Sommerfuglen

Så blafrende lett
mot min hud.
Sart som et vindpust.
Så vakker. Så skjør.
Guds perfekte lille skapning.

Så lettet du
og fløy avsted.
Jeg strakte ut hånden etter deg,
ville ikke at du skulle dra.

På lette vinger flagret du bort.
Og jeg sto igjen med sorg i hjertet.    

Å miste et barn i dødfødsel

 

Siden vi mistet gutten vår i fjor har jeg skrevet mye her på bloggen om mine indre prosesser. Jeg delte graviditeten min her, og det ble helt naturlig for meg å skulle fortsette å dele etter at vi mistet. Det er viktig for meg å prøve å sette ord på ting - både for å få andre til å forstå og for å sortere mine egne kaotiske tanker - og kanskje dermed gjøre det lettere for meg å forholde meg til dem. Jeg får på en måte organisert kaoset og bare det kan hjelpe meg med å gi meg mer ro i sinnet.

Jeg skrev mens jeg sto midt oppi sjokket og sorgen. Jeg skrev ned akkurat det jeg følte der og da. Det er vanskelig å skulle sette seg ned å skrive innlegg som er formulert på en slik måte at det er lesbart når man er i en slik tilstand som jeg var. I ettertid kan jeg nesten ikke skjønne at jeg klarte det, når jeg ser på de forskjellige dateringene på innleggene. Kvelden før begravelsen for eksempel. I det hele tatt er det mye jeg ikke skjønner at jeg har klart å komme meg igjennom - i alle fall ikke på den måten som jeg tross alt gjorde.

Jeg må nevne at overskriften ikke blir helt "riktig" for meg, dødfødsel blir ikke helt riktig å si i mitt tilfelle. Men jeg vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det. Gutten min var ikke død inni magen min. Han levde helt til han ble født. Fødselen kom igang 19 uker for tidlig, lungene hans var ikke klare for  å kunne puste, så han døde under fødsel. Han var død når jeg fikk han i armene mine. Så kanskje det blir riktigere å si at jeg mistet et barn i for tidlig fødsel. For meg er det viktig at detaljene er riktige.

Det er ingen som kan sette seg inn i - og forstå fullt ut - hvordan det er å miste et barn som ikke har levd utenfor magen. Ingen andre enn de som har erfart det selv. Man står så utrolig ensom i sorgen fordi det ikke er så mange som kan relatere til en sånn opplevelse, og fordi man har ingen å dele den samme sorgen med. Det finnes ingen andre som kjente han. Det finnes ingen andre som hadde fått noe forhold til han. Det finnes ingen med felles erfaringer, opplevelser og minner om han. 

For andre har han ikke eksistert. 

Noen forstår ikke at jeg har mistet et barn. De tror jeg har mistet et foster. Det er ingen som har sett det lille fullkomne ansiktet hans. Noen har blitt veldig overrasket og vantro når de har hørt at jeg fødte han, at jeg gikk igjennom en fødsel. Jeg vet ikke helt hva de har sett for seg, en blodig klump i do, eller hva? Uforstanden er stor, og jeg skjønner jo at det kan være vanskelig for folk å forstå rekkevidden av dette. Folk flest er veldig forståelsesfulle, men jeg vet at noen - bak ryggen min - ikke helt skjønner hvorfor jeg "tar sånn på veg". Det gjør inderlig vondt. Men jeg kan jo på en måte ikke klandre dem...

I løpet av livet vil man gå igjennom opplevelser og erfaringer som er med på å forme den du er. Det at jeg mistet den lille gutten min vil for alltid være med meg. Jeg har kommet langt i sorgprosessen. Jeg går videre med livet. Men jeg legger jo ikke fra meg gutten av den grunn. Jeg går videre - men tar gutten min med meg. Jeg legger ikke vekk sorgen, sorgen er også med meg. Men etterhvert blir kantene mer avrundet. Steinen av sorg kværner ikke like smertefullt lenger. 

Jeg er nå gravid igjen. Jeg venter et nytt barn på samme tid som gutten min skulle ha blitt ett år hvis han hadde fått leve. Det er svimlende og rart. Jeg er glad, spent og takknemlig for den lille som ligger i magen. Men jeg har fortsatt mistet et barn. Jeg har fortsatt sorgen over gutten min inni meg - selv om jeg venter et nytt barn. Jeg vil på en måte alltid ha et barn for lite. Den lille gutten som aldri fikk leve utenfor magen, som vi hadde forventninger og håp til, men som vi aldri fikk bli kjent med. 

Selvfølgelig vil jeg alltid bære han med meg.

