søndag 22. desember 2013

Sommerfuglen







Så blafrende lett
mot min hud.
Sart som et vindpust.
Så vakker. Så skjør.
Guds perfekte lille skapning.

Så lettet du
og fløy avsted.
Jeg strakte ut hånden etter deg,
ville ikke at du skulle dra.

På lette vinger flagret du bort.
Og jeg sto igjen med sorg i hjertet.    

onsdag 11. desember 2013

Og slik går no dagan...


I dag våknet jeg opp med rygg-vondt igjen. Musklene langs ryggraden på hele venstre side er utrolig ømme og det sprer seg også utover bekkenet. Herlig! For å sitere Teskje-kjerringa: " Også akkurat i dag som jeg skulle på julehandel." Ja, hadde planer om å gjøre en orntlig innsats og få de siste julegavene unna i dag, men de planene måtte dessverre skrinlegges. Utrolig frustrerende å ligge her og være rastløs og føle på alt man skulle ha gjort!

Jeg må si at jeg venter med utålmodighet på at dette svangerskapet er over. Å få lillesøster i armene mine først og fremst, men også på å få kroppen min tilbake. Jeg skal ikke påstå at det er en god og behagelig tilstand å være i tredje trimester. Jeg føler meg tung og stiv og sprengt. De siste ukene har det oppstått et voldsomt press mot mellomgolvet og lungene, noen ganger føler jeg at jeg ikke får puste orntlig og ribbeinsbuen er helt øm. Jenta ligger lavt i bekkenet nå med hodet ned, så hun presser og sparker nok endel mot øvre sjikt av magen min. I går var jeg veldig plaget med dette og tror nok at det er derfor det har satt seg vondt i ryggen min i dag. Jeg prøver å kompensere for ubehaget, blir anspent og bærer kroppen feil. Pluss at det blir vanskeligere og vanskeligere å ligge godt om natta.
Bare små- men akk så viktige- detaljer som å slippe halsbrann, kunne ta på sokker og sko uten vondt, kunne sitte og ligge i hvilken stilling man vil - ja det skal bli helt fantastisk! Jeg føler på en måte at jeg har gått gravid så lenge. Jeg gikk jo 21 uker i fjor, så var det en liten pause i en surrealistisk tilstand av vakuum og sorg og lengsel og smerte, så var jeg gravid igjen.

I dag er jeg 34+4. På julaften og nyttårsaften er jeg henholdsvis 36+3 og 37+3. Da begynner det virkelig å nærme seg! Jeg føler meg bare som en rugemaskin. Gjør litt husarbeid, gjør ærend på butikken, går på bassengtrening og kontroller. Det er grunnen det dagene går i. Helgene blir litt mer aktive. Da blir jeg gjerne med ut og får luftet meg. Forrige helg var vi på tur i skogen, til en gapahuk som barnehagen disponerer rett i nærheten. Der grilla vi pølser sammen med naboen som har en gutt like gammel som Ingrid og som nettopp har fått en baby. På søndag var vi i lavvoen til barnehagen på foreldre-og-barn-treff med mer grilling og lek. Før det var Ingrid og pappaen på ski. Jeg/vi er velsignet med en mann/ super-pappa som er veldig aktiv og finner på masse gøy med datteren sin. Han er virkelig verdens beste pappa!

Så hva gjør jeg i dag? Jo, ligger på sofaen med varmefladke mot ryggen og trøstespiser hjemmelagde Brune pinner, klementiner og kiwi. Og satser på at ryggen er bedre i morgen!







tirsdag 3. desember 2013

Advent og bryllupsglimt

Dagene går.
Det er blitt desember og advent, og jeg er 33 + 3 i dag. Kjenner endel mer kynnere nå, spesielt under bevegelse. Men det er ikke sånne vonde, farlige kynnere som sist. Men magen kan bli temmelig hard og stram og spesielt behagelig er det ikke. Så jeg synes at den fysiske formen har forandret seg litt den siste uka. Orker ikke gå lengre turer lenger. Men nå har jeg jo kommet ganske langt! Over 33 uker, jeg er overlykkelig! Bare 4 uker til, så kan hun egentlig bare komme! 
Ingrid er gått litt inn i babyverden nå - leker mye baby og vi måtte dra fram babygymmen og sette den sammen så hun kunne leke med den. Så nå står den klar her i stua allerede!

Vi venter litt på snøen da. Det blir liksom straks litt mer julestemning av det. Lysere blir det også. Vi hadde jo litt snø her tidligere, og på golfbanen i nærheten hadde snøkanonene stått på for fullt, så vi hadde en dag på ski. Det vil si mor lot skiskoa stå igjen hjemme og gikk heller på nye deilige Sorel-sko som jeg fikk i bursdagsgave av min kjære mann. Men Ingrid og pappan sto på ski! Må bare si at hun er utrolig flink, satte utfor bakkene i fin stil og hadde gå-teknikken inne med en gang. I fjor var jo første gang hun sto på ski, så jeg må si jeg er ganske imponert over henne. Men hun er utrolig ambisiøs og setter skyhøye krav til seg selv... Vi får bare prøve å fremme gleden og det å ha det morsomt framfor prestasjon, men hun er en sånn type -  og har vært det hele tiden i alt hun har foretatt seg - at er det noe hun ikke klarer, så tar hun det som et personlig nederlag.

