onsdag 31. oktober 2012

Sannheter om sorg




Jeg tror jeg har lært noe om sorg de siste to månedene.
Jeg tror for eksempel ikke at sorg blir borte. Den tar bare en annen form. 
Man lærer seg å leve sammen med sorgen, den blir en slags følgesvenn. Det første møtet er skremmende og fryktelig vondt, men etterhvert tror jeg at sorgen kan representere noe mer enn bare smerte. Kanskje i form av dypere forståelse for mennesker, dypere takknemlighet for det man faktisk har.
Man lærer at sorgen er en like naturlig del av livet som alle andre følelser - gode og vonde. Og man lærer at det går faktisk an å leve med den.
Jeg tenker også at jeg ikke vil at sorgen skal bli borte. Minnet om Lillegutt er selvfølgelig forbundet med sorg, så derfor ville det si at hvis sorgen blir borte ville også minnet om Lillegutt bli borte. Og det vil jeg jo ikke! Jeg vil minnes Lillegutt, selv om det betyr at jeg må føle sorg... Jeg vil minnes det lille søte ansiktet hans, selv om det fyller øynene mine med tårer og hjertet mitt med bevende smerte. 
(Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke har flere bilder av han som nyfødt. Men jeg tenkte ikke klart den gang. Jeg har et lite håp om at sykehuset kanskje har arkivert noen, men det er vel for mye å håpe på. Jeg vil hvertfall spørre neste gang jeg skal på oppfølgingsmøte.)

Jeg har erfart at sorgen er uforutsigbar.
Plutselig kan den kaste seg over meg. Noen ganger uten noen opplagt grunn. Den kan dukke opp uventet i situasjoner som jeg som jeg på forhånd aldri ville trodd at skulle være problematiske. Mens det kan gå helt fint i en annen situasjon, en situasjon som jeg trodde kom til å bli veldig vanskelig.
Spørsmålet: går det litt bedre med deg ? er egentlig et spørsmål som ikke har noen verdi. Man kan ikke svare ja eller nei på et slikt spørsmål. For meg - to måneder etterpå - så opplever jeg følelsene øyeblikksvis. Jeg har gode øyeblikk og vonde øyeblikk.
Noen ganger kan en dag være bedre eller vondere enn de andre dagene. Men stort sett så er det en følelsesmessig berg-og-dalbane. I løpet av en dag kan jeg være gjennom hele spekteret med bunnløs fortvilelse, sinne, sår tristhet, nøytral hverdag og glede. Det er ikke sånn at ettersom dagene går så blir sorgen litt etter litt borte eller mindre. Jeg tror ikke det er sånn ettersom månedene går heller... kanskje ettersom årene går. At de plutselige sorgfylte øyeblikkene blir sjeldnere.

Jeg har dessuten lært at sorgen og gleden, de vandrer til hope.
 Det går fint an å glede seg over ting samtidig som sorgen holder hånden din. Jeg har sorgen over han jeg mistet og jeg har gleden over sprudlende liv manifistert i en liten 3-årig jentekropp - på samme tid! Jeg kan spøke og le - og samtidig være i sorg.
Jeg kan glede meg til jentekveld på restaurant - men samtidig være i sorg.
Jeg kan føle stille glede over noe vakkert i naturen; rimfrost på røde høstblad, en gyllen solnedgang over åsen eller dryppende høsttåke mellom trærne i skogen - og samtidig kjenne vemod og sorg.
Jeg kan kjenne kjærligheten til Ingrid flomme over i hjertet mitt - samtidig som sorgblandet kjærlighet til Lillegutt holder på å sprenge det samme hjertet.

