mandag 29. august 2011

Regnværsdag og lykkelig!




Det er så deilig å være tilbake! Da jeg satt på flybussen hjemover ilte det glede gjennom kroppen min når jeg tenkte på at ser jeg snart Go'jenta mi igjen! Hun var i seng, men hadde ikke sovnet og hun kom mot meg og slo armene om meg, så blid så blid! Hun er bare det beste på denne jord! Så full av kjærlighet. Kompromissløs kjærlighet.
Uendelig tillitsfull.
Tenk at hun forbinder meg med det tryggeste i verden. Det er nesten litt skremmende å tenke på...

Hun taklet mitt fravær veldig godt. To netter hadde hun våknet og spurt etter mamma, men da pappan sa at: "Mamma er jo i Haugesund", hadde hun godtatt det og lagt seg til å sove igjen. Jeg er stolt av henne! Hun er så trygg og klok og god. Med meg gikk det også bra. Jeg savnet henne, ja. Men det gikk! Det gikk i ett fra kl 0800 til midnatt hver dag, så det var rimelig travelt. På 4 dager fikk jeg sett 15 filmer. Mye bra og noe mindre bra. Også har jeg lært at jeg faktisk kan være litt borte fra datteren min uten at verden går under av den grunn! Betryggende å vite...

På impuls meldte jeg meg på et voltigekurs, det vil si min venninne meldte oss på. Første gang er i kveld, og jeg kjenner at jeg gleder meg! Skal bli fint å komme meg ut av huset sammen med en venninne og gjøre noe gøy! Noe som inkluderer hest og som kan bli en ny erfaring! Får dessuten trent opp balanse, styrke og kanskje litt mot? Blir veldig spennende!

Laura

fredag 19. august 2011

Magevondt og hjertesorg

Når jeg drar fra deg går solen ned i mitt sinn..


I noen dager nå så har jeg gått rundt med en klump i magen. Noen ganger forsvinner den litt, og noen ganger blir den vond og knugende. Grunnen til denne klumpen er at på søndag drar jeg avgårde med jobben og blir borte helt til torsdag. 5 dager og 4 netter borte fra skatten min! Jeg har kun vært borte et døgn fra henne, og nå blir det fem! Jeg gruer meg sånn!!

Hadde jeg kunne valgt, så hadde jeg ikke vært med på denne turen! Folk sier at; å dette blir sikkert godt for deg, nyt dagene! Og ikke minst er det bra for jenta di, OG pappan som endelig får litt alenetid med datteren sin! Jada, joda det er vel sikkert vel og bra for dem og for meg at jeg får kommet meg ut litt, men LIKEVEL så gruer jeg meg. Jeg kan bare ikke noe for det. Jeg kjenner at jeg den siste uka har vært anspent og stressa for dette her, så jeg vet ikke jeg, hvor "bra" det er....

For meg er det sånn at jeg nå står foran en prøvelse. Være vekk fra datteren min over flere dager. Heldigvis gleder pappan seg. Det er jeg utrolig takknemlig for, det hadde vært en hundre ganger tyngre belastning om han gruet seg og så fram til det med mismot. Så DET er jeg glad for. Og jeg har heller ingen problem med å overlate ansvaret til han, det er bare det såre ved å være borte fra henne...

Åh, jeg elsker den jenta så høyt! Det blir så trist å dra, så vondt å være fra henne! Jeg kommer til å lengte så etter henne. Håper dagene går fort og at ikke hun syns det blir for trist uten mamman sin...

Et av de første stegene mot løsrivelse. Babyen min...

mandag 15. august 2011

Parantes

Dette er Palmer-residensen (fra Twin Peaks) og altså ikke vårt hus.. Dessverre.

Endelig har vi fått kjøpt nye dører til leiligheten vår, fått dem opp og kvitta oss med de gamle! Første steg på veg til et litt finere krypinn. Vi kjøpte leiligheten for litt over to år siden, men oppussingsprosjekt har blitt lagt på hylla. Nå er altså dørene på plass, og her er resten av lista over det vi ønsker å gjøre på sikt:

  • legge panel på lettveggene
  • male "tungveggene" altså de veggene som vender ut, det er nemlig betong.
  • legge nytt golv
  • fornye badet
  • få orden på barnerommet
Golv og bad må vi nok nedprioritere i første omgang. Men en dag...

