onsdag 19. september 2012

I dag




I dag skulle jeg vært 25 uker på veg.
Det er en svimlende tanke. Eller en svimlende tanke at jeg ikke er det... Det hele er så utrolig uvirkelig, så surrealistisk og så vanskelig å forholde seg til. Av og til får jeg øyeblikk der jeg nesten ikke kan tro at det er sant, jeg tenker at det  være en drøm, et uhyggelig mareritt som jeg snart våkner opp av med en lammende følelse av skrekk, men som løser seg mer og mer opp etterhvert som virkeligheten og bevisstheten kommer tilbake til meg.
Men det er ingen drøm.
Dette er virkelig.
Magen min er tom.
Det kommer ingen lillebror utpå nyåret.
Noen ganger kan denne "plutselige" vissheten, denne brutale realiteten slå ned i meg som et lyn. Den slår nesten pusten ut av meg og jeg kjenner avmakten som en kald klo om hjertet.

Det er i dag fire uker siden han døde. Fire uker siden jeg ble lagt inn på sykehuset med beskjed om at gutten min ville bli født om få timer og ikke være levedyktig. Fire uker siden jeg ble tobarnsmor. Fire uker som englemamma.
Dagene har bare vært en grå masse. Jeg skjønner nesten ikke at det har gått så lang tid. Andre har kanskje nesten glemt hva vi har gått igjennom nå. Mens jeg sitter midt oppi det fremdeles. Sorgen og smerten er like overveldende. Og tanken på at jeg skal gå videre med dagliglivet er fortsatt like absurd...

Jeg vil til slutt likevel ta med noen fine ting i livet mitt som tross alt lyser opp i mørket:
  • Lang tur i høstskogen i dag. Sola blinket ned på meg mellom trærne, gule løv lå på stien og deilig duft av høst fylte nesen min. Godt å få frisk luft og føle at maskineriet kommer igang.
  • Flinke, engasjerte, varme og omtenksome barnehageansatte.
  • Besøk av min nydelige venninne i går som kom og lagde lunsj til oss. Lange gode samtaler om det vonde, det gode og det hverdagslige. Fikk til og med ledd litt!
  • Mange nye lesere som har lagt igjen kommentarer som varmer og gleder hjertet mitt i en tung tid. Tusen takk til dere, og tusen takk Amélie for fin omtale av meg på bloggen din!
  • Ingrid
  • Herr Laura


12 kommentarer:

  1. Vil bare legge igjen et lite avtrykk. Jeg fant linken til bloggen din fra Amelie78 sin blogg. Varm, varm klem og et lite dikt jeg selv oversatte fra engelsk for mange år siden:

    Så stille med lette fottrinn
    kom du inn i min verden.
    Nesten lydløst.
    Kun et øyeblikk ble du.
    Men hvilke spor du har
    etterlatt i mitt hjerte.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nydelig dikt Janne! Tusen takk!
      Jeg deler det på facebook-profilen min i dag, jeg.
      Klem

      Slett
  2. Raskt innom med en klem til deg på fireukersdagen. Godt å lese at du føler omsorg fra omgivelsene dine nå.
    Altså, en klem fra KristinB :-)

    SvarSlett
  3. KJære deg, bare innom for å si jeg tenker på deg. har ikke så mange ord å dele i dag - bare en klem...Du er i mine tanker og bønner.

    SvarSlett
  4. Mange gode tanker går til deg. Helt forferdelig trist. Føler med dere!

    SvarSlett
  5. Kjære deg! Legger igjen en klem, ord blir for fattige...

    SvarSlett
  6. Vil bare gi deg en god klem i denne tunge tiden. Skal tenne et lys for lille gutten deres i dag.

    SvarSlett
  7. Stor klem herfra...
    Har ikke ord, tårene renner...
    Tenner et lys for Lillegullet deres, klem ekstra godt på storesøs!
    <3

    SvarSlett
  8. Klem til deg. Jeg beundrer deg enormt for å prøve å finne noen små lyspunkt i hverdagen, nå som den er så tøff. Jeg vet det fungerte for meg, men det er ikke lett.
    Jeg tenker mye på dere om dagen, selv om jeg ikke kjenner dere.
    Stor klem til deg

    SvarSlett
  9. Hei.
    Jeg kjenner deg ikke, men klikket meg inn på bloggen din via Amelie78. Nå renner tårene mine, det er så fælt det du skriver. Miste en baby. Vi har selv en liten gutt og det er så grusomt å forestille seg å miste han. Har så vondt av dere og sender en stor klem. Så fint at dere har lille jenta deres - ta godt vare på hverandre alle tre.

    SvarSlett
  10. Hei!
    Dette er min første kikk innom bloggen din. Du skriver så fint! Jeg husker jo deg best som den bekymringsløse, sprudlende, omsorgsfulle og energigivende jenta med langt, mørkt hår, fra første året på Eik. Mange år har gått, og vi er ikke de samme som vi var da. Det er på en måte vanskeligere å skrive til en person som har vært nær, men som jeg ikke lengre har kontakt med, enn til en person man aldri har kjent. Man føler plutselig på en litt dårlig samvittighet for at man ikke holdt kontakten. Jeg prøver nå å gjøre noe med dette, om enn bare ved å vise at jeg tenker på deg.

    Jeg har ikke opplevd det samme, men jeg er også mor til to. Jeg vet hvor tidlig man gleder seg over det man har i vente, hvor tidlig man legger planer for den lille, og hvor tidlig morshjertet gjør plass til en til. Ingenting jeg skriver vil lette sorgen for deg, men vit at du og familien din er i mine tanker.

    <3 <3 <3 fra Marie

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!