Jeg tenker mye på Livet. 
Når jeg tenker på hvordan livet er nå kontra sånn som jeg trodde det skulle bli, så blir jeg helt svimmel. Det viser hvor ufattelig uforutsigbart det er. Hvor skjørt det er. Man sitter med null kontroll. Jeg tenker på hvordan det skulle ha vært og hvor fryktelig meningsløst det er, og jeg klarer nesten ikke tenke tanken ferdig for jeg blir fylt av en sånn avmakt! Jeg kan ikke gjøre noen ting. Jeg er bare en brikke i et spill. Det som skjer, det skjer. Det eneste jeg kan gjøre er å følge med i svingene. Jeg føler meg som et løv i en storm. Maktesløs har jeg ikke noe annet valg enn å bare bli med dit vinden fører meg. 
Gutten min er død.
Jeg får ingen baby i vinter. Ingrid får ikke bli storesøster likevel. Og jeg må bare godta. Jeg må bare se realiteten i øynene og bare godta.
Godta at jeg har mistet et barn.
Det er klart sorgen aldri blir borte.








fredag 26. oktober 2012

Fra barnemunn




" Jeg vil kjøpe en ny baby som ikke er lei seg og ikke har øynene lukket."

Noen ganger kan det som kommer fra barnemunn treffe en midt i hjertet... ❤










tirsdag 23. oktober 2012

2 måneder ❤❤




I natt var det 2 måneder siden du forlot oss, min kjære venn.
Sorgen har lagt seg over meg som et teppe, lik høsttåka har lagt seg som et teppe over landskapet denne oktoberkvelden.
Jeg savner deg. Pappa savner deg. Storesøster savner deg.
Vi fikk aldri bli kjent med deg, men jeg ser for meg ditt lille ansikt nesten hele tiden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se øynene dine åpne seg og stråle mot meg. Men de var lukket, og de skulle aldri åpne seg. 
Det er nesten ikke til å bære...

I morgen skulle jeg vært 30 uker på vei.
Siste innspurt.
Permisjonen skulle nærmet seg med stormskritt.
Vi ville ha startet forberedelser til du skulle komme. Fram med babysengen igjen. Vasket små bodyer etter Ingrid og kost meg med å kjøpe nye små nydelige gutteklær. Nå skjeler jeg mot guttebabyklær-kroken i butikken, men må snu meg bort med tårer i øynene og klump i halsen.

Nei, denne høsten ble ikke slik som vi forventet.
Jeg må lære meg å leve uten deg, babyen min. Men du er alltid med i hjertet mitt.
Mamma elsker deg for alltid









mandag 22. oktober 2012

...og livet fortsetter...




Jeg har vært hjemme hos mamma i noen dager, kom tilbake igår kveld. Det var godt å være litt der. Hadde mye sosial omgang, både med søstera og kusina mi, samt venninna mi som bor der. Jeg hadde den såre sorgen litt på avstand disse dagene, de gode øyeblikkene var faktisk fler enn de vonde. Jeg var imidlertid forberedt på å få det hele litt tilbake når jeg kom hjem hit igjen, og det har jeg fått.
Det kjentes nærmere. Dessuten er det merkedag i dag. Det er to måneder siden jeg ble lagt inn på sykehuset. 
To måneder siden den vonde dagen. 
Lillegutts siste dag.

Skuespilleren Lise Fjeldstad var gjest på Skavlan på fredagskveld. Hun hadde nylig mistet mannen sin og jeg synes hun hadde noen veldig gjenkjennende tanker om det å være i sorg. Om at man må leve med sorg og glede side om side. Nå hadde jo hun mistet sin livsledsager, så tomheten blir selvfølgelig annerledes enn det å miste et barn som du aldri fikk tid til å bli kjent med. Men jeg kjente igjen det hun beskrev med at verden plutselig blir annerledes. Eller det blir kanskje riktigere å si at jeg har blitt så annerledes at verden føles som et merkelig og fremmed sted. Fortsatt går jeg rundt blandt mennesker og føler at jeg nesten har et slags fysisk, skimrende lag rundt meg. Dette laget eller skjoldet føler jeg kun når jeg er ute blandt flere fremmede mennesker, for eksempel på butikken. Jeg føler at folk kan se hva jeg har gått igjennom, at jeg har mistet et barn. At denne følelsen manifisterer seg rundt meg, fordi jeg føler den så sterkt... Snodig, og veldig vanskelig å beskrive.