Ser forresten at det faktisk har vært noe trafikk på bloggen min, og det er kjempegøy! Skrev i første innlegg at det hadde ikke noe å si for meg om folk leste eller ikke, men kjenner jo at det føles ekstra gøy å skrive hvis noen faktisk leser det! Så dere som bruker noen minutter på mine innlegg, legg gjerne igjen en kommentar, det hadde vært veldig hyggelig :)
Flere innlegg kommer, dette er igrunn bare en parantes mellom "tankebloggerinnleggene" mine.

Laura

torsdag 11. august 2011

Universet Twin Peaks

Dette innlegget er dedikert en Tv-serie som maktet å prente inn et uutslettelig inntrykk på meg den første gangen jeg så den. Mye takket være en spesiell karakter som dukket opp der jeg minst ventet det.



Tv-serien jeg snakker om er Twin Peaks, og den spesielle karakteren er selvfølgelig BOB. (Som dere som har sett serien sikkert allerede har gjettet.) Episoden jeg så var godt uti andre sesongen, så jeg skjønte ikke så mye av det som foregikk. Jeg var dessuten 11 år, og ikke spesielt moden for alderen tror jeg.. Min umiddelbare reaksjon var jo ikke akkurat positiv, jeg ble rett og slett skrekkslagen!
Denne BOB ser ut som et ganske normalt menneske, ikke akkurat streit, men dog... Langt tilbakestrøket, grånende hår, jeans og dongerijakke. Alder noe ubestemmelig, rundt 50 kanskje. Men hans framtoning! Hans bevegelser og hans ansiktsuttrykk! Det er noe dyrisk over han. Et lumsk, angripende dyr.. I den spesifikke scenen kom han krypende over en sofa, mot kameraet og omtrent ut av Tv'n (skjønt det fikk ikke jeg med meg før flere år senere, da øynene mine instinktivt hadde lukket seg for å stenge ute dette skrekkelige synet..)! Men fascinasjonen og interessen min var vekket. Jeg prøvde å se litt sporadisk på det etter denne første gangen, men etter nok en episode som skremte vannet av meg ga jeg opp prosjektet.


I mange år var BOB-personen det som tronte øverst på dette-gjør-meg-redd-lista. Til og med i dag - i de rette omgivelsene, i den rette situasjonen - kan tanken på BOB skremme meg.
Men Twin Peaks er jo så mye mer! Da jeg igjen så serien flere år senere, oppdaget jeg at den var jo fullspekket med humor! Masse herlig humor! Humoren ligger der som en rød tråd gjennom hele serien. Det kan man for eksempel se på persongalleriet, der mange er (til tider ekstremt) satt på spissen. Som 11-åring så jeg ikke humoren, jeg så bare det uhyggelige.


Serien kombinerer så mye. Du har det hverdagslige på den ene siden, som jo gjennomsyrer serien. Det er først og fremst hverdagslivet til personene i Twin Peaks vi følger. Men hovedtemaet er jo mordet på Laura Palmer og etterforskningen av dette. Og denne saken, denne hendelsen gir serien anstrøket av seriøsitet og  mørke undertoner. Det mystiske, uforstående, rare, mørke og skremmende blander seg med det lyse og lette og humoristiske i en herlig røre som resulterer i et fantastisk univers som jeg, og som mange med meg, elsker.
Det er universet Twin Peaks som rører ved meg. Og det rører ved flere strenger i meg: latter, glede, sorg og redsel. 
David Lynch har lagt stor vekt på stemningen og atmosfæren i serien. Den drømmende musikken, den spesielle kameraføringen, virkningsfulle bilder underveis som underbygger stemningen (tenk bare på mørke grantrær som blåser i vinden, et ensomt trafikklys som skifter farge i mørket, den buldrende mektige fossen.). Og det er denne stemningen som fanger meg,  jeg lar meg lett absorberes og vil gjerne være i denne atmosfæren!  (Jada David, du er et geni..)