Vårfølelser

Vi er godt uti mai-måned og våren har festet grepet. Plutselig, på bare noen dager egentlig, er gresset blitt grønt, løvet springer ut og små blomster titter frem. Det er en underlig tid. Naturen våkner til liv etter flere måneder i dvale under vinterens kalde teppe. Etter kald stillhet synger fuglene igjen. Mørket har trukket seg tilbake til bare noen timer om natten, det er lyset som råder. Det anger av våt jord, gress og blomster.

 Denne våren vekker flere motstridende følelser i meg. Jeg kjenner stille lykke over alt det vakre, og denne oppvåkningen rundt meg bringer med seg håp.

 Men også savn, vemod, lengsel og sorg.

Glimtvis kan jeg kjenne fornemmelser av barndommen. Barndommens vår. Da alt var så mye enklere. Da jeg så på tilværelsen med naive, barnlige øyne. Livet var gledelig og framtiden var håpefull. Selvfølgelig var ikke livet sorgløst da heller, men det var mye mindre komplisert. Jeg tenker på den tiden med et anstrøk av vemod. Vemod over at denne tiden aldri kommer igjen og at jeg aldri vil
se på verden på samme måte igjen...

Midt i alt dette livet kommer også døden nærmere. Kontrasten får den liksom tydeligere fram. Min lille gutt er fortsatt død og borte. Alt annet våkner til liv, men ikke min lille gutt. Min lille gutt som skulle vært 4 måneder. Dette skulle vært hans første vår, hans første møte med solhatt og korte ermer, stille trilleturer på grusveier i skogen...

Jeg kjenner på takknemlighet og overveldende kjærlighet. Til familien min, til det vakre i naturen. Følelseslivet mitt går opp og ned, men den siste tiden har vært god.

Nå og utover sommeren vil alle i sorggruppen nå årsdagen til våre små døde.

Jeg vil gjerne hedre dem med å nevne alle her. Jeg tenker sånn på dem og på deres flotte, gode foreldre.

Aleksander Cornelius 14.april 2012

Eirik 22.mai 2012

Amélie Sofia 02.juni 2011 

som ikke hører til min sorggruppe, men som jeg vil ta med likevel.

Nils August 26. juni-28.juni
Magnus 01.august 2012

Lillegutt 23.august 2012

Håper dere alle løper rundt sammen i solen der dere er nå!

❤ 8 måneder ❤

I dag er det 8 måneder siden  vi mistet vår lille gutt. Åtte måneder har gått siden vi kom hjem fra sykehuset, lamslåtte, tomme og sorgfylte. 8 måneder....

8 måneder siden jeg holdt i den lille tynne kroppen din for første og eneste gang. Jeg lengter etter deg, og feller tårer over deg hver dag.

Fortsatt har jeg dager som er veldig tunge og vanskelige. Der jeg kjemper mot tårene konstant hele dagen. Vanskelige dager på jobben. Dager der jeg tilbringer lange stunder på toalettet fordi tårene bare renner og renner. For hvor lenge er det egentlig greit å sørge? Det er gått 8 måneder og jeg vet ikke om det er "greit" for omgivelsene mine at jeg sørger tungt fortsatt. Derfor trekker jeg meg unna. Gjemmer meg bort med sorgen min. Den ensomme sorgen som bare er min. 

Sorgrommet

Denne uka har vært - i mangel på et bedre dekkende ord- rar.

Jeg har et rom inni meg der sorgen ligger. Periodevis har døren inn til dette rommet vært nesten helt lukket. Jeg har åpnet den litt i stille stunder, følt på det som er der inne, og siden lukket døren igjen, vendt oppmerksomheten mot her og nå, mot herr Laura og mot livseliksiren Ingrid.

De siste dagene har jeg imidlertid ikke klart å lukke døren helt. Det er nesten som om noe har kommet i klem imellom, for døren vil ikke igjen. Den nakne sorgen siver ut fra rommet sitt og fyller meg. Gjør meg sårbar, skjør, sliten og trett. Av en eller annen grunn kommer den snikende ut mens jeg sitter på toget på veg til jobb og slipper ikke taket før jeg igjen er hjemme og kan slå armene om jenta mi som bobler over av intensitet og energi.

Det har vært mye fokus på en grusom sak i media i det siste. Christoffer-saken. 

Jeg blir fylt av en slik usigelig sorg når jeg tenker på han. Når jeg tenker på at noen kan gjøre slikt mot barn. Jeg har oppdaget at vonde følelser åpner opp for min sorg over Lillegutt. Den kommer utilslørt fram igjen, blir mer intens.

