lørdag 26. mai 2012

Status updates...



Nå sitter jeg i barndomshjemmet mitt, mett og god etter kveldens grilling. Det er pinseaften, lysblå himmel, man kjenner fortsatt varmen etter sola som har stått på i hele dag og sørget for nok en deilig sommerdag. Uka har vært helt fantastisk! Skikkelig sommervarme. Denne helgen står i kontrast til forrige helg. Da ble jeg nemlig nok en gang syk. Det begynte med at jeg følte meg slapp og kvalm og jeg tenkte at dette er vel svangerskapssymptomer som begynner å melde seg. Men så ble jeg bare dårligere og dårligere, mandlene begynte å verke og da skjønte jeg at her var det noe mer. Og ganske riktig; her var det streptokokker! Så var det på'n igjen med pencilinkur, den 3. på 3 måneder! Man skulle ikke tro det var mulig! Jeg blir helt oppgitt, jeg har kanskje vært like mye syk i år som jeg har vært sammenlagt de ti siste åra! Det har gått slag i slag med halsinfeksjoner for meg og Ingrid denne våren. Utrolig utmattende og frustrerende... Det verste var at jeg var så utrolig syk. Var helt utmattet, bare lå i senga og orket ikke spise.

Men NÅ er jeg i form igjen. Og som sagt tilbringer vi pinsehelgen hjemme hos mor. I dag har jeg imidlertid vært veldig energiløs og tendenser til kvalme når jeg blir sulten etc. Så her er det tydelig at det er ting på gang, det er jo nesten så man lurer litt på om det faktisk er tilfelle dette her! he he..

Nå får jeg joine familien litt. Skriver mer senere.
Ønsker alle en fin pinseaften.


tirsdag 15. mai 2012

I full gallopp

Måtte bare dele dette herlige bildet av Ingrid og hennes første gallopp! 




Jeg går jo på voltige-kurs hver mandag og dette er Ingrid veldig opptatt av. Hun er generelt veldig opptatt av hester og ridning. Hun har jo ridd noen ganger, men det har ikke blitt veldig mye. Så jeg tror kanskje det må være fordi jeg rir, også kanskje fordi hun har sett mye på Pippi. Hvertfall så maser hun hver gang vi hilser på en hest om at hun "vil ri på hesten!" Og hun leker at hun rir og elsker å sitte på mammas rygg mens jeg "gallopperer" avgårde. ( Jeg ville blitt meget takknemlig for å bli erstattet med en orntlig hest! Både av den ene og den andre grunnen, he he..) 

I går kom hun opp til ridesenteret sammen med bestemor og bestefar, og da fikk hun lov til å ri litt. Hun var virkelig helt i hundre. " Jeg vil ri på hesten !" ropte hun - ingen nøling. Så jeg lempet henne opp og hoppet opp bak henne. Hun fryydet seg! Sang av glede. Så både travet og gallopperte vi. I voltige har hesten på seg en voltige-gjord - altså en innretning som er spent rundt magen på hesten med bøyler som voltigeutøveren kan holde seg i. Disse bøylene gjorde det perfekt for henne å holde seg fast, også med meg bak så var det en helt trygg affære. Dessuten ble jo hesten longert av en annen person, så jeg kunne bare konsentrere meg om tryggheten til Ingrid - noen andre kontrollerte hesten. 

Det var så utrolig gøy å se hennes entusiasme og glede! Dette var virkelig helt topp og fikk meg til å tenke at -åh, dette skulle vi ha gjort mer! 
Etterpå fikk hun alle til å le da hun hoppet rundt på tønna ( en tønne med voltigeutstyr som man kan øve seg på istedenfor å slite ut hesten. ) og gjorde triks helt i riktig voltige-ånd. 

Jeg syns bare hun er så utrolig kul og vidunderlig !


fredag 11. mai 2012

Mammatanker og avsløring av en liten hemmelighet




Jeg så igjennom "gamle" bilder av Ingrid her en kveld. Fra hun var baby og opptil et år. Minnene kom strømmende på, det føltes så lenge siden på et vis, men likevel også bare som et lite blaff av tid. Tenk at det nærmer seg tre år siden! Det er utrolig hvordan tiden går..

Når jeg ser på disse bildene må jeg smile, hun er en sånn fantastisk nydelig skapning. Men jeg kjenner også alltid et lite sting av vemod. Tanken på at den tiden er forbi, at jeg aldri mer kommer til å oppleve henne som den hun var da. Baby-Ingrid. Men det slår meg også hvor utrolig lik hun er seg selv! Hun er den samme. De samme utrykkene, det samme ansiktet, det samme lynnet. Skjønt langt mer temperament i form av sinne i dag da! Men den samme intensiteten. Allerede som baby hadde hun en tydelig personlighet. Hun var Ingrid!

Jeg husker så godt hvordan det var å holde i den lille spinkle kroppen. De perfekte små føttene og de tynne, litt bøyde leggene. Spebarns-legger. Det lille perfekte hodet med nesten ingenting hår. De fantastiske lydene hun laget, som hun faktisk fortsatt kan lage! Hjertet mitt blir varmt når jeg hører disse lydene. Åh, som  jeg elsket det vesenet fra første stund!
Og jeg blir egentlig litt satt ut ved tanken på at snart - om alt går bra- så holder jeg en slik liten en i armene mine igjen.
Jeg venter barn. Ingrid - min lille baby- skal bli storesøster!
Uvirkelighet, spenning, forventning og glede fyller meg. Pluss en liten dæsj engstelse. Det er fortsatt veldig tidlig! Er vel mellom 4 og 7 uker. Det er bare de nærmeste som vet om det ennå. Grunnen til at jeg deler det her inne er fordi at her er jeg jo anonym uansett. Jeg er dessuten en person som ikke klarer å holde ting skjult. Jeg synes det er bedre at folk vet grunnen til min eventuelle oppførsel eller sinnstilstand. Men litt til ennå skal det få forbli min lille hemmelighet.

Jeg lurer på hvem det er som driver og tar form der inne nå! Tenk at det allerede nå er bestemt om det er en gutt eller en jente som ligger der... Utrolig, uvirkelig og fortsatt ganske så fjærnt. Lillesøster eller lillebror!
Et lite under.