I kveld er Herr Laura med Ingrid på turn, og etterpå skulle de to bort og tenne lys på graven.
Jeg tenner lys for gutten min her hjemme. Jeg kjenner på savnet. Jeg kjenner på sorgen.
Jeg kjenner at det er godt og viktig for meg å ha tid til å være inne i sorgens rom av og til. Selv om det selvfølgelig er vondt, så har jeg behov for det. Sentrere tankene mine om Lillegutt. Tenke tilbake på den bittelille tiden jeg fikk med han.

Jeg tar meg den frihet å sitere et dikt som en leser skrev til meg og som rørte meg så inderlig:

Så stille med lette fottrinn
kom du inn i min verden.
Nesten lydløst.
Kun et øyeblikk ble du.
Men hvilke spor du har
etterlatt i mitt hjerte.








mandag 15. oktober 2012

Et lys for englebarna




I dag, 15.oktober er det Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day. 
Altså en offisiell dag for å minnes de små som har forlatt oss. Ikke at denne dagen skiller seg særlig ut for meg, jeg minnes Lillegutt hele tiden, og det gjelder vel for de fleste som befinner seg i min situasjon. Men jeg tenner lys - både her hjemme og på graven - for min elskede lille gutt og alle andre englebarn.

Den som har vært elsket blir aldri borte.








fredag 12. oktober 2012

Tanker om takling av tilværelsen og takknemlighet




Allerede en uke siden sist jeg skrev. Dagene går så fort at jeg klarer nesten ikke å følge med. 
Jeg ser på bilder fra begravelsen, det var sensommer. Sol og grønne trær. Nå begynner trærne å felle bladene sine. Sola står lavere. Det er frost om natta, rimet ligger i skyggefulle sider langt utover dagen.

Denne høsten skulle vært helt annerledes. Jeg så for meg hvordan jeg skulle kose meg med å kjenne på stadig ivrigere spark i en voksende mage. Kanskje trappe ned jobbingen litt. Lagre opp krefter og forberede meg på å bli tobarnsmamma. Få en baby igjen. 
Men så ble det ikke slik.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan sorgen går i bølger. Hvordan jeg kan føle meg lett om hjertet, prate og le og kose meg. For så plutselig kjenne sorgen som en uoverkommelig mur rundt meg, som en fysisk smerte eller som en sugende, svimlende tomhet. Når jeg har gode øyeblikk betyr det ikke at jeg har "glemt" Lillegutt. Han er hos meg hele tiden. Men det er øyeblikk av aksept. Jeg mistet et barn og det er en del av livet mitt. Det er grusomt, meningsløst og sørgelig, men det er realiteten. 
Noen ganger synes jeg at jeg takler det overraskende bra. Jeg er jo dessverre ikke den typen som stort sett er lys og lett til sinns. Jeg har litt lett for å la de pessimistiske og fatalistiske tankene bli dominante. Jeg har slitt med diverse ting som at jeg lei av jobben og ikke trives så godt her jeg bor ift. at jeg ikke har familie eller venner her. Essensielle ting som er avgjørende for et godt liv. Så periodevis har følelsen av mistrøstighet vært ganske stor. Også mister jeg et barn på toppen av det hele! 
Man skulle tro at jeg ville være dårlig utrustet til å kunne takle en slik tragedie.
Men jeg klarer det. 
Jeg klarte å komme igjennom det verste døgnet i mitt liv: fra jeg skjønte at jeg kom til å miste babyen min, gjennom en intens psykisk og fysisk smertefull fødsel og til de første timene som nybakt englemamma. Jeg har klart meg gjennom avsindig melkespreng og begravelse. 
Og jeg står fortsatt.  
Det er tungt og vanskelig, men jeg står.
Og jeg klarer til og med å føle takknemlighet over ting! Selvfølgelig over mitt lys og mitt liv; fantastiske Ingrid. Jeg er takknemlig for at det er nettopp herr Laura jeg deler sorger og gleder med. 
For et par uker siden møtte jeg en annen englemamma. Hadde en kaffedate med skjønne Amélie, og praten gikk så vi aldeles glemte bort hele kaffen. Det var så hyggelig og så utrolig godt å prate med henne! Et skikkelig lyspunkt i en heller mørk tilværelse akkurat nå. 
Viktigheten av kontakt med noen som er i samme båt kjenner jeg utrolig sterkt på for tiden. Selv om det er overraskende mange som har opplevd noe lignende, så er jeg blitt medlem av en temmelig eksklusiv klubb. Så derfor er jeg også takknemlig for at vi startet opp på sorggruppe denne uka, og jeg ser fram til å fortsette der.
Jeg er dessuten takknemlig for at jeg har muligheten til å være delvis sykemeldt og -ikke minst- at det møtes med forståelse. Både fra lege og arbeidsplass. Ikke alltid en selvfølge det, dessverre...