Denne saken og alt det som jeg har gått igjennom de siste seks - snart sju- månedene, gjør at jeg tenker mye på det urettferdige og meningsløse i livet. Hvorfor blir gode mennesker syke og dør? Mennesker som er rause, inkluderende, fulle av kjærlighet? Mens krapyl som fører redsler og uendelige lidelser over andre lever og er friske? Det gir ingen mening... Jeg leter etter mening, men finner den ikke.

 Men kanskje min lille gutt kjenner hemmeligheten? Kanskje de gode sjelene som har gått over til den andre siden ser den Store sammenhengen? Jeg håper den finnes.

Så er det jobben da. Som jeg føler NULL motivasjon til. Den gir meg absolutt ingenting. Ingen input, ingen utvikling, ingen mening. Herr Laura har det på samme måten. Det er virkelig tungt å føle at man står helt fast. Det har blitt så mye. Vi har sorgen. Vi mistrives med jobbsituasjon. Vi har rotet oss ut på ei myr og tråkket oss fullstendig fast. Vi har kommet fram til at vi må egentlig bare bort fra hver vår respektive jobb. Det får bli første bud... Så vi søker jobb begge to.

For et år siden var jeg i nøyaktig samme situasjon som nå. Jeg var på utkikk etter annen jobb. Følte at livet fløy bort, mens jeg sto stille. Så ble jeg gravid. Og la selvfølgelig jobbsøk på hylla. Gledet meg til å få en liten. Gledet meg til forandring. Gledet meg til å bli en familie på fire. Og her sitter jeg nå. På det samme kontoret. Jeg har ikke permisjon. Jeg har ikke en liten. Det eneste som er forandret er at jeg er en smertelig erfaring rikere.

Det er vel ikke så rart at døren inn til sorgrommet står åpen.

Sluttrapport

Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?

Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.

Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.

 Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.

Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.

Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.

Så får vi endelig komme inn til legen. 

Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut. 

Men hvordan får man hull på fosterhinna? 

Ukjent årsak. 

Vi er altså ikke så veldig mye klokere. 

I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...

Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller  kan det ha vært andre ting som legene har oversett? 

Jeg føler meg ikke sikker på noen ting. 

På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min... ❤

Når det atter skyer over

Bildet er hentet fra In Twin Peaks.com

Jeg har hatt gode uker. 

Uker der solen igjen har kommet fram i sinnet mitt, kroppen har blitt fylt av energi og jeg har vært lettere om hjertet. Jula som ble så mye bedre enn forventet og fryktet, forlovelse, termindagen som kom -og gikk, forhåldsvis greit. Jeg følte sorg og tomhet, men ikke så uutholdelig sterkt og ille som jeg hadde forestilt meg. 

Jeg begynte å føle at jeg hadde tatt et steg videre i sorgen, at den verste perioden var i ferd med å legges bak meg. Jeg begynte å formulere blogginnlegg i hodet mitt som skulle handle om aksept og voksende livsglede. Om å stå ved inngangen til et nytt år med nytt håp og fornyet kraft.

Så kom dagen idag. 

Dagen da alt igjen plutselig revner. Dagen da mørke skyer atter kommer snikende og legger seg over sinnet mitt og stenger for sola som akkurat var her og lyste så fint. Følelsen av håpløsheten som omslutter meg, den kan ikke beskrives... Igjen har den skrikende sorgen fylt meg. Igjen synes framtiden mørk. Igjen kommer tanker om redsel og skyldfølelse. Igjen gnager spørsmålene som kvernende steiner i hodet mitt. 

Sånn er livet med sorg. 

Man tror at man har lært å leve med den.  Man tror at man har klart å temme den til å bli mild og snill. Helt til den plutselig viser tenner.

Termindagen

I morgen er det 5. januar - termindatoen for Lillegutt. 

Kanskje hadde jeg allerede sittet her med han i armene mine nå. En liten tilfreds sovende bylt ved brystet mitt. Varm og trygg. Eller kanskje jeg fortsatt hadde ventet. Kjent etter hver minste lille bevegelse og følelse i kroppen; hmmm begynner det å skje noe nå??

Men han er ikke her.
Han ble født for litt over 4 måneder siden. Bitteliten, spinkel, uten en lyd. Lukkede øyne som aldri skulle få se mamman og pappan sin eller storesøsteren som ventet slik på han.
Den lille gutten min. Som jeg aldri skal få bli kjent med. Jeg skal aldri bli sliten av våkenetter med deg, aldri være bekymret over at du blir syk. Jeg skal aldri bli sint på deg og aldri kjenne overveldende lykke over at du er til. Aldri hviske til deg at jeg elsker deg... 

Jeg har bare minnene. Noen få bilder. En grav. 

Jeg har kjærligheten i hjertet mitt.

