tirsdag 26. februar 2013

Om glede og sorg





Når du er lykkelig
skal du se dypt inn i ditt hjerte,
og du vil oppdage at bare det
som har gitt deg sorg
kan gi deg glede.

Når du er ulykkelig,
skal du igjen se inn i ditt hjerte,
og du vil oppdage at du gråter
for det som før har gitt deg lykke.

Noen av dere sier:
“Gleden er større enn sorgen”
andre sier: “Nei sorgen er størst”.

Men jeg sier at de er uatskillige.
Sammen kommer de, og når den ene
sitter alene med deg ved sitt bord,
skal du huske at den andre
sover i din seng.



Fra Profeten av Kahlil Gibran









fredag 22. februar 2013

Seks måneder ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤




I natt er det seks måneder siden du ble født, gutten min. 
Tenk, et halvt år! Det er helt ufattelig, aldri hadde jeg trodd at et halvt år kunne gå så fort. Det høres så lenge ut, men det er jo egentlig ikke så lenge og det føles i hvertfall ikke så lenge... 
Hvis alt hadde gått etter planen skulle du nå ha nærmet deg 2 måneder. Jeg tenker på hvor annerledes livet hadde vært om du hadde vært her. For en helt annen tilværelse det hadde vært! Det hadde vært babylyder, gulpekluter og amming. Trilleturer og mammaperm. Jeg ville vært lykkelig uvitende om de erfaringene jeg sitter med idag. Å føde et barn i redsel og sorg. Følelsen av å holde mitt eget døde barn i armene mine. Å vite hvordan et barn i 21.svangerskapsuke ser ut... Det er vonde erfaringer som jeg så gjerne skulle ha vært foruten. På en annen side ville jeg ikke vært deg foruten, Lillegutt... 

Vi har lært oss å leve med at du er borte. Det er vondt og det er trist og jeg feller tårer over deg hver dag. Jeg savner deg. Jeg lengter så inderlig etter deg.
Du var en gave som vi ikke fikk beholde. Vi hadde deg bare til låns en liten stund.
Men du fikk en evig plass i hjertene våre.

❤ ❤ ❤














mandag 18. februar 2013

Sorgen og gleden, de vandrer til hope




Denne helgen har vært en spesiell helg, en helg som har stått i motsetningenes tegn. En helg med innhold av både glede og sorg.
Forrige helg gikk en som sto oss nær bort. Etter flere år med sykdom var det slutt. Så dette har vært en helg med begravelse og ettertanke, men også med sosial omgang, vinteraktiviteter og glede. 
Jeg har kjent på min fortsatt relativt ferske sorg over Lillegutt og jeg har kjent på "gammel" sorg over andre kjære personer som har gått bort. Jeg har fundert på livet, på det meningsløse i skjebnens renkespill og tenkt at kanskje det er en mening likevel, en skjult mening som kanskje er en del av en helthet...
Livet er rart. Det er sammensatt og komplisert. Mellom sorg og tankefullhet var det også plass til å sette pris på hverandre. Kjenne glede og kjærlighet til hverandre. Vi var ute og gikk på ski, Ingrid har nemlig fått seg ski og vi gleder oss stort over å se hvordan hun går på med energi og tålmodighet. Jeg hadde aldri trodd at hun kunne være så tålmodig. Hun er en type som blir fort frustrert og - ja rasende- dersom det er noe hun ikke får til. Men på skia viser hun vilje og gå-på-humør som aldri før! Uredd setter hun utfor bakker - mer eller mindre på huk, detter litt kanskje, men opp igjen! Fantastisk jente. Vi er så stolte av henne både jeg og pappan. 
Sorgen og gleden, de vandrer til hope. Det er virkelig en sannhet som vi har erfart det siste halve året.




















fredag 8. februar 2013

Listemodus: fine ting denne uka




❤    Lysløype rett utenfor døra. Snøtunge graner og glitrende skispor.
❤    Ingrid - mitt lys og min lykke! Min kjærlighet til henne kjenner ingen grenser...
❤    Kaffe og Gilmore Girls. (Sistnevnte bestilt på cdon.com. Minner meg sååå om                 mammapermisjonstiden med Ingrid.)
❤    Fredag! Og vi drar til Vestfold på besøk til søsteren min og hennes familie.



Jeg har det ikke bare tungt og trist. Det meste av tiden har jeg det bra. Jeg opplever øyeblikk med lykke. Jeg gleder meg til ting. Hverdagen er ....hverdagslig. Sorgen er ikke like massiv lenger. 
En utenforstående ville kanskje tenkt at jeg "har kommet over" sorgen. Jeg synes at det blir feil, og jeg kjenner at jeg ikke vil bruke det uttrykket. Det ville nesten være det samme som å si at jeg er ferdig med det, jeg har pakket det bort og lagt det fra meg, og nå drar jeg lykkelig videre. 
Det er ikke sånn. 
Jeg kommer aldri til å bli ferdig med Lillegutt. Han er en del av meg, en del av familien. Sorgen over han kommer aldri til å bli borte. Hver dag kommer den til meg, i plutselige kast. En bølge av sårhet som skyller gjennom kroppen min. 
Men det ene utelukker ikke det andre. Jeg lever med både lykke og sorg. 
Og jeg har det egentlig ganske bra.

Ønsker alle en fin helg. Vi skal kose oss masse masse!














fredag 1. februar 2013

Sluttrapport



Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?

Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.

Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.
 Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.

Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.
Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.
Så får vi endelig komme inn til legen. 

Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut. 
Men hvordan får man hull på fosterhinna? 
Ukjent årsak. 

Vi er altså ikke så veldig mye klokere. 
I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...
Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller  kan det ha vært andre ting som legene har oversett? 
Jeg føler meg ikke sikker på noen ting. 
På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min...