fredag 27. september 2013

Bryllupsforberedelser og tingenes tilstand



Endelig orker jeg å sette meg ned for å skrive litt. Det er så mye som foregår at det blir litt for mye av det gode kjenner jeg- eller skal jeg heller si for mye av det vonde...
Jeg har vært sengeliggende siden mandag ettermiddag, da jeg plutselig fikk akutte ryggsmerter. Tenkte at dette må være bekkenløsning av verste grad, gikk (krøkte meg) til legen og ble sykemeldt 100%. På disse dagene har jeg nesten ikke klart å gå, stå eller sitte. I går hadde jeg time hos jordmor og hun fikset en time hos fysioterapaut i dag, så om litt drar jeg dit. Får håpe at de finner ut av hva det er og at jeg kan få en slags behandling for det. I dag er jeg imidlertid mye bedre heldigvis, litt typisk, men er jo selvfølgelig ingenting som er bedre enn det!

Noe jeg ikke har skrevet om her på bloggen er at det nærmer seg brylluppet vårt med stormskritt. 
Jeg har rett og slett ikke orket å skrive rundt det - fordi det har vært så vanvittig mye styr her i form av sykdom, engstelse og stress. Dette har gjort at brylluppet vårt har kommet helt i bakgrunnen og egentlig bare vært en ytterligere stressfaktor for mitt vedkommende. Har ikke klart å glede meg til det - eller over det fordi det har druknet i all kaoset av sykdom og stress. 
Endelig begynte jeg å slappe av. Jeg fikk svar på en test som var normal som jeg tok i forbindelse med forrige UL, og begynte å senke skuldrene over svangerskapet. Så - BANG- streiker ryggen og jeg ser for meg at jeg i verste fall må bruke hjelpemidler oppover kirkegulvet...

Vi gifter oss 05.oktober. 
De som har fulgt meg husker kanskje at vi forlovet oss på julaften i fjor og vi tenkte på å gifte oss høsten på det året vi sto på terskelen til. Etter at jeg ble gravid og tiden har gått, har vi vært litt til og fra om vi kanskje skulle ha utsatt det et år, men vi landet på å hoppe i det og gjøre det denne høsten som vi hadde tenkt. Hadde vi visst hvordan ting skulle være den siste måneden hadde vi nok tenkt oss om enda en gang, men det visste vi jo ikke... Så derfor blir det gjennomført tross alle hindringer!

Med ryggen på bedringens vei, føler jeg at jeg kan begynne å glede meg - hvertfall litt.
Vi har fått ordnet med det meste og detaljene begynner å falle på plass. 
Vi skal vies i kirken på mitt hjemsted. Så skal vi ha en intim middag med aller nærmeste familie og forlovere på et kjempekoselig gjestgiveri. Etterpå har vi åpnet opp for at venner og bekjente kan komme og være med å feire oss. Det blir forholdsvis enkelt, men omgivelsene er fantastiske og jeg vet at maten der er av ypperste kvalitet, så jeg tror det likevel blir veldig flott. 
Jeg håper hvertfall det!

Ok, nå må jeg nesten gjøre meg klar for å dra til fysiotime. Blir spennende å se hva de finner ut og hva som kan gjøres.









tirsdag 17. september 2013

Svangerskapets bakside



Endelig har jeg rundet uke 21, min lille milepæl. I dag er jeg 22+3.

Jeg har hatt en periode nå som jeg har opplevd som ekstremt stressende. Svangerskapet er ganske likt det jeg hadde med Ingrid, jeg er i fin fysisk form, ingen vondter verken i rygg eller bekken eller noe annet sted. Likevel oppleves det helt annerledes. Med Ingrid var jeg ikke engstelig for noe, nå er jeg engstelig for alt! Det er én ting i dette svangerskapet som - faktisk med real grunn - gjør meg urolig. Jeg synes det blir for personlig å komme med detaljer, men denne detaljen gjør meg fryktelig stresset og engstelig. Jeg har gått rundt med konstant høyt stressnivå, og dette gjorde at jeg ble sykemeldt 100% i to uker. Imidlertid har jeg slitt med langvarig forkjølelse disse to ukene, og ikke nok med det, men Ingrid har også vært syk hele denne tiden. Stygg hoste a lá hoste-til-hun-spyr-slim hele nettene, og til og fra med feber. Så hun har stort sett vært hjemme med meg og jeg har vært alene hjemme hver dag, alene om ansvaret av henne og husholdningen forøvrig. Jeg avslutter denne sykemeldingsperioden omtrent mer utslitt enn da jeg begynte...
Nå skal jeg da tilbake i 50% jobb. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå, jeg føler liksom at jeg er helt nedkjørt psykisk...
Nå må jeg jo si at alle kontroller er fine, jenta vokser og er aktiv, fostervann-nivå er fint og livmorhalsen er lang og lukket. Men likevel klarer jeg ikke å slappe helt av.

I helgen var vi igjen i hjembygda på årets happening. Jeg skriver igjen fordi det føles så kort tid siden sist. I fjor hadde jeg sorgen så nært innpå meg. Jeg gikk rundt og følte meg helt nummen. I år var det annerledes. Altså har livet normalisert seg, og det er godt å kjenne. Jeg fikkk også noen timer med venninner på lørdagskvelden og det gjorde godt for en sliten og frynset sjel.

Høsten er over oss. Skogen har begynt å kle seg i høstdrakt og på lørdag kom også værskiftet. Fra indian summer til regn og tåke. Jeg synes det er deilig med høst. Kunne det nå komme rolige dager utover uten stress og uro, så ville jeg vært uendelig takknemlig!















onsdag 4. september 2013

Merkedag og hverdag



Merkedagene kommer på løpende bånd her. I går var det et år siden begravelsen til lillebror. Akkurat som dagen for et år siden var gårsdagen strålende vakker; sol og varmt. Vi gjorde ikke noe ut av dagen, ingen markering eller noe. Men jeg tenkte litt ekstra tilbake. På hvordan det var å se han igjen. På hvordan det var å være den dagen, og på hvordan det strålende været virket på meg. På den ene siden flott at det ble en fin dag værmessig, men også hvordan det sto i sterk kontrast til den nummenheten og sorgen jeg følte på innsiden. 




Dagen før - på mandag - tilbragte jeg en stund ved graven mens jeg ventet på at bilen var på EU-kontroll. Jeg hadde en stille stund for meg selv der i solen, ryddet bort blomstene og ballongen etter 1års-markeringen, før det var tilbake til hverdagen og praktiske gjøremål. (Rart hvordan en kirkegård kan virke som en oase, en luftlomme der tid og rom ikke eksisterer. Hverdagen er liksom noe som er utenfor... ) 

Jeg er nå sykemeldt 100%. Har hatt en periode nå der jeg har opplevd veldig mye indre stress i.f.t. svangerskapet, så jordmor anbefalte meg å bare ta det helt med ro og ordnet sykemeldig for meg. Det er utrolig deilig, og jeg kjenner hvor riktig det er for meg nå. Jeg tviler egentlig på at jeg kommer tilbake i full jobb igjen før permisjon. I dag har herr Laura også hatt fri på dagen, så vi lot Ingrid ta fri fra barnehagen og dro inn til Oslo på zoologisk museum og vandret rundt i botanisk hage. Ingrid utviklet seg imidlertid til å bli litt pjusk, så nå i ettermiddag har det vært helt slækt med TV og kos i sofan. Også nyter jeg følelsen av romstrering og liv i magen!