Du dro ifra oss en augustdag. 

Du ble borte, men ikke borte for oss. 

Du er med oss hver dag. Hele tiden.

3 måneder ❤ ❤ ❤

Jeg gråter et hav over det som ikke ble.

Over dager som brått ble revet bort.

Jeg gråter et hav over drømmer som brast

da det lille livet forlot oss.

Jeg gråter et hav over gleden som ikke kom,

men som ble til sorg isteden.

Jeg gråter et hav over deg, min skatt.

Jeg gråter et hav....

3 måneder har gått.

Vi savner deg gutten min.

Om absurditeter og de små gleder

Har akkurat levert Ingrid i barnehagen nå, har fri, det er fredag og dagens første kaffekopp er underveis.  Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å være sykemeldt! Ha lange morgener, levere Ingrid halv ti i barnehagen og så ha en blank dag foran meg. Jeg går mye turer. Noen ganger har jeg fått med meg ei venninne, og det er så hyggelig! Ren luksus midt oppi det triste. 

For visst er det trist. 

Jeg synes at de to siste ukene har vært veldig tunge. Jeg blir plutselig overmannet av sorg, den griper om meg helt plutselig og den eneste tanken jeg klarer å formulere inni hodet mitt er et rungende NEI!

NEINEINEI! 

Fortsatt blir jeg slått av en vanvittig uvirkelighetsfølelse. Når jeg tenker på den lille livløse gutten som lå i armene mine. Jeg kan fortsatt fornemme hvordan det var å holde i den bittelille slappe kroppen. Den lille kroppen som jeg bare timer før hadde kjent sparke inni magen min. Hvordan kunne det skje? Hvordan er det mulig? Er det virkelig sant?

Jeg besøker graven hans og når jeg kommer tilbake til bilen må jeg rett og slett stoppe opp. For å ta inn over meg den vanvittige situasjonen. Nå skulle jeg telt ned dagene til nedkomst. Jeg skulle ha vært så fjærnt ifra kirkegårder og graver som det kunne gå an å bli! Isteden er kirkegårdsbesøk blitt en del av hverdagen... Det var der han endte opp. Ikke ved mitt varme trygge bryst, med Ingrid ved siden av- betraktende med tindrende stolte storesøsterøyne. 

Vi har ikke fått noen svar enda. Og mine følelser rundt det å få vite grunnen til at gutten min ble født 19 uker før tida er ambivalente. Det kommer til å bli grusomt, uansett hva grunnen er egentlig. Men så er det jo heller ikke sikkert at vi får vite noen grunn. Vet ikke helt hvilket alternativ som er værst..

Gråtetokter og eksistensielle grublerier og praktiske gjøremål - de går hånd i hånd. De lever side om side. 

Vi pusser opp rommet til Ingrid. Har sparklet og malt vegger, vinduskarm, tak og lister og lagt nytt golv. Jeg ser at jeg må rydde opp tepper og puter etter hyttebygging i sofan. Etter det blir det kaffekopp og en episode med Twin Peaks. Får gjøre hva jeg kan for å få noen drypp av hygge og glede.
...Denne setningen skurrer litt.. Er det virkelig mulig å føle hygge og glede over en kaffekopp i hånda mens introen til en TV-serie fra tidlig 90-tall ruller over skjermen, når man har en liten sønn i graven?? Hvor absurd høres ikke det ut! Men jo; det går faktisk an å føle ( en litt rar) glede ved de små ting fortsatt. Og heldigvis for det! For hva hadde alternativet ellers vært ?...

Livet altså!

For en.... rar ting.

Tanker en novemberdag

Novemberhimmel.

I går ved middagsbordet sa den lille jenta mi: "jeg savner lillebror, jeg."

Jeg synes at hun prater mer om han nå for tiden enn det hun gjorde i begynnelsen. Det er så tydelig at hun tenker på han. Og hun forstår. Hun forstår alt. 

Her om dagen var hun inne på badet, lekte og skvaslet med noe vann, også ropte hun plutselig ut til meg: "mamma hva er det?". Jeg satt ved kjøkkenbordet og tristheten hadde plutselig lagt seg over meg, slik som den gjør av og til. Dette senset hun, inne på et annet rom! Nesten som telepati.

Åh, som jeg skulle ønske at hun hadde sluppet å oppleve dette. Jeg blir så trist når jeg ser andre søsken leke og herje sammen. Det er så sårt å se Ingrid betrakte dem, litt på siden. Hun ser så ensom ut og det stikker i hjertet mitt. Hun har ingen søsken å leke med. Enda værre: hun har en lillebror som ligger død på kirkegården. Det er liksom så trist og grelt at det er ikke måte på!

