lørdag 28. januar 2012

Skidebutant

På onsdag skrev jeg om årets første skitur.
Her er det ei som har ski på seg for aller første gang i livet!







Hun var kjempeflink! Fant overraskende fort ut av hvordan hun skulle stokke beina for å klare å snu seg for eksempel. Og teknikken med å gli med føttene var der med en gang! Mamma og pappa er stolte!






Ha en god lørdagskveld!






onsdag 25. januar 2012

Mellom snøtunge grantrær

Bildet svarer ikke heeelt til teksten, men... det er i alle fall....trær...

Skisporet snor seg bortover mellom snøtunge grantrær. Mellom trærne er det mørkt, men sporet ligger badet i gyllengult lys fra lyktene. Det er ikke så mange lyder rundt meg. Kun min egen pust og svisj svisj fra skiene mine. Hjertepumpa går. Noen flyktige tanker farer gjennom hodet mitt, blant annet; her gikk jeg på trilletur med Ingrid nesten hver dag. Det er to år siden nå... samt glimt av rideturer i mørke vinterkvelder, som er enda lenger siden....
Ellers tenker jeg ikke så mye. Havner mer eller mindre i en slags tilstand der jeg bare er, lar kroppen gå på autopilot i takt med stavtakene og frasparkene mens stille tunge graner glir forbi.

Se der ja! Der glir det jammen en gammel gubbe forbi meg også! Hmf! Forsmedelig. Ja ja. Jeg tramper videre. Hops! Bakglatt! Og der innhenter gammel gubbe nr.2 meg! Nei nå får det være nok. Men det er første gang jeg har ski på beina i år da, og kan vel ikke skryte av altfor mye kroppslig aktivitet de siste to månedene..

Så er bakken forsert. Jeg kan la beina og armene hvile. Jeg suser nedover bakken med kald vind hvislende mot ansiktet. Men det er bare svalende og deilig. Jeg kjenner hjertet slår mindre hardt mot ribbeina mine og pusten faller til ro. Velsignede nedoverbakke!

Så er jeg hjemme igjen. Nesten 45 minutter har jeg brukt på runden. Akseptabelt det.

Resultat: en deilig tilfredsstillende følelse i kroppen. Og gooood samvittighet!
Årets første skitur.



mandag 16. januar 2012

Midtvinter og et lite tips

Pus i vinterskrud! Tatt den ene dagen i jula som det lå snø. 

Tida går. Nok en ny mandag, en uke siden forrige blogginnlegg allerede!
Helgen var fullspekket av diverse gjøremål både av typen burde-burde og kos. Ingrid har fått seg ny seng. En Ikea-sak som har plass til ekstra-seng under (eventuelt skuffer), men vi kjøpte ekstra madrass så vips - nå kan vi ta imot flere overnattingsgjester. Da vi fikk den opp ferdig montert viste det seg at - med vårt sengebunn-og madrassvalg - ble jo senga helt latterlig høy! Min handy man tilbrakte derfor deler av gårsdagen med tenking av design og skribling av målutregninger (trigonometri i praksis!) , for nå må han jo nesten snekre en trapp/stige! Foreløpig er det en stol som gjør samme nytten.
Senga har kant på to sider, så vi satte den slik at kanten vender utover i rommet, det vil si at det er ingen åpninger på siden, ergo hun kan ikke falle ut. Ingrid synes det var kjempekoselig og har faktisk gått og lagt seg i den av seg selv. I dag tidlig fikk hun av seg pysjen og bleia, også løp hun bort til senga igjen og klatret opp i den, dro dyna over seg og kikket opp på meg med tindrende stjerneøyner. Jo, hun er fornøyd med kjøpet!

Barneoppdragelse og takling av diverse (slitsomme!) situasjoner, utbrudd og lignende er noe som er et hverdagstema for oss. Og da er det veldig hyggelig og tilfredsstillende når vi plutselig finner en metode, et lite smutthull ut av en situasjon som ofte kan være slitsom, irriterende og lite trivelig for både små og store. Jeg tenker på denne situasjonen her, en situasjon vi er i hver eneste dag: Middagskokkelering med sliten og sutrete 2-åring hengende i beina-situasjonen!
Noen som kjenner seg igjen?
Både små og store er slitne og sultne etter jobb og barnehage. Man skal lage middag, helst ha den på bordet så fort som råd. Barnet maser og sutrer og gråter, vil gjerne opp på armen og se på Pippi og få godteri eller tran-fisk (!) helst alt på en gang. Ønskene og behovene er mange, og jeg har bare to armer og ett bein (det andre henger det nemlig en unge i, så det er til ingen nytte!).
Vi hadde det en stund sånn at én tok seg av Ingrid, mens den andre lagde mat. Men så kom vi på en mye bedre idé; nemlig la  henne være med på "moroa". Hun kan hjelpe til med å helle opp vann til potetene for eksempel, hun kan åpne buljongterninger, hun kan putte spaghetti oppi kjelen. Hun kan hjelpe til med å dekke på glass og bestikk, også kan hun gi pus mat. Dette fungerer ganske så fint!

