mandag 31. oktober 2011

En impulsiv musikkopplevelse


I går dro jeg på min første countrykonsert, fullstendig på impuls. To av mine kusiner med følge, samt onkelen min var på besøk hos oss før de skulle dra inn på konserten, og siden de hadde en ekstra billett heiv jeg meg på lasset. Country har jeg egentlig ikke hørt så mye på, men har oppdaget det litt sånn etterhvert, at faktisk noe av det kan være ganske okay. Så jeg tenkte at dette kan være en ny og annerledes opplevelse, let's give it a try!

Dama som skulle synge het Gillian Welch, og jeg hadde aldri hørt om henne. Hun var der sammen med sin partner, David Rawlings, to akustiske gitarer, en banjo og ett munnspill.
Hva skal jeg si?
Den første sangen gav meg tårer i øynene. Det var vakkert, lunt og ektefølt. Melodiene var nydelige, Gillians stemme er utrolig behagelig å høre på, aldri noe strev med vokalen eller falske toner der! Og David Rawlings var helt rå på gitaren! Soloene hans høstet høylydt og begeistret klapping og roping. Stemningen var intim og svært avslappet, Gillian og David koste seg og publikum koste seg - meg inkludert!

Ifølge Wikipedia spiller Gillian Welch en genierklært blanding av bluegrass, country, americana og folk. En beskrivelse jeg kan bifalle.
Jeg skal sjekke ut musikken på Wimp, men live var det i allefall en veldig fin musikalsk opplevelse! Det var med varme hjerter vi tuslet ut i oktober-natten.

tirsdag 25. oktober 2011

Mimring, mørkeredsel og en godsang



Jeg tok en sykkeltur i går på min nyervervede sykkel. Klokka var sju og høstmørket hadde lagt seg over oss. Jeg ville sykle lysløypa og da jeg trillet innover i skogen på den fine grusveien fikk jeg skikkelig flashback til "gamledager". Til rundt sånn ungdomsskolealder. Da syklet jeg mye til venninna mi, og ofte også i mørket. Jeg husket hvor takknemlig jeg var i nedo
verbakkene, når jeg kunne suse fort avsted, for egentlig var jeg ganske redd for å ferdes ute i mørket alene. På sideveiene rundt omkring der jeg er ifra er det ikke opplyst med gatelykter! Det er det her. Overalt nesten. Jeg husker at jeg tenkte der jeg gikk i omsluttende mørke på strekningen hovedveien - hjem: "Om det bare hadde vært noen få gatelykter her! DA hadde jeg ikke vært redd!" Jeg klarte nemlig aldri å venne meg til mørket, selv om jeg var oppvokst i det. Vi bodde svært usjenert til, med nærmeste hus 300 meter unna og skog på alle kanter.

Nå som jeg bor på et mer tettbebygt sted skulle man tro at mørkeredselen var en sagablott, i og med at man nesten ikke får muligheten til å føle på mørket. Der det er naturlig å ferdes er det opplyst. Men tvert imot, jeg er like redd - kanskje nesten reddere - her.

Det som jeg savnet der jeg vokste opp, er det som faktisk gjør meg redd her. Nemlig mennesker. Det bor mye folk her og selv om Oslo ligger et stykke unna, er det likevel nært nok. Der jeg i hjembygda var redd for mer usannsynlige fantasiskapninger, er jeg her redd for høyst reelle mennesker. Slemme mennesker. At noen skal stå i mørket utenfor gatelysene langs skogsstien som utgjør lysløypa, og lure på meg og kanskje angripe meg. På en annen side er det også en trygghet at det er mye mennesker her. For det betyr at folk aldri er så veldig langt unna. Men likevel. HVIS noen fant ut at de skulle gjøre meg noe, hadde nok vedkommende likevel fått tid til å gjøre det...
I fjor var jeg ute og gikk på ski i lysløypa en fredagskveld. Da møtte jeg kanskje to mennesker på hele runden, og jeg skal hilse og si at jeg følte meg ikke så høy i hatten der inne i skogen da! Tror nok at jeg tilbakela runden på ny personlig rekordtid den kvelden!

MEN jeg må jo få sagt at mørket er ikke bare forbundet med creepy feelings for meg! Jeg liker mørket også. Liker følelsen av hvordan det omslutter meg. Og er det noe jeg virkelig savner så er det synet av en mektig stjernehimmel over meg. Uten forstyrrende lysende elementer. Å bli badet i måneskinn...