Det er vanskelige tider. For meg har livet stoppet litt opp. Det går mot advent. Jeg skulle ha begynt å glede meg til jul, kjøpe inn julepresanger og adventskalendergaver. Så skulle lillebror kommet rett etter nyttår. En midtvintersbaby. 

Nå ser jeg fram til jul omtrent med en følelse av panikk. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare å håndtere årets jul. Jeg tror den kommer til å bli forferdelig for meg følelsesmessig. Alt jul betyr for meg: tradisjoner, barndomsminner, familie og trygghet. Julebudskapet. Mest av alt har jeg lyst til å hoppe over julen i år. Melde meg helt ut. Men lille Ingrid fortjener en jul i lykke og glede. Hvordan i all verden skal jeg klare å gi henne det når innsiden av meg kommer til å være som et åpent sår? 

Misforstå meg for all del ikke. For jeg elsker den jenta høyere enn alt og jeg føler sitrende lykke over å se henne og tenke på henne. Noen ganger, når livet føles ekstra tøft, tenker jeg at jeg må fokusere kun på henne. Tross alt så har jeg jo verdens nydeligste jente! Men så er jo ting blitt som de har blitt. Jeg kan ikke bare skyve vekk tapet av Lillegutt. Det er der og vil alltid være der.

Som jeg har skrevet før; jeg kjenner glede over livet. Men det har blitt komplisert. Ytterpunktene i følelseslivet ligger mye tettere. Fra svart håpløshet til lykkelig takknemlighet.

Jeg har dessuten ikke mange tanker (drømmer) om framtiden. Annen jobb og bopæl er fullstendig lagt på is for min del. 

Jeg lever fra dag til dag. 

Orker ikke tenke på framtiden. Det foregår tungt nok arbeid oppi hodet mitt som det er...

...og der bare sluttet tankerekken min.

Livets kontraster

Jeg var på graven til lillegutt i går. Rett ved siden av går en sti, og mens jeg satt der på huk ved jordhaugen kom det en ung dame forbi med barnevogn. 

Det var et slikt underlig øyeblikk, et øyeblikk som kunne vært regissert inn i en film. Jeg kunne formelig kjenne hvordan kontrasten mellom henne og meg dirret. 

Hadde noen tatt et bilde av oss tror jeg det bildet hadde vært svært talende og sterkt.

Der gikk hun, energisk avgårde med nytt liv i vogna si. 

Og der satt jeg, bøyd over min døde sønns grav.  

To unge mødre. 

Livets kontraster bare noen meter fra hverandre.

Sannheter om sorg

Jeg tror jeg har lært noe om sorg de siste to månedene.

Jeg tror for eksempel ikke at sorg blir borte. Den tar bare en annen form. 

Man lærer seg å leve sammen med sorgen, den blir en slags følgesvenn. Det første møtet er skremmende og fryktelig vondt, men etterhvert tror jeg at sorgen kan representere noe mer enn bare smerte. Kanskje i form av dypere forståelse for mennesker, dypere takknemlighet for det man faktisk har.
Man lærer at sorgen er en like naturlig del av livet som alle andre følelser - gode og vonde. Og man lærer at det går faktisk an å leve med den.

Jeg tenker også at jeg ikke vil at sorgen skal bli borte. Minnet om Lillegutt er selvfølgelig forbundet med sorg, så derfor ville det si at hvis sorgen blir borte ville også minnet om Lillegutt bli borte. Og det vil jeg jo ikke! Jeg vil minnes Lillegutt, selv om det betyr at jeg må føle sorg... Jeg vil minnes det lille søte ansiktet hans, selv om det fyller øynene mine med tårer og hjertet mitt med bevende smerte. 

(Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke har flere bilder av han som nyfødt. Men jeg tenkte ikke klart den gang. Jeg har et lite håp om at sykehuset kanskje har arkivert noen, men det er vel for mye å håpe på. Jeg vil hvertfall spørre neste gang jeg skal på oppfølgingsmøte.)