Ok, det tar litt lengre tid, men gevinsten er stor i form av at hun får ansvarsfølelse, hun får følelsen av å bidra for fellesskapet, hun synes det er gøy! Og hun lærer av det. Og ikke minst; vi har en blid og harmonisk jente med gode, positive følelser i motsetning til en trist og misfornøyd jente med følelsen av å ha blitt avvist...!

Ha en god uke!


mandag 9. januar 2012

Alt var bedre før....?




Jeg er kanskje litt gammeldags. Jeg er ikke alltid overbegeistret for alt av teknologiske nyvinninger, synes  lenge data var noe herk å forholde seg til og var egentlig ganske redd for å bruke en PC. Følte meg ikke komfortabel med det i det hele tatt. Nå er det annerledes. Facebook spesielt og generell bruk av internett har gjort at PC er ikke bare ønskelig, men faktisk helt nødvendig å ha i huset for meg. Samme med mobiltelefon..Så jeg ser verdien i den digitale revolusjonen. Men mang en gang kan ting låse seg, være tungvindt og vanskelig og jeg rister på hodet og tenker et rungende ironisk: HURRA FOR TEKNOLOGIEN!

Selvfølgelig er jeg super-glad for vaskemaskin, støvsuger, oppvaskmaskin og stemmerett for kvinner! Men hva med for eksempel bilen? Den er jeg ikke udelt lykkelig for. Det er veldig bra med bil når man skal kjøre langt eller laste noe. (Tenk lørdagshandel!) Men tenk også på co2-utslippet... Tenk på bråket fra trafikkerte veier. Tenk på veistøv og astma og livsstilssykdommer fordi man sitter for mye i ro og bruker bilen der man slett ikke hadde behøvd det.

Men egentlig var det ikke det teknologiske jeg hadde tenkt å ta for meg når jeg startet å skrive på dette innlegget, men mentaliteten.  Mentaliteten nå versus før. Det er en annen verden i dag enn for 15 år siden. Jeg kom til å tenke på da jeg var yngre, hvordan verden var da. Da jeg og venninna mi var 11 år gamle var vi på ferie - alene- på en hestegård noen mil hjemmefra. Hun vi skulle bo hos var ei ung jente som levde sitt liv og ikke var hjemme, vi bare losjerte der, rei på hestene som var tilgjengelige, lagde oss mat selv og storkoste oss! Ikke noe rart ved det. Men jeg tror kanskje ikke det hadde skjedd i dag. Jeg tror det er veldig få som sender 11-åringen sin avgårde på ferie uten en voksen til å holde overoppsynet. Jeg vet at min søster hadde ikke gjort det! Mamma sa riktignok at hun ikke hadde vært klar over at vi var helt alene, men likevel... Det var en annen tid. Det var en mye roligere og tryggere verden enn det vi har i dag. Ran, knivstikking, skytedrama og drap var ikke dagligdags som det er nå. Den naive tilværelsen er over.
Derfor klinger "før-i-tiden" med en romantisk-vemodig klang hos meg. Da verden tilsynelatende var snillere. Da terror var et relativt uvanlig begrep. Da Snekker Andresen var en snill og søt gammel mann (og ikke en gammel gris som han er i dag!..) Da somrene var solrike og vintrene snørike....

Så jo; jeg synes at visse ting var bedre før. Andre ting var dårligere. Atter andre ting er hverken bedre eller dårligere i dag, bare ganske enkelt annerledes.