Alt dette er i hvertfall til god hjelp for meg når det gjelder å takle tilværelsen nå. Å klare å mestre livet, når det plutselig ble så annerledes enn det det skulle bli. Jeg tar en dag om gangen. Det er en vanskelig tid, og det kommer det til å være framover. Det er jeg forberedt på. Tiden fram til termindatoen til Lillegutt... Jeg går jo rundt og er fortsatt "gravid". Jeg teller ukene, leser i svangerskapsboken om hvordan utviklingen går. I dag skulle jeg vært 28+2. Jeg skulle gått inn i tredje trimester. 
På facebook blir det lagt ut bilder av babyer og nyfødte. Det var jo så mange som gikk gravide på samme tid som meg. Nå begynner bildene å dukke opp. Det er så sårt. Jeg kjenner tårene kommer når jeg ser disse. Min lille gutt har allerede blitt født. Men han er det ingen som ser. Jeg har også blitt mamma igjen. Men det er det ingen som ser. Men jeg er like fullt mamma'n hans.
Jeg elsker han og han vil alltid være i hjertet mitt.






fredag 5. oktober 2012

Veien videre




Hva gjør jeg nå?
Hva i all verden gjør man etter at man har fått livet forandret for alltid?
Fysisk er jo ikke livet forandret. Det er akkurat som før Lillegutt var en realitet. Men følelseslivet mitt blir aldri det samme. Jeg blir aldri den samme.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.

Jeg begynte å jobbe littegrann denne uka. Det ble akkurat så deprimerende som jeg hadde forventet og fryktet. Det som føltes meningsløst før, føles ti ganger så meningsløst nå. Mer enn noen gang ønsker jeg å bytte jobb.

Jeg har kjent mye på sorgen i det siste og hatt mange vonde tanker.
Tiden leger alle sår , sier man. Og det gjør den nok - til en viss grad.  Minnene blekner, det åpne såret blir et arr. Smerten blir mer dunkel. Det er ikke sorgen som ligger fremst i bevisstheten lenger. Andre ting får fokus. Men jeg er ikke der enda. Derimot har tiden gitt meg flere tanker, flere grublerier. Nå er jeg over sjokkfasen, og da kommer tankene. 
Redsel. Selvbebreidelse.
Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med sånne tanker, men de sniker seg innpå meg likevel.
Jeg er redd for fremtiden. Med min fatalistiske tankegang tenker jeg hva blir det neste liksom?
Jeg er redd for å ikke få flere barn. Og jeg presiserer igjen: jeg vil ikke få et nytt barn som skal bli en erstatning for Lillegutt. Jeg vil ha et barn til. Et som Ingrid kan få være praktiserende storesøster til, og som jeg kan være praktiserende mamma til. Jeg tror det er avgjørende for at det skal være framgang i min sorgprosess. Smerten kommer ikke til å bli borte med et nytt barn, men jeg tror den vil bli mindre vond å bære. På et vis har han ikke dødd forgjeves hvis jeg får et barn til snart...
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.

Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.






mandag 1. oktober 2012

En dag uten tårer




Det vil aldri mer komme en dag uten savn
men vil det noen gang komme en dag uten smerte?

Det vil aldri mer komme en dag uten vemod
men vil det noen gang komme en dag uten sorg?

Det vil aldri mer komme en dag uten tomrommet etter deg
men vil det noen gang komme en dag uten tårer?