Jeg har erfart at sorgen er uforutsigbar.
Plutselig kan den kaste seg over meg. Noen ganger uten noen opplagt grunn. Den kan dukke opp uventet i situasjoner som jeg som jeg på forhånd aldri ville trodd at skulle være problematiske. Mens det kan gå helt fint i en annen situasjon, en situasjon som jeg trodde kom til å bli veldig vanskelig.
Spørsmålet: går det litt bedre med deg nå? er egentlig et spørsmål som ikke har noen verdi. Man kan ikke svare ja eller nei på et slikt spørsmål. For meg - to måneder etterpå - så opplever jeg følelsene øyeblikksvis. Jeg har gode øyeblikk og vonde øyeblikk.
Noen ganger kan en dag være bedre eller vondere enn de andre dagene. Men stort sett så er det en følelsesmessig berg-og-dalbane. I løpet av en dag kan jeg være gjennom hele spekteret med bunnløs fortvilelse, sinne, sår tristhet, nøytral hverdag og glede. Det er ikke sånn at ettersom dagene går så blir sorgen litt etter litt borte eller mindre. Jeg tror ikke det er sånn ettersom månedene går heller... kanskje ettersom årene går. At de plutselige sorgfylte øyeblikkene blir sjeldnere.

Jeg har dessuten lært at sorgen og gleden, de vandrer til hope.

 Det går fint an å glede seg over ting samtidig som sorgen holder hånden din. Jeg har sorgen over han jeg mistet og jeg har gleden over sprudlende liv manifistert i en liten 3-årig jentekropp - på samme tid! Jeg kan spøke og le - og samtidig være i sorg.

Jeg kan glede meg til jentekveld på restaurant - men samtidig være i sorg.

Jeg kan føle stille glede over noe vakkert i naturen; rimfrost på røde høstblad, en gyllen solnedgang over åsen eller dryppende høsttåke mellom trærne i skogen - og samtidig kjenne vemod og sorg.

Jeg kan kjenne kjærligheten til Ingrid flomme over i hjertet mitt - samtidig som sorgblandet kjærlighet til Lillegutt holder på å sprenge det samme hjertet.

Jeg tenker mye på Livet. 

Når jeg tenker på hvordan livet er nå kontra sånn som jeg trodde det skulle bli, så blir jeg helt svimmel. Det viser hvor ufattelig uforutsigbart det er. Hvor skjørt det er. Man sitter med null kontroll. Jeg tenker på hvordan det skulle ha vært og hvor fryktelig meningsløst det er, og jeg klarer nesten ikke tenke tanken ferdig for jeg blir fylt av en sånn avmakt! Jeg kan ikke gjøre noen ting. Jeg er bare en brikke i et spill. Det som skjer, det skjer. Det eneste jeg kan gjøre er å følge med i svingene. Jeg føler meg som et løv i en storm. Maktesløs har jeg ikke noe annet valg enn å bare bli med dit vinden fører meg. 

Gutten min er død.
Jeg får ingen baby i vinter. Ingrid får ikke bli storesøster likevel. Og jeg må bare godta. Jeg må bare se realiteten i øynene og bare godta.
Godta at jeg har mistet et barn.

Det er klart sorgen aldri blir borte.

Fra barnemunn

" Jeg vil kjøpe en ny baby som ikke er lei seg og ikke har øynene lukket."

Noen ganger kan det som kommer fra barnemunn treffe en midt i hjertet... ❤

2 måneder ❤❤

I natt var det 2 måneder siden du forlot oss, min kjære venn.

Sorgen har lagt seg over meg som et teppe, lik høsttåka har lagt seg som et teppe over landskapet denne oktoberkvelden.

Jeg savner deg. Pappa savner deg. Storesøster savner deg.

Vi fikk aldri bli kjent med deg, men jeg ser for meg ditt lille ansikt nesten hele tiden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se øynene dine åpne seg og stråle mot meg. Men de var lukket, og de skulle aldri åpne seg. 

Det er nesten ikke til å bære...

I morgen skulle jeg vært 30 uker på vei.

Siste innspurt.

Permisjonen skulle nærmet seg med stormskritt.

Vi ville ha startet forberedelser til du skulle komme. Fram med babysengen igjen. Vasket små bodyer etter Ingrid og kost meg med å kjøpe nye små nydelige gutteklær. Nå skjeler jeg mot guttebabyklær-kroken i butikken, men må snu meg bort med tårer i øynene og klump i halsen.

Nei, denne høsten ble ikke slik som vi forventet.

Jeg må lære meg å leve uten deg, babyen min. Men du er alltid med i hjertet mitt.

Mamma elsker deg for alltid

...og livet fortsetter...

Jeg har vært hjemme hos mamma i noen dager, kom tilbake igår kveld. Det var godt å være litt der. Hadde mye sosial omgang, både med søstera og kusina mi, samt venninna mi som bor der. Jeg hadde den såre sorgen litt på avstand disse dagene, de gode øyeblikkene var faktisk fler enn de vonde. Jeg var imidlertid forberedt på å få det hele litt tilbake når jeg kom hjem hit igjen, og det har jeg fått.
Det kjentes nærmere. Dessuten er det merkedag i dag. Det er to måneder siden jeg ble lagt inn på sykehuset. 