Har oppdaget et "nytt" band. Legger ved en sang som jeg får ortnlig gode vibber av! God uke til dere blogglesere!


mandag 17. oktober 2011

Barneoppdragelse: Selvtillit



Er det én ting jeg og kjærsten min er skjønt enige om, så er det at vi skal etterstrebe så godt det lar seg gjøre å gi jenta vår god selvtillit.
Jeg har tenkt veldig mye på hva som gir mennesker selvtillit og vi to har snakket en del om dette. Er det noe som kan læres? Eller må det ligge der nedfelt i personligheten allerede fra begynnelsen av? Er det genetisk?

Med god selvtillit mener jeg ikke at man skal stikke seg fram, være brautende og høyrøstet. Jeg mener den ekte selvtilliten, en grunnleggende ro og en overbevisning om at jeg er god nok. Jeg kan klare det meste om jeg bare angstrenger meg litt. Jeg er like god som alle andre og har ingen grunn til å føle meg underlegen.
Jeg vil at jenta mi skal få styrken til å ikke bry seg så mye om hva andre sier. Jeg ønsker at hun skal få styrken som trengs til å si ifra hvis hun opplever urett - mot seg selv eller andre! Jeg ønsker at hun har den indre styrken som gjør at hun ser at hun er verdifull og elsket, at hun er glad i seg selv og at hun derfor kan vise empati og kjærlighet til andre. Jeg tror at man må være glad i- og fornøyd med seg selv hvis man skal være glad i andre mennesker. Jeg ønsker at datteren min blir sikker på seg selv uten en annen egenskap som noen mennesker assosierer med et godt selvbilde, nemlig hovmod. Jeg ønsker at hun føler seg så sikker på seg selv at hun får en god dose med selvironi og med glimt i øyet kan le hjertelig av seg selv.

Et menneske med godt selvbilde blir nesten alltid sett opp til. (Også de hovmodige dessverre.) Men det er ikke først og fremst derfor jeg ønsker Ingrid god selvtillit. God selvtillit gir gode følelser. Simple as that. Det beskytter følelseslivet ditt mot sleivete kommentarer og fnising bak hender. I neste omgang beskytter det deg mot lignende episoder, fordi en person med god selvtillit blir svært sjelden hundset med! Tvert imot som allerede nevnt; folk ser opp til deg!

Så er da spørsmålet hvordan gi henne denne fantastiske egenskapen? Jeg roser henne ofte, overøser henne med klemmer og kyss og forteller ofte at jeg elsker henne. Dette kommer spontant selvfølgelig, det er ikke en del av oppskriften Prosjekt Hvordan gi God Selvtillit! Men jeg håper at det hjelper. I tillegg er jeg nøye med at andre barn ikke skal få være slemme mot henne. Selvfølgelig hender det. Hun er jo 2 år og menger seg med små barn der det å være slemme mot hverandre er nærmest dagligdags. Jeg vil ikke at hun skal få en følelse av at det er greit at andre oppfører seg stygt mot henne. Hun skal reagere på sånn oppførsel og si ifra. For all del, det hender at jeg sier at hun ikke skal bry seg om det i en gitt situasjon, men det er ikke greit at noen er direkte slemme eller overkjører henne!

Innerst inne tror jeg nok at sånn selvtillit som jeg tenker på er noe som kommer med årene. Jeg tror ikke du kan oppnå den slags selvfølelse før du begynner å bli litt voksen.... Men jeg håper i allefall inderlig at vi kan gi henne den hjelpen som trengs til å legge grunnlaget, og at hun kanskje får litt bedre selvtillit enn det som er gjennomsnittet for et skolebarn/ ungdom. At hun tør å si nei, tør å si ja, tør å feile, tør å si ifra. Har tro på seg selv.

Jeg har mange tanker rundt barneoppdragelse generelt. Ikke like mange svar som spørsmål er jeg redd... Det er et stort og vanskelig tema, med mange meninger og metoder. Tar gjerne imot innspill. Er det noen som sitter med de samme tankene som meg eller kanskje noen som har erfaring rundt emnet barn og selvtillit, skriv gjerne noen ord til meg.

lørdag 15. oktober 2011

Oppvåkningsmønsterfenomenet



Ingrid er visst ikke den eneste, og jeg lurer jo litt på hva dette er for et slags fenomen, for at det er et fenomen er jo helt tydelig!: I ukedagene må jeg vekke henne kl 0700, mens kommer det en fridag våkner hun før 0630.....??
Akk ja. Godt kaffen er klar ;)





tirsdag 11. oktober 2011

Høstluft



Nå har virkelig Høsten kommet! Etter flere uker med -ja faktisk varme dager- har nå lufta fått den skarpheten som er den rette for årstiden og som minner oss -og advarer oss- om at vinteren kommer før vi vet ordet av det.
Jeg er egentlig ikke noe særlig glad i "indian summer". Varme dager skal vi ha om sommeren, når vi kan nyte dem. Når vi har fri og kan løpe ut i svalende vann og la sola varme oss tørre etterpå. Ikke langt uti september, når jeg sitter og peser inne på kontoret mitt! Da vil jeg heller ha frisk, klar luft. Gyldne farger ute og rød nesetipp og kalde kinn.
Og sånn er det ute nå. I dag tidlig lå det rim på brune nedfalls-ospeløv. Lufta var rå og dannet slørtynne tåkedyner over engene. Det duftet våt gran fra skogen.