Jeg hadde jo lovet bilder fra bryllupet, og her kommer det noen!
Jeg har jo valgt å være anonym her på bloggen, så det blir jo litt begrenset da...
Uansett; her er et lite dryss av glimt fra dagen vår: 









fredag 15. november 2013

Første klær til lillesøster

Da har jeg tatt steget over barrieren, og gjort de første innkjøpene til lillesøster! Og da slo jeg/ vi litt på stortromma. Åh, som jeg har gått og klødd i fingrene etter å sikre meg noe av det nydelige som finnes for små barn, og når jeg først fant noe som jeg bare måtte ha, så var det som å løsne et skred ;)

Da vi gikk gjennom klærne til Ingrid var det ikke så veldig mye der som vi faktisk kunne bruke, ihvertfall ikke av de minste størrelsene. Ingrid ble jo født i juli, mens lillesøster blir et midtvintersbarn, og det var dårlig med varme klær i str 50-56-62.

Men igjen må jeg bare beklage den dårlige bildekvaliteten, mobilkameraet mitt er virkelig helt crappy! Alle bilder blir grønnaktige og uklare. Men den dagen jeg får meg iphone, DA blir det andre boller. I mellomtiden får jeg slite videre med Nokia'n min...

Fant en aldeles nydelig ullbukse fra Lillelam. Kjempesøt og deilig! Den rosa er en ullpysj fra Reflex i myk tynn ull.







Deilig tykk dress i myk merinoull. Fra Joha. Glidelås og søte treknapper.
  


Ingrid måtte også få seg noe nytt. Falt pladask for dette utrolig søte hjorte-trykket! Har bare bilde av trøya, men kjøpte et sett med stilongs. Jeg tror jeg må kjøpe en matchende body til lillesøster... Merket heter Hust & Claire.

Så til slutt en kjole til Ingrid. I nydelig lyseblå ull, med underskjørt og silkesløyfe. Hun elsket den! Fra norsk designer, MeMini.









 Forholdsvis dyre klær, men ull koster litt penger. Alle klærne til lillesøster var det nedsatt pris på, så synes jeg fikk et godt kjøp! Også synes jeg jo det er fint å kunne støtte norske produkter... (Med unntak av Hust&Claire som er dansk.)

Det var et lite bildeskred i dag. Formen er fin, 31 uker i morgen! Men sliter endel med halsbrann. Gruer meg nesten til første måltid, for da er det igang. Ingrid er hos bestemor og bestefar i dag, og skal ligge over til i morgen. Har alltid en tom sugende følelse i kroppen når hun er borte... Men vi får prøve å bruke tiden på litt egentid! På mandag har jeg bursdag, så jeg tror vi benytter anledningen til å ut å spise en bedre middag i kveld...
Ha en god helg!










onsdag 6. november 2013

Emosjonell cocktail



November. 
De gylne oktoberdagene med flammende høstløv på trærne dro raskt forbi. Naturen er stort sett i bruntoner og trærne spriker med tomme grener. Men det er også vakkert syns jeg. Det er vakkert å gå morgenturen min i stille novembertåke, mens det drypper fra trærne. 
Jeg kjenner mye på både vemod og takknemlighet om dagen. I magen vokser lillesøster. Det er ei livat jente dette også kjennes det ut som. Masse masse liv og røre! I dag var jeg på UL igjen og hun beveget så mye på seg at det var nesten vanskelig å få tatt målene. Blodgjennomstrømming i navlestrengen fikk han rett og slett ikke til å se på, men sa at det hadde ingen hensikt heller siden aktivitetsnivået indikerte på at dette var mer enn bra nok. Jeg har normalt med fostervann og livmorhalsen er lang. På lørdag er jeg 30 uker! 

I dag snakket vi om at lillesøster kunne høre stemmen til Ingrid gjennom magen min. Da spurte Ingrid om lillebror også kunne det. Da jeg spurte om hun tenkte på lillebror av og til svarte hun kontant ja. Jeg sa at jeg tenker også mye på lillebror. Jeg tenker på han hver dag. 
Den siste tiden har sorgen kommet litt frem igjen. Jeg trenger nemlig ikke være trist - eller bli trist av å tenke på han lenger. Men akkurat i det siste har jeg fått plutselige stikk av sorg. Da jeg satt hos legen og hadde hatt kontroll. Da jeg var innom butikken og kikket på babytøy og så små gutteklær til nyfødte. Da jeg kjørte til sykehuset idag og hørte en sang på radioen. 
Og hånd i hånd med denne sorgen går gleden og forventningen om lillesøster og den vanvittige kjærligheten til - og takknemligheten over Ingrid. En kjærlighet som nesten kan føles smertefull. Flere ganger om kvelden går jeg inn til henne, ser på henne, strykker henne over håret, kinnet, armene, ryggen, føttene. 
Takker Gud for at hun er frisk og sterk. Hvisker til henne at jeg elsker henne.

I helgen ville hun på piknik hos lillebror. Så da hadde vi en novemberpiknik med varm kakao på termos, popcorn, stjernehimmel og tente lykter. Det var så hyggelig. Ingrid og pappan syklet ned mens jeg kjørte bil. Men hjem igjen ville Ingrid sitte på med bilen og det skjønner jeg godt! Begynte å bli temmelig hustrig og kaldt.


På tide å ta kvelden her. Sover ganske dårlig for tiden. Hvis jeg våkner på natta, pga dobesøk eller at Ingrid våkner, kan jeg ligge opptil 2 og 3 timer før jeg sovner igjen. I natt lå jeg våken i nesten 4 timer, så håper virkelig jeg får en bedre natt nå! I dag har jeg følt meg som overkjørt av en veivalser. Ømme muskler i ryggen, latent hodepine og supertrøtt.
Senga neste!









torsdag 17. oktober 2013

Magerapport

 Magen idag - 26+5

Det blir ikke noe bryllupsbilde-dryss denne gangen heller, for vi venter fortsatt på bildene. I steden kom jeg over en svangerskapsstatusrapport på nettet som jeg tenker at kan være litt morsom for meg selv i etterkant - og for de som er spesielt interesserte i svangerskap ;)

Min statusrapport så langt:

❤ Termin: 21. januar

❤  På vei: 26 uker + 5 dager i dag.