To måneder siden den vonde dagen. 

Lillegutts siste dag.

Skuespilleren Lise Fjeldstad var gjest på Skavlan på fredagskveld. Hun hadde nylig mistet mannen sin og jeg synes hun hadde noen veldig gjenkjennende tanker om det å være i sorg. Om at man må leve med sorg og glede side om side. Nå hadde jo hun mistet sin livsledsager, så tomheten blir selvfølgelig annerledes enn det å miste et barn som du aldri fikk tid til å bli kjent med. Men jeg kjente igjen det hun beskrev med at verden plutselig blir annerledes. Eller det blir kanskje riktigere å si at jeg har blitt så annerledes at verden føles som et merkelig og fremmed sted. Fortsatt går jeg rundt blandt mennesker og føler at jeg nesten har et slags fysisk, skimrende lag rundt meg. Dette laget eller skjoldet føler jeg kun når jeg er ute blandt flere fremmede mennesker, for eksempel på butikken. Jeg føler at folk kan se hva jeg har gått igjennom, at jeg har mistet et barn. At denne følelsen manifisterer seg rundt meg, fordi jeg føler den så sterkt... Snodig, og veldig vanskelig å beskrive.

I kveld er Herr Laura med Ingrid på turn, og etterpå skulle de to bort og tenne lys på graven.
Jeg tenner lys for gutten min her hjemme. Jeg kjenner på savnet. Jeg kjenner på sorgen.
Jeg kjenner at det er godt og viktig for meg å ha tid til å være inne i sorgens rom av og til. Selv om det selvfølgelig er vondt, så har jeg behov for det. Sentrere tankene mine om Lillegutt. Tenke tilbake på den bittelille tiden jeg fikk med han.

Jeg tar meg den frihet å sitere et dikt som en leser skrev til meg og som rørte meg så inderlig:

Så stille med lette fottrinn
kom du inn i min verden.
Nesten lydløst.
Kun et øyeblikk ble du.
Men hvilke spor du har
etterlatt i mitt hjerte.

Et lys for englebarna

I dag, 15.oktober er det Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day. 

Altså en offisiell dag for å minnes de små som har forlatt oss. Ikke at denne dagen skiller seg særlig ut for meg, jeg minnes Lillegutt hele tiden, og det gjelder vel for de fleste som befinner seg i min situasjon. Men jeg tenner lys - både her hjemme og på graven - for min elskede lille gutt og alle andre englebarn.

Den som har vært elsket blir aldri borte.

Tanker om takling av tilværelsen og takknemlighet

Allerede en uke siden sist jeg skrev. Dagene går så fort at jeg klarer nesten ikke å følge med. 

Jeg ser på bilder fra begravelsen, det var sensommer. Sol og grønne trær. Nå begynner trærne å felle bladene sine. Sola står lavere. Det er frost om natta, rimet ligger i skyggefulle sider langt utover dagen.

Denne høsten skulle vært helt annerledes. Jeg så for meg hvordan jeg skulle kose meg med å kjenne på stadig ivrigere spark i en voksende mage. Kanskje trappe ned jobbingen litt. Lagre opp krefter og forberede meg på å bli tobarnsmamma. Få en baby igjen. 

Men så ble det ikke slik.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan sorgen går i bølger. Hvordan jeg kan føle meg lett om hjertet, prate og le og kose meg. For så plutselig kjenne sorgen som en uoverkommelig mur rundt meg, som en fysisk smerte eller som en sugende, svimlende tomhet. Når jeg har gode øyeblikk betyr det ikke at jeg har "glemt" Lillegutt. Han er hos meg hele tiden. Men det er øyeblikk av aksept. Jeg mistet et barn og det er en del av livet mitt. Det er grusomt, meningsløst og sørgelig, men det er realiteten. 

Noen ganger synes jeg at jeg takler det overraskende bra. Jeg er jo dessverre ikke den typen som stort sett er lys og lett til sinns. Jeg har litt lett for å la de pessimistiske og fatalistiske tankene bli dominante. Jeg har slitt med diverse ting som at jeg lei av jobben og ikke trives så godt her jeg bor ift. at jeg ikke har familie eller venner her. Essensielle ting som er avgjørende for et godt liv. Så periodevis har følelsen av mistrøstighet vært ganske stor. Også mister jeg et barn på toppen av det hele! 

Man skulle tro at jeg ville være dårlig utrustet til å kunne takle en slik tragedie.

Men jeg klarer det. 

Jeg klarte å komme igjennom det verste døgnet i mitt liv: fra jeg skjønte at jeg kom til å miste babyen min, gjennom en intens psykisk og fysisk smertefull fødsel og til de første timene som nybakt englemamma. Jeg har klart meg gjennom avsindig melkespreng og begravelse. 