Laura Palmer opptrer aldri i serien i live, bortsett fra ett tilbakeblikk. Like fullt er det den karakteren som folk har blitt opptatte av, meg inkludert. Hun er for meg personifiseringen av Twin Peaks. Ingen Laura Palmer, ingen Twin Peaks. Hun var jenta som levde et dobbeltliv- vakker, flink og smart på overflaten - men som rommet en dyp og mørk hemmelighet under fasaden. Sånn er det med Twin Peaks også; ingenting er som det ser ut til å være.


Jeg vet at jeg ikke er alene om Twin Peaks-fascinasjonen. Gjennom internett har jeg oppdaget et helt lite samfunn av Peaks-Freaks der ute. Blant annet har de årlig en Twin Peaks-festival i USA. Den utspiller seg i staten Washingston, der Twin Peaks ble spilt inn. Jeg håper at jeg en gang i livet får realisert min drøm om å reise dit. Behøver ikke være gjennom TP-festivalen, men at jeg får kommet dit en gang og sett de forskjellige locations'a. Kanskje kjenne den riktige Twin Peaks-atmosfæren.  Eller kanskje den riktigste Twin Peaks-atmosfæren er å finne i meg selv.....?

This is Laura - signing off


onsdag 10. august 2011

Et nytt perspektiv



Dette innlegget skrev jeg for en liten stund tilbake, men klarte å fjerne det fra bloggen. Relanseres herved:

Jeg er virkelig ikke stolt av det, men skal jeg være ærlig har jeg lett for å føle misunnelse...


Misunnelse, en utrolig lite edel egenskap som de aller fleste helst ikke vil innrømme at de føler. Men som jeg egentlig tror at alle føler fra tid til annen..
Jeg har følt mye på misunnelse, jeg. Mer i de yngre år enn i dag heldigvis.
 Men av og til kommer den fortsatt på besøk. Et lite stikk i mageregionen og en liten stemme som hvisker: Så heldig hun er! Hvorfor har ikke jeg det sånn?

Jeg fikk tidlig en voldsom interesse og facinasjon for hester og ridning. Jeg elsket alt som hadde med det å gjøre, å ri var det morsommeste jeg visste! Komme ut i naturen, kjenne farten som en beruselse og sambåndet mellom hest og menneske. Mitt største ønske var å få egen hest! Men hest var dyrt, og min familie har aldri hatt mye penger. Så hest fikk jeg aldri. Det i seg selv stakk, men verre var det at alle de andre jentene i klassen kom etter med interessen og de fikk seg egen hest! De fikk egne hester og fikk være med på treninger og stevner, de fikk leve det livet som jeg så inderlig ønsket å leve. Jeg var så misunnelig! Jeg følte en utrolig urettferdighet og dette var vonde følelser. De fulgte meg til langt over skolealder.


Også i dag føler jeg en lett irritasjon hvis jeg hører om folk som er vellykket. Jeg er ikke misunnelig på filmstjerner og Røkke og sånne folk, men vanlige folk, som meg, som lykkes så voldsomt. Tjener gode penger, kjøper seg flotte hus (se der ja, fortsatt lider jeg under det faktum at jeg ikke er spesielt velstående!), folk som har en stor og aktiv vennekrets...you name it.

Men er det sikkert at alle disse velstående huseierene er udelt lykkelige? Jeg vet svaret. Nei, det er slettes ikke sikkert. Alle har sitt. Alle har hendelser i livet som ligger som mørke flekker i sinnet. Sorg over noen de har mistet, et hanglende ekteskap, sykdom, følelser som utilstrekkelighet, usikkerhet, depresjon... Noen kan ha alt og plutselig kan det skje en ufattelig tragedie som snur opp ned på hele tilværelsen. Som jeg har sett et eksempel på nå. Den hendelsen gjorde at jeg selv åpnet opp øynene. Jeg følte en tung og svart sorg på deres vegne, men samtidig følte jeg en enorm takknemlighet over det som jeg har! At kjærsten min, tross alle mine svakheter er glad i meg! At min vidunderlige datter er frisk, sterk og lykkelig! Når alt kommer til alt er det jo det som betyr noe! Selvfølgelig må man ha til det daglige brød, og helst litt til for livskvaliteten, men det aller aller viktigste er at de du er glad i er der, og at de er trygge, friske og har det godt.