❤  Igjen til termin: 13 uker og 2 dager.

❤ Kjønn: Jente - ingen tvil!

❤ Bestemt navn?: Nei, det har vi ikke. Vi har et i tankene og snakket litt om noen andre, men er ganske langt ifra å ha bestemt noe enda.


❤ Aktivitet på meg: Innskrenker seg til husarbeid og små gåturer - nesten hver dag. I tillegg er jeg med på bassengtrening hver tirsdag for gravide. Er en enorm forskjell fra mitt første svangerskap til dette. Først og fremst fordi dette svangerskapet er mentalt annerledes enn mitt første. I mitt første - da jeg fortsatt hadde naiviteten i behold - var jeg ikke redd for noe. Jeg husker at jeg sto på slalom den dagen jeg var 20 uker, jeg red og stelte i stallen til jeg var langt over halvveis. Dette hørtes kanskje litt voldsomt ut, men jeg gjorde aldri noe jeg følte var over grensen, tok aldri risker, men tok hensyn til kroppen min. Jeg følte meg trygg på det jeg gjorde, så hvorfor ikke? Jeg spiste omtrent alt, med unntak av spesielle oster, inkludert norsk spekemat og middels stekte biffer fordi jeg er resistent mot toxoplasmose.
Men denne gangen -  denne gangen tar jeg ingen sjanser. Jeg har blitt redd og engstelig og ekstremt oppmerksom og vár på kroppens signaler. Jeg er 100% sykemeldt. Prøvde å jobbe 20% denne uken, men etter 3 timer på jobb fikk jeg vondt i magen i form av en slags krampelignende smerte, så da tenkte jeg at nei - jeg vil ikke utsette meg for dette!

❤ Aktivitet innenfra: Masse hver dag. Kanskje spesielt mot ettermiddag/kveld. Morkaka mi ligger visst i forkant mot magen, men jeg kjenner mye utover på sidene, særlig diagonalen fra nederst til venstre og opp mot høyre. Det er tydelig at hun begynner å bli større og sterkere!

Lille-jenta, bilde tatt på forrige UL uke 25+4. Ikke så veldig interessert i å vise seg frem, men til slutt fikk vi stjelt et profiløyeblikk.


❤ Vektøkning: Jeg har faktisk gått opp 11 kg siden før graviditet. Veide 50 kg før, og nå veier jeg 61 kg. Og det går veldig i rykk og napp! I september la jeg for eksempel ikke på meg noenting... men jenta vokser, ved siste kontroll for en uke siden veide hun 1 kg! Jeg regner meg selv som heldig - kiloene renner av meg i rekordfart etter fødsel.

❤  Strekkmerker: Nei - ingen strekkmerker. Verken fra mitt første eller andre svangerskap, og ingen har dukket opp denne gangen heller. Er også her "heldig" - hvis man skal se med overfladiske øyne.

❤ Plager: Noen plager blir det jo. Jeg merker at jeg bærer på noe - kanskje en ulempe ved å være lett til vanlig, at man kjenner det fort hvis man blir noe tyngre. Jeg føler meg framtung og tror nok at jeg går og overkompenserer med ryggen, for jeg har fått en ganske kranglete rygg. Det jeg trodde var en knallhard bekkenløsning viste seg jo å være muskulært i ryggen. Totalt ro og hvile var medisin nok. Jeg er veldig glad for at det ikke var bekkenløsning, som jo er en mye mer alvorlig lidelse som man kan slite med i lang tid etter fødsel. Men noe kjenner jeg, hvis jeg går mye kan jeg få litt vondt i venstre lyske. Jeg begynner også å kjenne litt kynnere nederst i magen - hvis det ikke er snuppa som breier seg ut der nede da... Det er noe jeg er vár på, men det er ikke vondt, bare ubehagelig. Halsbrannen er til å leve med. Trenger som regel ikke ta gaviscon eller et glass nyco før kvelden når jeg skal legge meg, og noen dager trenger jeg det ikke i det hele tatt.
Ellers har det psykiske vært en større utfordring denne gangen, men nå som ukene stormer mot uke 28 og etterhvert 30, er det lettere å slappe av. Nå er det gått en hel måned siden forrige gang det var tilløp til panikk i heimen!

❤ Noen matkick?: Nei. Kort og godt. Men varm kakao - ikke så veldig søt, med en skvett fløte i er veldig godt da!

❤ Barnerom ferdig: Vesle snuppa skal ligge inne på soverommet hos oss den første tiden. Etterhvert får vi et plassproblem, for vi har bare to soverom. Enten må jentene dele et rom eller så går drømmen min i oppfyllelse og vi flytter til et stort (eller større da) hus på et sted der boligprisene ikke er abnorme!

❤  Siste innkjøp til babyen: Har ikke kjøpt noenting! Går og sikler på diverse nydelige ullsett, småbodyer og kosedresser i str 50, men tør ikke kjøpe noe. Mamma kjøpte derimot en nydelig håndstrikket ull-lue, som ligger og venter hjemme hos henne. Også fikk vi nytt babycall-sett til bryllupet vårt. Tenker ellers at vi må ta fram og gå igjennom alle klærne til Ingrid, for det er nok veldig mye der vi kan bruke. Men noe nytt skal veslejenta få, selvfølgelig!