Og jeg står fortsatt.  

Det er tungt og vanskelig, men jeg står.

Og jeg klarer til og med å føle takknemlighet over ting! Selvfølgelig over mitt lys og mitt liv; fantastiske Ingrid. Jeg er takknemlig for at det er nettopp herr Laura jeg deler sorger og gleder med. 

For et par uker siden møtte jeg en annen englemamma. Hadde en kaffedate med skjønne Amélie, og praten gikk så vi aldeles glemte bort hele kaffen. Det var så hyggelig og så utrolig godt å prate med henne! Et skikkelig lyspunkt i en heller mørk tilværelse akkurat nå. 

Viktigheten av kontakt med noen som er i samme båt kjenner jeg utrolig sterkt på for tiden. Selv om det er overraskende mange som har opplevd noe lignende, så er jeg blitt medlem av en temmelig eksklusiv klubb. Så derfor er jeg også takknemlig for at vi startet opp på sorggruppe denne uka, og jeg ser fram til å fortsette der.

Jeg er dessuten takknemlig for at jeg har muligheten til å være delvis sykemeldt og -ikke minst- at det møtes med forståelse. Både fra lege og arbeidsplass. Ikke alltid en selvfølge det, dessverre...

Alt dette er i hvertfall til god hjelp for meg når det gjelder å takle tilværelsen nå. Å klare å mestre livet, når det plutselig ble så annerledes enn det det skulle bli. Jeg tar en dag om gangen. Det er en vanskelig tid, og det kommer det til å være framover. Det er jeg forberedt på. Tiden fram til termindatoen til Lillegutt... Jeg går jo rundt og er fortsatt "gravid". Jeg teller ukene, leser i svangerskapsboken om hvordan utviklingen går. I dag skulle jeg vært 28+2. Jeg skulle gått inn i tredje trimester. 

På facebook blir det lagt ut bilder av babyer og nyfødte. Det var jo så mange som gikk gravide på samme tid som meg. Nå begynner bildene å dukke opp. Det er så sårt. Jeg kjenner tårene kommer når jeg ser disse. Min lille gutt har allerede blitt født. Men han er det ingen som ser. Jeg har også blitt mamma igjen. Men det er det ingen som ser. Men jeg er like fullt mamma'n hans.

Jeg elsker han og han vil alltid være i hjertet mitt.

Veien videre

Hva gjør jeg nå?

Hva i all verden gjør man etter at man har fått livet forandret for alltid?

Fysisk er jo ikke livet forandret. Det er akkurat som før Lillegutt var en realitet. Men følelseslivet mitt blir aldri det samme. Jeg blir aldri den samme.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.

Jeg begynte å jobbe littegrann denne uka. Det ble akkurat så deprimerende som jeg hadde forventet og fryktet. Det som føltes meningsløst før, føles ti ganger så meningsløst nå. Mer enn noen gang ønsker jeg å bytte jobb.

Jeg har kjent mye på sorgen i det siste og hatt mange vonde tanker.

Tiden leger alle sår , sier man. Og det gjør den nok - til en viss grad.  Minnene blekner, det åpne såret blir et arr. Smerten blir mer dunkel. Det er ikke sorgen som ligger fremst i bevisstheten lenger. Andre ting får fokus. Men jeg er ikke der enda. Derimot har tiden gitt meg flere tanker, flere grublerier. Nå er jeg over sjokkfasen, og da kommer tankene. 

Redsel. Selvbebreidelse.

Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med sånne tanker, men de sniker seg innpå meg likevel.

Jeg er redd for fremtiden. Med min fatalistiske tankegang tenker jeg hva blir det neste liksom?

Jeg er redd for å ikke få flere barn. Og jeg presiserer igjen: jeg vil ikke få et nytt barn som skal bli en erstatning for Lillegutt. Jeg vil ha et barn til. Et som Ingrid kan få være praktiserende storesøster til, og som jeg kan være praktiserende mamma til. Jeg tror det er avgjørende for at det skal være framgang i min sorgprosess. Smerten kommer ikke til å bli borte med et nytt barn, men jeg tror den vil bli mindre vond å bære. På et vis har han ikke dødd forgjeves hvis jeg får et barn til snart...
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.

Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.

En dag uten tårer

Det vil aldri mer komme en dag uten savn
men vil det noen gang komme en dag uten smerte?

Det vil aldri mer komme en dag uten vemod
men vil det noen gang komme en dag uten sorg?

Det vil aldri mer komme en dag uten tomrommet etter deg
men vil det noen gang komme en dag uten tårer?