Høsten er vakker. Selv om den ikke har vært så fargesprakende i år som den var de to foregående år. Jeg går rundt og kjenner på halloween-følelse, og en titrende julestemning begynner også å melde seg. Den kom tidlig i år.

                                                                                                                        Laura

fredag 7. oktober 2011

Maktkamp



Avmakt. Fortvilelse. Frustrasjon. Utblåst. Tappet for energi.

Sånn er mine følelser mens 2-åringen raser, hyler og skriker og viser en vilje som overgår min villeste fantasi! Det kan være den minste lille ting som utløser det, og mens dette raseriet pågår, mens denne urkraften herjer i den lille kroppen, er alt vi sier og gjør FEIL. Uansett hva vi prøver på blir vi svart med mer skriking og gjerne kloring mot ansiktene våre. Og jeg kjenner at jeg takler disse stundene så utrolig dårlig! Spesielt hvis det er det første som møter meg etter en lang dag på jobb. Eller hvis jeg er sulten eller sliten på annet vis. Jeg får lyst til å gråte selv. Jeg kjenner hvordan energien min bare blir tappet ut av meg som en åpen kran.... Og så kommer gjerne tvilen. Handler jeg riktig nå? Hvorfor er hun egentlig sånn? Hva er grunnen? Kan det være en annen grunn enn bare motsigelsestrang? Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? Er jeg så svak mentalt at jeg ikke klarer å høre barnet mitt gråte?
Jeg blir fylt med tristhet. Tenker på den blide, gode jenta hun var før.

Og så plutselig er det over! Stormen stilner. Og alt er glemt. Mamma får kos. Pappa får kos. Hun er hengiven og glad. Og solskinnet kommer tilbake i sinnet mitt. Tristheten viker og energien bobler opp igjen.
Den snille, gode vidunderlige jenta mi.

I sengen om kvelden hvisker hun: "Ikke klore mamma. Bare kose mamma".

Lykke. Kjærlighet. Ro.

                                                                                             

onsdag 5. oktober 2011

Kaos i heimen

Når kaos og rot råder hjemme, må man sette på pauseknapp og nyte roen og harmonien i naturen.

Dere kjenner vel til det, alle dere som har gått igjennom en eller annen slags form for oppussingsprosjekt: Det altomfattende KAOS som oppstår! Vi er nå midt oppi panelplate-prosjektet vårt og i hele leiligheten råder altså kaos. Jeg prøver liksom febrilsk å holde hvertfall noen områder litt mer ryddig. Støvsuger der man faktisk ser golvet, holder sofaen sånn nogenlunde ren, får unna oppvask fra kjøkkenbenken...men det føles helt nytteløst til tider, og jeg får nesten lyst til å bare gi etter og la o store El Kaos få eneråde.


MEN: Vi er faktisk kommet så langt som til listene nå da, så vi ser jo slutten på dette snart..ellers har det jo tatt litt tid, da vi primært kan jobbe i helgen. Vi kan ikke banke og sage og styre på kvelden, både med hensyn til naboene og Ingrid.. Helgen som var dro jeg med meg min datter til hjembygda, og lot stakkars Samboer være igjen med arbeidet. Tror egentlig han syns det var litt deilig å få oss litt ut av huset mens dette står på. Så da vi kom hjem igjen var alle veggene ferdig. ( På lørdag var jeg og mine to søstre på oktoberfest, mens Ingrid var hjemme hos Besta. Det hadde gått kjempefint! )

I dag er jeg hjemme med Ingrid som er syk. I går hadde hun 40 i feber, men er veldig mye bedre idag. Tilnærmet feberfri og leker og pusler litt rundt. Tror kanskje vi skal ta en liten tur ut også, bare for å trekke litt frisk luft og kanskje ta noen fine oktober-bilder.. Også må jeg støvsuge... og rydde litt... Og det jeg ikke får gjort så veldig mye med, det får jeg prøve å ikke se! Tenne stearinlys på bordet og la omgivelsene ligge i mørke. Jada.

Laura