❤ Humør: Humøret er bra. Har aldri vært så fryktelig hormonell, ei heller i svangerskap. Som sagt tusen ganger før: jeg har følt mye redsel, men det begynner å bli fortid. Men for all del; plutselig snur det, jeg kan bli engstlig ved et knips og panikkslagen ved to! Så helt trygg - det kommer jeg ikke til å føle meg før jenta er ute. - Og da er det andre ting å være redd for.... jaja!!

❤ Neste kontroll: Skal til jordmor i morgen. Skal da snakke med henne ang. svangerskapspenger bl.a.

❤ Oppfølgingsplan: Jeg blir tett fulgt opp. Jeg har ultralyd ca hver måned nå, neste er den 06.november. (Tidligere var det tettere.) Der ser de spesielt etter fostervannsmengde og at livmorhalsen ikke er forkortet. Det har vært avgjørende for min sjelefred å ha disse tette kontrollene, og til og med når det bare var to uker imellom synes jeg det var på høy tid når kontrolldagen "endelig" kom. Jeg vet at de kommer til å slutte med livmorhalsmålinger etter uke 30, da begynner det jo å nærme seg såpass at en gradvis forkortelse vel bare er av det gode. Videre oppfølging da er jeg usikker på. Ellers er jeg til jordmor og lege annenhver gang.

Tenk at jeg snart bikker over i tredje trimester! Det er utrolig å tenke på. Deilig, skuldersenkende, rart.
Også er det utrolig deilig å være sykemeldt. Jeg kjenner virkelig at jeg har et stressmoment mindre. Kjenner det er veldig viktig for meg å kunne ta hensyn til meg selv og kroppen min, og å kunne bruke energien min på det som faktisk er viktigst for meg; familien.








søndag 6. oktober 2013

Just married!



I går, 5. oktober, ble jeg og min kjære smidd i hymens lenker! 
Dagen før og hele natten skylte regnet ned som en foss, men på formiddagen på den store dagen sprakk skyene opp og forvandlet dagen til en gyllen drøm. Det ble akkurat en sånn oktoberdag som jeg har fantasert om at min bryllupsdag skulle bli: fantastiske høstfarger badet i strålende klart oktobersollys. Det var til og med så god temperatur at det var behagelig å oppholde seg ute i min stroppeløse brudekjole.

Vi hadde en flott vielse i "min" gamle steinkirke fra 1200-tallet. Etterpå var det fotosession før det bar videre til middag og bryllupsfest. Maten var aldeles utsøkt, helt perfekt, stemningen på det lille gjestgiveriet fra 1877 var avslappet og intim, hjemmekoselig -men likevel ærverdig. Gjestene koste seg og vi koste oss, og det ble et orntlig lystig lag! Vi fikk til og med levende musikk, da en av gjestene dro fram hardingfele og vi danset bryllupsdansen vår til Fanitullen!

Dagen vår ble en helt spesiell og minnerik dag. Perfekt- fra start til slutt.
Vi har tatt mange bilder, men ikke fått dem enda. Det kommer et eget innlegg med bilder fra dagen så snart vi mottar dem.






fredag 27. september 2013

Bryllupsforberedelser og tingenes tilstand



Endelig orker jeg å sette meg ned for å skrive litt. Det er så mye som foregår at det blir litt for mye av det gode kjenner jeg- eller skal jeg heller si for mye av det vonde...
Jeg har vært sengeliggende siden mandag ettermiddag, da jeg plutselig fikk akutte ryggsmerter. Tenkte at dette må være bekkenløsning av verste grad, gikk (krøkte meg) til legen og ble sykemeldt 100%. På disse dagene har jeg nesten ikke klart å gå, stå eller sitte. I går hadde jeg time hos jordmor og hun fikset en time hos fysioterapaut i dag, så om litt drar jeg dit. Får håpe at de finner ut av hva det er og at jeg kan få en slags behandling for det. I dag er jeg imidlertid mye bedre heldigvis, litt typisk, men er jo selvfølgelig ingenting som er bedre enn det!

Noe jeg ikke har skrevet om her på bloggen er at det nærmer seg brylluppet vårt med stormskritt. 
Jeg har rett og slett ikke orket å skrive rundt det - fordi det har vært så vanvittig mye styr her i form av sykdom, engstelse og stress. Dette har gjort at brylluppet vårt har kommet helt i bakgrunnen og egentlig bare vært en ytterligere stressfaktor for mitt vedkommende. Har ikke klart å glede meg til det - eller over det fordi det har druknet i all kaoset av sykdom og stress. 
Endelig begynte jeg å slappe av. Jeg fikk svar på en test som var normal som jeg tok i forbindelse med forrige UL, og begynte å senke skuldrene over svangerskapet. Så - BANG- streiker ryggen og jeg ser for meg at jeg i verste fall må bruke hjelpemidler oppover kirkegulvet...

Vi gifter oss 05.oktober. 
De som har fulgt meg husker kanskje at vi forlovet oss på julaften i fjor og vi tenkte på å gifte oss høsten på det året vi sto på terskelen til. Etter at jeg ble gravid og tiden har gått, har vi vært litt til og fra om vi kanskje skulle ha utsatt det et år, men vi landet på å hoppe i det og gjøre det denne høsten som vi hadde tenkt. Hadde vi visst hvordan ting skulle være den siste måneden hadde vi nok tenkt oss om enda en gang, men det visste vi jo ikke... Så derfor blir det gjennomført tross alle hindringer!

Med ryggen på bedringens vei, føler jeg at jeg kan begynne å glede meg - hvertfall litt.
Vi har fått ordnet med det meste og detaljene begynner å falle på plass. 
Vi skal vies i kirken på mitt hjemsted. Så skal vi ha en intim middag med aller nærmeste familie og forlovere på et kjempekoselig gjestgiveri. Etterpå har vi åpnet opp for at venner og bekjente kan komme og være med å feire oss. Det blir forholdsvis enkelt, men omgivelsene er fantastiske og jeg vet at maten der er av ypperste kvalitet, så jeg tror det likevel blir veldig flott. 
Jeg håper hvertfall det!