Jeg skal bli flinkere til å se lyst på livet. Jeg skal holde på denne takknemligheten som jeg føler nå, hente den fram når sinnet mørkner til. Være glad for de gode menneskene i livet mitt. Fokusere på det som er godt. Noen ganger kan det være vanskelig, men slik føler alle det. Uansett hus, hest eller penger. Snart er det sommerferie, og enda snarere er det helg som jeg skal tilbringe med min dyrebare skatt og andre mennesker som jeg er glad i !
La vita é bella!


Laura

mandag 8. august 2011

Nostalgia




Av og til bare kommer det over meg; følelsen av vemod, av nostalgi. Og det er typisk at det kommer i min situasjon her og nå; første dag etter sommerferien.

Min engel sov da jeg dro, pappa'n skulle levere henne til hennes første dag i barnehagen etter en måned fri. Lurer på hvordan hun har det... Det var kaldt da jeg gikk, et løfte om høst lå i lufta. Det er ingenting som gir meg mer en følelse av å lukke en bok, som ved sommerslutt. Jeg føler at slutten på en sommer er mer en avslutning enn slutten av et år. Sikkert fordi det er en sånn fysisk forandring. Det går fra å være lyst til å bli mørkere. Fra varmt til å bli kaldere. Fra bugnende liv til døende natur. Og forandringen går fort! Jeg kjenner forandringen fra den ene dagen til den andre. I dag er det en annen luft! Skarpere, klarere. Det kan komme mange fine dager framover mot september, men sommeren er ugjenkallelig forbi.

Vi hadde kun et lynopphold i Kragerø i år. Tre korte dager , men jeg fikk kjenne litt på Kragerø-atmosfæren, den som jeg egentlig føler at jeg ha, en liten kvote hvert år. Så lenge jeg kan huske har vi tilbragt sommerene der. Og det er en veldig spesiell følelse å komme dit. Gå gjennom skogen og komme ut på det lyse åpne fjellet, se sjøen glitre i blått og se at Sjøbua ligger der - i år som i fjor. Det ligger så utrolig mange minner knytter til dette stedet! Jeg blir satt tilbake i tid, det er som om tiden har stått stille her. Bua er noe mer ruklete og sjaber, noen nye hytter og kaianlegg kan vi skimte på de andre øyene, men ellers er ting som de alltid har vært. Den samme lufta, full av dufter av sjø, kaprifol og lyng. De samme lydene av bølgeskvulp, båter og rislingen av osp i vinden. Kjære Bua mi, jeg håper ikke du ramler ned! Jeg håper ikke du blir solgt!


Vi begynner å bli mange i sameiet nå, men ikke alle bruker deg. Noen vil selge. Det gjenstår å se hva som skjer med deg.










Denne plassen med alle følelsene og minnene den vekker, kommer for alltid til å bli liggende inni meg som en klar og skimrende perle.

Laura

søndag 7. august 2011

Sommerminner

Sommaren er kort
Det meste regnar bort

Man kan vel si at dette har gjeldt i aller høyeste grad for denne sommeren..! I overkant mye regn, men noen fine dager har vi jo også hatt.
Jeg kan jo ikke unnlate å trekke fram det som ble spesielt for denne sommeren, nemlig Da Norge plasserte seg på terrorkartet. Den forferdelige tragedien på Utøya og det som skjedde i Oslo rystet meg og har preget mye av min sommer. Jeg kjente ingen av offerene, men jeg tenker på dem og på deres etterlatte...

Ellers startet vi ferien med en uke på Hvaler. Der hadde vi mye fint vær, tur til Strømstad, turer i båt og krabbefiske.


Etterpå gikk turen til hjembygda. Og der var vi nesten 3 uker. Deilig! Datteren vår koste seg med søskenbarna sine hver eneste dag. Vi hadde også 3 dager i Kragerø. Setter inn noen bilder og lar dem tale for seg. Sommerferieslutt rører alltid ved en vemodig streng i meg. Jeg forlater familien min (altså ikke mann og barn, men søstre, mamma, øvrig familie). Man må på jobb igjen. De blanke dagene er over. Mørket tar over for lyset. Jeg er veldig glad i høsten. Men sensommeren er for meg vemodig.







    L