mandag 16. februar 2015

Takk for sist!


Dette er første gangen jeg logger inn på bloggen min på veldig lenge! Her er ikke mye aktivitet for tiden. Tiden strekker liksom ikke til. For det første bør jeg være uforstyrret, helst alene. Og akkurat det hender jo ikke så veldig ofte... Å skrive et blogginnlegg tar tid. Tid som jeg føler at jeg heller burde bruke på andre ting: støvsuge, legge sammen tøy og ikke minst; lese pensum! Jobbe med pensum er vel egentlig det jeg gjør de få stundene jeg er alene, eller når ungene sover. I går gjorde jeg meg ferdig med en skriveoppgave, et av dette semesterets arbeidskrav; en bildebokanalyse. Da føler jeg liksom at jeg kan koble av litt med noe helt annet.

Jeg stortrives som student! På et pussig vis føler jeg at jeg klarer å komme igjennom pensum på adekvat vis, til tross for at omstendighetene ikke er helt optimale: baby som sover ekstremt lite, amming, nattamming (som nå er en saga blott...), småbarnsmammatilværelsen i det hele tatt, jobbing ved siden av studiene. Jeg har ikke bare meg selv å tenke på, som student nå kan jeg ikke la studiene komme først, de må faktisk komme ganske langt ned på prioriteringslista noen ganger. Men likevel går det greit, jeg klarer meg faktisk veldig bra! Eksamen til jul gikk strålende, jeg kunne ta juleferie med en nyervervet A i karakterprotokollen, noe som selvfølgelig gav meg enormt med videre motivasjon! Denne uka var vi på samling på høgskolen, og det var første gang jeg var borte fra minstejenta over flere dager. Tre døgn var jeg borte, og jeg savnet jentene mine så enormt! Men denne gangen fikk jeg tid til å dyrke litt sosial omgang med resten av kullet da, og det var jo fint.


Vesle Solveig har blitt stor jente! 23.november begynte hun å gå, og hun har vel nesten ikke vært i ro siden det. Alt av nips og pips har vi måttet rydde vekk, alle skap er sikret med lås, vi har fått opp grind ut til gangen og nå må vi legge ned kjøkkenstolene fordi hun klatrer opp på kjøkkenbordet! Hun er ei herlig jente, vi ser mye storesøster i henne, både sinn og skinn. Men her er likevel noen markante forskjeller. Hun har en sterk vilje og er urolig i kroppen -som sin søster- men er nok ikke like glødende intens. Tror jeg da! Forrige uke startet hun i barnehagen, og tilvenningen har gått veldig fint til nå, hun er trygg og tillitsfull. Ingrid har også blitt stor jente, siste året i barnehagen, hjelpe og trøste! Hun er voldsom som en naturkraft, det hender vi bryner oss litt på henne. Hun er en slik fantastisk jente og jeg elsker å se henne i samspill med lillesøster. Når de holder rundt hverandre og ser på noe i fellesskap, når Ingrid iler til for å gi lillesøster noe hvis hun gråter, når de ler og herjer sammen... det er så utrolig! Mammahjertet svulmer, og jeg er bare så utrolig glad for at jeg har disse jentene. For en berikelse de er, til tross for nattevåk (med den yngste), masing, sammenstøt (med den eldste), mekling, sove-kles-og spiseproblematikk. Det er krevende med barn, men det er også selve (meningen med) livet!

Dette kan ikke bli for langt. Plikter venter, i form av innhandling av mat og henting i barnehagen. Kanskje det ikke blir like lenge til neste gang.....