Ok, nå må jeg nesten gjøre meg klar for å dra til fysiotime. Blir spennende å se hva de finner ut og hva som kan gjøres.









tirsdag 17. september 2013

Svangerskapets bakside



Endelig har jeg rundet uke 21, min lille milepæl. I dag er jeg 22+3.

Jeg har hatt en periode nå som jeg har opplevd som ekstremt stressende. Svangerskapet er ganske likt det jeg hadde med Ingrid, jeg er i fin fysisk form, ingen vondter verken i rygg eller bekken eller noe annet sted. Likevel oppleves det helt annerledes. Med Ingrid var jeg ikke engstelig for noe, nå er jeg engstelig for alt! Det er én ting i dette svangerskapet som - faktisk med real grunn - gjør meg urolig. Jeg synes det blir for personlig å komme med detaljer, men denne detaljen gjør meg fryktelig stresset og engstelig. Jeg har gått rundt med konstant høyt stressnivå, og dette gjorde at jeg ble sykemeldt 100% i to uker. Imidlertid har jeg slitt med langvarig forkjølelse disse to ukene, og ikke nok med det, men Ingrid har også vært syk hele denne tiden. Stygg hoste a lá hoste-til-hun-spyr-slim hele nettene, og til og fra med feber. Så hun har stort sett vært hjemme med meg og jeg har vært alene hjemme hver dag, alene om ansvaret av henne og husholdningen forøvrig. Jeg avslutter denne sykemeldingsperioden omtrent mer utslitt enn da jeg begynte...
Nå skal jeg da tilbake i 50% jobb. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå, jeg føler liksom at jeg er helt nedkjørt psykisk...
Nå må jeg jo si at alle kontroller er fine, jenta vokser og er aktiv, fostervann-nivå er fint og livmorhalsen er lang og lukket. Men likevel klarer jeg ikke å slappe helt av.

I helgen var vi igjen i hjembygda på årets happening. Jeg skriver igjen fordi det føles så kort tid siden sist. I fjor hadde jeg sorgen så nært innpå meg. Jeg gikk rundt og følte meg helt nummen. I år var det annerledes. Altså har livet normalisert seg, og det er godt å kjenne. Jeg fikkk også noen timer med venninner på lørdagskvelden og det gjorde godt for en sliten og frynset sjel.

Høsten er over oss. Skogen har begynt å kle seg i høstdrakt og på lørdag kom også værskiftet. Fra indian summer til regn og tåke. Jeg synes det er deilig med høst. Kunne det nå komme rolige dager utover uten stress og uro, så ville jeg vært uendelig takknemlig!















onsdag 4. september 2013

Merkedag og hverdag



Merkedagene kommer på løpende bånd her. I går var det et år siden begravelsen til lillebror. Akkurat som dagen for et år siden var gårsdagen strålende vakker; sol og varmt. Vi gjorde ikke noe ut av dagen, ingen markering eller noe. Men jeg tenkte litt ekstra tilbake. På hvordan det var å se han igjen. På hvordan det var å være den dagen, og på hvordan det strålende været virket på meg. På den ene siden flott at det ble en fin dag værmessig, men også hvordan det sto i sterk kontrast til den nummenheten og sorgen jeg følte på innsiden. 




Dagen før - på mandag - tilbragte jeg en stund ved graven mens jeg ventet på at bilen var på EU-kontroll. Jeg hadde en stille stund for meg selv der i solen, ryddet bort blomstene og ballongen etter 1års-markeringen, før det var tilbake til hverdagen og praktiske gjøremål. (Rart hvordan en kirkegård kan virke som en oase, en luftlomme der tid og rom ikke eksisterer. Hverdagen er liksom noe som er utenfor... ) 

Jeg er nå sykemeldt 100%. Har hatt en periode nå der jeg har opplevd veldig mye indre stress i.f.t. svangerskapet, så jordmor anbefalte meg å bare ta det helt med ro og ordnet sykemeldig for meg. Det er utrolig deilig, og jeg kjenner hvor riktig det er for meg nå. Jeg tviler egentlig på at jeg kommer tilbake i full jobb igjen før permisjon. I dag har herr Laura også hatt fri på dagen, så vi lot Ingrid ta fri fra barnehagen og dro inn til Oslo på zoologisk museum og vandret rundt i botanisk hage. Ingrid utviklet seg imidlertid til å bli litt pjusk, så nå i ettermiddag har det vært helt slækt med TV og kos i sofan. Også nyter jeg følelsen av romstrering og liv i magen!











tirsdag 27. august 2013

Ordinær ultralyd og tanker

I dag kom endelig dagen for ordinær ultralyd. Som alltid foran ultralydene er jeg spent og engstelig. Nå som jeg kjenner liv hver dag er det jo lettere å følge med, men jeg er likevel redd for at de skal finne noe galt; at det er for lite fostervann eller lignende.

