt. Så dette har vært en helg med begravelse og ettertanke, men også med sosial omgang, vinteraktiviteter og glede. 

Jeg har kjent på min fortsatt relativt ferske sorg over Lillegutt og jeg har kjent på "gammel" sorg over andre kjære personer som har gått bort. Jeg har fundert på livet, på det meningsløse i skjebnens renkespill og tenkt at kanskje det er en mening likevel, en skjult mening som kanskje er en del av en helthet...

Livet er rart. Det er sammensatt og komplisert. Mellom sorg og tankefullhet var det også plass til å sette pris på hverandre. Kjenne glede og kjærlighet til hverandre. Vi var ute og gikk på ski, Ingrid har nemlig fått seg ski og vi gleder oss stort over å se hvordan hun går på med energi og tålmodighet. Jeg hadde aldri trodd at hun kunne være så tålmodig. Hun er en type som blir fort frustrert og - ja rasende- dersom det er noe hun ikke får til. Men på skia viser hun vilje og gå-på-humør som aldri før! Uredd setter hun utfor bakker - mer eller mindre på huk, detter litt kanskje, men opp igjen! Fantastisk jente. Vi er så stolte av henne både jeg og pappan. 

Sorgen og gleden, de vandrer til hope. Det er virkelig en sannhet som vi har erfart det siste halve året.

Listemodus: fine ting denne uka

❤    Lysløype rett utenfor døra. Snøtunge graner og glitrende skispor.
❤    Ingrid - mitt lys og min lykke! Min kjærlighet til henne kjenner ingen grenser...
❤    Kaffe og Gilmore Girls. (Sistnevnte bestilt på cdon.com. Minner meg sååå om                 mammapermisjonstiden med Ingrid.)
❤    Fredag! Og vi drar til Vestfold på besøk til søsteren min og hennes familie.

Jeg har det ikke bare tungt og trist. Det meste av tiden har jeg det bra. Jeg opplever øyeblikk med lykke. Jeg gleder meg til ting. Hverdagen er ....hverdagslig. Sorgen er ikke like massiv lenger. 

En utenforstående ville kanskje tenkt at jeg "har kommet over" sorgen. Jeg synes at det blir feil, og jeg kjenner at jeg ikke vil bruke det uttrykket. Det ville nesten være det samme som å si at jeg er ferdig med det, jeg har pakket det bort og lagt det fra meg, og nå drar jeg lykkelig videre. 

Det er ikke sånn. 

Jeg kommer aldri til å bli ferdig med Lillegutt. Han er en del av meg, en del av familien. Sorgen over han kommer aldri til å bli borte. Hver dag kommer den til meg, i plutselige kast. En bølge av sårhet som skyller gjennom kroppen min. 

Men det ene utelukker ikke det andre. Jeg lever med både lykke og sorg. 

Og jeg har det egentlig ganske bra.

Ønsker alle en fin helg. Vi skal kose oss masse masse!

Sluttrapport

Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?

Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.

Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.

 Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.

Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.

Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.

Så får vi endelig komme inn til legen. 

Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut. 

Men hvordan får man hull på fosterhinna? 

Ukjent årsak. 

Vi er altså ikke så veldig mye klokere. 

I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...

Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller  kan det ha vært andre ting som legene har oversett? 

Jeg føler meg ikke sikker på noen ting. 

På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min... ❤