Vi kom overraskende fort inn til jordmor, en meget kyndig og erfaren dame som vi straks fikk tillit til. Alt så fint ut! Og jeg kunne puste lettet ut. Jeg har ikke tenkt på kjønn i denne omgang - det vil si; jeg har jo tenkt på det, men overhode ikke hatt noen preferanser på det området denne gangen. Så da jordmor spurte om jeg visste hva jeg bar på, så hadde jeg nesten glemt bort hele temaet, men jeg ville jo gjerne vite hva det var. Herr Laura så det på skjermen, jeg hadde problemer med å se noe særlig hva som var mellom de sprellende beina. Det er ei jente. En lillesøster.
Det kom noen tårer, og jeg presiserte at det ikke var på grunn av skuffelse, det ble bare så...sterkt. 
Det er egentlig litt overraskende at jeg holder dette svangerskapet så adskilt fra det forrige. Det er to helt forskjellige svangerskap, to helt forskjellige barn og to helt forskjellige hendelser. Jeg setter dem ikke opp mot hverandre. I forkant av graviditeten hadde jeg tenkt på at et nytt svangerskap ville være vanskelig også på det viset at man ville sammenligne. At jeg ville føle på urettferdighet over at jeg klarer å bære fram dette barnet når lillebror måtte dø. At jeg kanskje ville føle dårlig samvittighet over at jeg klarer å glede meg over det nye barnet - det som er istedenfor han som døde. Eller hva hvis jeg ikke klarte å føle glede over det nye? At jeg rett og slett ikke klarte å bli glad i det fordi det ikke er lillebror... 
Men sånn er det ikke. Jeg har ikke hatt noen av de tankene i det hele tatt. Det er to separate ting. Jeg har sorgen over lillebror som jeg ikke fikk beholde, og gleden og håpet over lillesøster. Begge deler går sammen med meg. 
Men det er klart at en sånn dag også bringer minnene nærmere. Minnene om forrige gang jeg var på ordinær UL. Hvordan jeg satt på det samme toalettet etterpå og fordøyde opplysningen om hva vi ventet. Jeg må ta fram ultralydbildet jeg har av lillebror. Sorgen skyller igjennom meg. 
Jeg skulle så gjerne hatt deg også! Deg og lillesøster!

Men; det er deilig å senke skuldrene og slappe av.
 Alt ok i denne omgang. 
Jeg ble satt noen dager tilbake. I dag er jeg 19 uker og 3 dager. Snart halvveis. Snart 21 uker - uken da jeg mistet. Jeg kjenner at det også er en milepæl det blir godt å komme over.

Skjønne lillesøster.















fredag 23. august 2013

❤ 1 år ❤



I dag er det ett år siden Lillegutt ble født. 
Det har vært en rar dag. Vond og vemodig. Vi ville markere dagen på et hyggelig vis, så vi lagde muffins og syklet avgårde til graven med piknik-teppe, lys og blomster. Ingrid inisterte på å synge "Hurra for deg"... så da gjorde vi det, men ordene satte seg fast i halsen min.

Minnene kommer sterkere på ved en sånn merkedag. Jeg har tenkt mye på den tiden vi hadde på sykehuset, 22.august - den vonde siste dagen med gutten min i magen. Natten da han ble født. Og jeg har følt på den tomheten jeg følte for ett år siden. Dagene etter med begravelsesforberedelser, møtet med begravelsesbyrået og det bizarre med å få utdelt hefter som het "Når et barn dør" med bilder av små kister og blomsteroppsatser, og gravsteiner formet som bamser. Meningsløsheten og smerten var ikke til å fatte.

I kveld er lykta på graven tent. Det vil lyse hele natten igjennom med gyllen glød. Her hjemme er lyset til lillebror tent. Etterhvert slukner de -av seg selv eller fordi vi må blåse det ut for natta. Men i hjertet mitt skinner lyset for gutten min hele tiden.

Vi savner deg så lillebror! 










tirsdag 20. august 2013

En liten kommentar

Av og til kommer de - de små kommentarene som plutselig får følelsene til å strømme. De små harmløse kommentarene - gjerne spontane -  som med ett blir så overveldende fulle av mening, som river ned forsvarsverket av styrke, mot og gladhet som jeg har bygd opp rundt meg, og som løsner et skred av følelser inni meg. Sorg, vemod, redsel, usikkerhet og engstelse for framtiden, frustrasjon...

Jeg hadde i utgangspunktet en dag da jeg følte meg litt tankefull og trist. Ingrid var sitt sedvanlige livate jeg, pludret og pratet ved frokostbordet. Også kom kommentaren: Jeg gleder meg så til babyen kommer, for da skal jeg kose med han!
En sånn fin og god og vakker kommentar fra min fine, gode, vakre jente! Sagt med entusiasme og glede.
Men jeg gråt. Tårene bare rant og rant og det tok langt tid før jeg klarte å stoppe. Sorgen over gutten vår, sorgen over at vi må leve med denne erfaringen, sorgen over at lille Ingrid måtte oppleve dette! Redselen for at lillejenta mi skal bli utsatt for enda en skuffelse. Redselen for mer smerte. Redselen for at det ikke skal gå bra denne gangen heller. Den tanken klarer jeg ikke tenke fullt ut... 

En liten kommentar kan virkelig utløse mange store følelser.











mandag 12. august 2013

Augusttanker



Vi er i midten av august. Jeg synes at lufta allerede har fått en annen skarphet. Lyset er blitt annerledes. Sommeren er på hell.

Det nærmer seg ettårs-dagen til lillebror. Selv om han aldri er helt vekk fra tankene mine, så merker jeg i disse dager at tankene mine er ekstra sentrert om han. Minnene kommer litt sterkere fram igjen. Sårheten er igjen mer tilstedeværende. 
Jeg tenker på hvordan han ville ha vært nå hvis han hadde fått leve. Han hadde vært 8 måneder om han hadde blitt født til terminen i januar. Jeg husker så veldig godt hvordan Ingrid var på den alderen. Da var vi på tur til London og Paris, så derfor husker jeg mer detaljert hvor hun var i utviklingen osv. Hun var utrolig livat, blid og oppmerksom. Krabbet rundt i turbofart, reiste seg opp etter diverse møblement, gikk og klatret. En sånn utrolig livsglede som smeltet alle rundt henne. 
Der skulle lillebror ha vært nå. 

Jeg ligger omtrent to uker etter i svangerskapet nå - kontra i fjor. Et helt annerledes svangerskap denne gangen. Jeg har ikke tegn til bekkenløsning og allmenformen føles veldig bra. Ingen kynnere. Jeg begynner å kjenne små, små dult på innsiden av magen. Endelig! Jeg har tenkt mye på MA denne gangen, og det blir godt å kunne følge med selv. 

Ellers hadde vi en veldig hyggelig helg. Fredag møtte vi to par fra sorggruppa hjemme hos det ene paret. Det var utrolig hyggelig og vi var ikke hjemme før klokka halv to på natta. Resten av helga var også sosial med både familien til herr Laura og naboer, ripsplukking i tordenvær og også en stille stund for meg selv på verandaen i augustsol. I dag er det planleggingsdag i barnehagen og jeg tok meg fri. Ingrid har kost seg lenge i badekaret, men nå vil hun visst opp!  Hverdagens plikter kaller!












lørdag 3. august 2013

Jettegryter



Vi har nå kommet hjem fra nesten 3 uker borte på ferie. Vi har hatt deilige dager med fantastisk vær og mye bading har det blitt både her og der. Tenkte å reklamere/ tipse litt om den ene badeplassen vi var på, for det er virkelig en spesiell plass!
Vi tilbragte en dag i jettegrytene i nærheten av Treungen i Telemark. Dette var en elv som ble lagt i rør til kraftproduksjon en gang på 50-tallet, og da åpenbarte det seg et ca 300 meter langt område med massevis av jettegryter og "sklieformasjoner" i fjellet. Grytene er i alle slags størrelser, fra små plaskebasseng til den dypeste på 13 meter - hvis jeg ikke husker feil. 
Et naturlig badeland! 




Da vi var der tror jeg nesten vi opplevde den varmeste dagen i sommer. Det var aldeles syden-feeling, fjellet brant oss under føttene, og i visse gryter var vel badetemperaturen mellom 22 og 24 grader.

Dette er gøy for både store og små! Eneste kryss i margen var at visse steder var fjellet veldig glatt, så vi måtte være temmelig forsiktige når vi gikk der det var fuktig fjell.


Merk: her er det ikke iskremkiosker og hamburgersjapper, så mat og drikke må man ha med selv. Man får derimot en opplevelse av noe urørt og ukommersielt, og selv om det er mye folk er det ikke overfylt (jeg fordrar ikke stinne strender!) .
Dette er absolutt en plass å anbefale. En virkelig spesiell og flott opplevelse!

Her kan du lese mer om jettegrytene i Treungen.












fredag 12. juli 2013

Å miste et barn i dødfødsel



Siden vi mistet gutten vår i fjor har jeg skrevet mye her på bloggen om mine indre prosesser. Jeg delte graviditeten min her, og det ble helt naturlig for meg å skulle fortsette å dele etter at vi mistet. Det er viktig for meg å prøve å sette ord på ting - både for å få andre til å forstå og for å sortere mine egne kaotiske tanker - og kanskje dermed gjøre det lettere for meg å forholde meg til dem. Jeg får på en måte organisert kaoset og bare det kan hjelpe meg med å gi meg mer ro i sinnet.

Jeg skrev mens jeg sto midt oppi sjokket og sorgen. Jeg skrev ned akkurat det jeg følte der og da. Det er vanskelig å skulle sette seg ned å skrive innlegg som er formulert på en slik måte at det er lesbart når man er i en slik tilstand som jeg var. I ettertid kan jeg nesten ikke skjønne at jeg klarte det, når jeg ser på de forskjellige dateringene på innleggene. Kvelden før begravelsen for eksempel. I det hele tatt er det mye jeg ikke skjønner at jeg har klart å komme meg igjennom - i alle fall ikke på den måten som jeg tross alt gjorde.

Jeg må nevne at overskriften ikke blir helt "riktig" for meg, dødfødsel blir ikke helt riktig å si i mitt tilfelle. Men jeg vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det. Gutten min var ikke død inni magen min. Han levde helt til han ble født. Fødselen kom igang 19 uker for tidlig, lungene hans var ikke klare for  å kunne puste, så han døde under fødsel. Han var død når jeg fikk han i armene mine. Så kanskje det blir riktigere å si at jeg mistet et barn i for tidlig fødsel. For meg er det viktig at detaljene er riktige.

Det er ingen som kan sette seg inn i - og forstå fullt ut - hvordan det er å miste et barn som ikke har levd utenfor magen. Ingen andre enn de som har erfart det selv. Man står så utrolig ensom i sorgen fordi det ikke er så mange som kan relatere til en sånn opplevelse, og fordi man har ingen å dele den samme sorgen med. Det finnes ingen andre som kjente han. Det finnes ingen andre som hadde fått noe forhold til han. Det finnes ingen med felles erfaringer, opplevelser og minner om han. 
For andre har han ikke eksistert. 
Noen forstår ikke at jeg har mistet et barn. De tror jeg har mistet et foster. Det er ingen som har sett det lille fullkomne ansiktet hans. Noen har blitt veldig overrasket og vantro når de har hørt at jeg fødte han, at jeg gikk igjennom en fødsel. Jeg vet ikke helt hva de har sett for seg, en blodig klump i do, eller hva? Uforstanden er stor, og jeg skjønner jo at det kan være vanskelig for folk å forstå rekkevidden av dette. Folk flest er veldig forståelsesfulle, men jeg vet at noen - bak ryggen min - ikke helt skjønner hvorfor jeg "tar sånn på veg". Det gjør inderlig vondt. Men jeg kan jo på en måte ikke klandre dem...

I løpet av livet vil man gå igjennom opplevelser og erfaringer som er med på å forme den du er. Det at jeg mistet den lille gutten min vil for alltid være med meg. Jeg har kommet langt i sorgprosessen. Jeg går videre med livet. Men jeg legger jo ikke fra meg gutten av den grunn. Jeg går videre - men tar gutten min med meg. Jeg legger ikke vekk sorgen, sorgen er også med meg. Men etterhvert blir kantene mer avrundet. Steinen av sorg kværner ikke like smertefullt lenger. 
Jeg er nå gravid igjen. Jeg venter et nytt barn på samme tid som gutten min skulle ha blitt ett år hvis han hadde fått leve. Det er svimlende og rart. Jeg er glad, spent og takknemlig for den lille som ligger i magen. Men jeg har fortsatt mistet et barn. Jeg har fortsatt sorgen over gutten min inni meg - selv om jeg venter et nytt barn. Jeg vil på en måte alltid ha et barn for lite. Den lille gutten som aldri fikk leve utenfor magen, som vi hadde forventninger og håp til, men som vi aldri fikk bli kjent med. 
Selvfølgelig vil jeg alltid bære han med meg.











mandag 1. juli 2013

Værfrustrasjon, engstelse, mimring og bryllup

1. juli. 
Men hvor er sommeren??? Fikk et godt spørsmål fra lille Ingrid her om dagen: Mamma, når blir det sommer?
Mye regn, grå himmel og ikke mange varmegradene får ikke akkurat sommerfølelsen til å blomstre. Kjenner at jeg begynner å bli utrolig lei av år etter år med ikke-somre og har fryktelig lyst på en solferie. Men det spørs om det blir noe denne sommeren heller. Jeg kvier meg for alle ting som innebærer en ørliten risiko for gravide (å fly for eksempel) og er livredd for at katastrofen skal inntreffe på et fremmed sted. Ja, jeg er mye engstelig. Selv om jeg stort sett er rolig i hverdagen skal det ikke mye til før jeg blir redd, og jeg føler meg vel egentlig aldri helt trygg. Det er på ingen måte slik at jeg går rundt og svartmaler og tror at dette umulig kan gå bra, jeg er ved godt mot! Men redselen lurer rett under overflaten. Jeg har allerede hatt et par episoder der jeg har vært livredd for - og nesten overbevist om at - jeg har mistet, eller vært i ferd med å miste. Håper på rolige uker framover nå.

Jeg må tenke på denne dagen for 4 år siden. Det var en helt utrolig varm dag. Juni måned 2009 hadde vært veldig varm og jeg tilbragte dagene på verandaen, fortrinnsvis i skyggen, med radio og noe kaldt å drikke. Walking on a dream med Empire of the sun og Ambitions med Donkeyboy gikk hyppig på lufta. Jeg hadde hatt termin to dager før, og var lei og veldig klar for at noe skulle skje snart med hybelboeren i magen. Senere var jeg på kontroll og det ble bestemt igangsetting dagen etter. Jeg hadde litt høyt blodtrykk, så legene ville ikke la meg gå lenge over tiden. Senere den kvelden dro vi og badet. I nydelig nesten lunka vann! Og den natten fikk jeg rier! Vi dro til sykehuset dagen etter - til den avtalte timen min - og der fikk vi greie på at fødselen var igang. Så da var det bare å vente, og litt etter kl 2130 var min vidunderlige, fantastiske datter i armene mine...

Fire år siden. Det er utrolig som tiden går, samtidig som jeg føler at hun alltid har vært en del av livet mitt. Fire år med glede, takknemlighet og stolthet. Hun har gitt meg engstelse og frustrasjon, men hun har også hjulpet meg gjennom noen av mitt livs vanskeligste og tøffeste dager. Hun har gitt meg evnen til å føle en kjærlighet som ikke lar seg beskrive med ord, som overgår alt. Jeg gleder meg til hver dag med henne.

I helgen var vi i bryllup til en av mine kusiner. Det var en nydelig seanse i et privat kapell på en gammel prestegård med påfølgende middag og fest. Regnet silte, men det skjønne brudeparets forelskelse og lykke gjorde dagen skinnende, og utpå kvelden lå fjellsidene badet i gyllent sollys. Ingrid storkoste seg på voksenfest, danset til bandet og menget seg med gjestene. Jeg dro hjem med henne halv tolv på natten. Før hun gikk fikk hun selveste brudebuketten! Gjett om det var stor stas!


Brudebuketten. Ikke fullt så fresh på tredje dagen, men fortsatt vakker!

Om en uke går jeg ut i ferie. Jeg blir nok ikke helt borte, men vil likevel ønske dere en riktig fin sommer! Sol eller ikke sol...










søndag 23. juni 2013

Midtsommerhilsen



Midtsommer i dag. 
Skiftende vær, ikke så veldig varmt i lufta, men vi har grillet, gått tur i sommereng og skog og spist friske jordbær og bringebær med krem.




Formen er fin. Etter at jeg ble frisk har også sinnet roet seg. Så lenge jeg ikke får vondt, så kommer ikke engstelsen heller. Jeg er bare sporadisk kvalm. Den største utfordringen til nå er trøtthet, men dette begynner også å vike litt tilbake synes jeg. Skjønt noen dager er bedre enn andre.

Det er også merkedag i dag. 10 måneder siden lillegutt ble født. Har ikke vært på graven idag, vi var der i forigårs og plantet en nydelig campanula.

Forrige helg hadde vi en deilig tur til Hvaler. Legger ved noen bilder fra det også.








Ønsker alle en god midtsommer.