***
I helgen hadde jeg og Ingrid mor-og-datter-helg. Min kjære jobbet. Vi koste oss veldig med besøk hos en venninne fra min forhenværende barselgruppe på lørdag. Barna hadde ikke sett hverandre siden de var babyer, så det var spennende å se hvordan de gikk i lag. De hadde det kjempegøy og løp rundt og var skikkelig i hundre! Jeg brukte 20 minutter på å få på henne en ullbukse, en ullgenser og en hals da vi skulle dra....Hun ville ikke dra derifra og slåss som en mann! (Ha ha, jeg må le!)
Søndag var vi ute med naboene våre, de som har en gutt som går på hennes avdeling i barnehagen. Vi hadde en helt nydelig dag ute, det hadde kommet litt snø og jammen kom sola fram også! Vi akte og hadde med varm kakao og var ute i 4 timer. Det var friske røde roser i kinnene på oss den kvelden!



onsdag 4. januar 2012

Om aura, utstråling og kjemi



Heldigvis går jeg ganske bra isammens med de aller fleste mennesker som har krysset min vei. Jeg liker å tenke på meg selv som en raus person som møter nye mennesker med et åpent og positivt sinn, og som regel har jeg positive opplevelser i møte med andre mennesker.

Men noen ganger kan jeg oppleve at ting bare ikke funker. Noen ganger kan det oppstå en udefinerbar følelse av noe ubehagelig, en slags følelse av å sense noe negativt fra den andre personen, uten at noe nødvendigvis blir sagt eller gjort. Og nettopp fordi det ikke er noe konkret som blir sagt eller gjort for å trigge fram denne følelsen, blir man forvirret stående igjen og gruble over hvorfor disse følelsene oppstår. Følelsene blir på en måte diffuse og uhåndgripelige når det ikke er noen åpenbar grunn til dem. Men likevel er de der! Ens første formulerte tanke blir et barnslig henne liker jeg ikke! Og når man prøver å tenke etter hvorfor, blir svaret rett og slett at jeg føler at hun utstråler dårlig energi, at hun har en dårlig aura...

Jeg pleier alltid å gi folk flere sjanser. Er det noen som jeg har fått et litt negativt bilde av i utgangspunket prøver jeg likevel å åpne sinnet mitt neste gang jeg står ovenfor personen. Kanskje han hadde en dårlig dag? Kanskje hun er sjenert? Og noen ganger hjelper det. Noen ganger viser det seg at jeg har tatt feil av personen. Men andre ganger fortsetter den samme negative følelsen. Et udefinerbart ubehag.

Så er det andre mennesker da, som man bare føler seg BANG - på bølgelengde med med en gang! En tilsvarende herlig opplevelse til ubehaget man kan føle i møte med visse andre personer. Man føler kontakten, man føler forståelsen, man føler seg rett og slett vel! Man kjenner at man ubevisst senker skuldrene, slapper av og tør å være seg selv uten forestillelse. Noen ganger kommer disse følelsene kort tid etter møte med personen. Både de negative og de positive. Uten at man kjenner vedkommende, og uten at man kan ha noen forutsetninger for å egentlig kunne gjøre seg opp en mening. Utrolig fasinerende og interessant tema! Jeg har ofte fundert på hvordan disse følelsene oppstår og hvorfor. Vi kaller det kjemi. Små usynlige vibber som pumper ut dårlig eller god energi mellom mennesker.

Men hvordan i alle dager blir jeg oppfattet av andre? Har mennesket som jeg føler dårlige vibber fra den samme følelsen ovenfor meg? Oppfatter hun eller han meg som en person med ubehagelig aura? Og de man føler seg vel med, føler de seg vel sammen med meg? (Akkurat det vil jeg jo helst tro... To mennesker kan vel ikke gå godt i sammen, dersom det bare føles bra for den ene!?)

Forøvrig vil jeg presisere at det vanligvis ikke er så svart/hvitt i mine mellommenneskelige relasjoner. Her har jeg dratt fram ytterpunktene. Jevnt over har jeg et vanlig godt forhold til folk flest. Men noen sjeldne ganger kan altså noen mennesker utpeke seg i negativ eller positiv forstand. Nok et fenomen som jeg kan fundere over og gruble på og skrible om. ( Gruble + skrible = skruble..nytt ord??)
Blah...nei nå er det kvelden! God natt!

mandag 2. januar 2012

Godt nyttår!



Enda en jul har kommet - og gått. Tida går. Før vi vet ordet av det raser vi inn i enda et nytt år.
2012. Nytt år - nye muligheter... Er det ikke det vi sier?

Julen ble feiret på sedvanlig vis med god mat og mye sosialt. Ingrid var helt elektrisk under gaveseansen på julaften og har ellers storkost seg med søskenbarn. Suslevinteren fortsetter da. ( Lyden av rislende vann fra takrenner, spruting fra bildekk og surkling under skoene - derav navnet "susle"vinter...det vil si en våt vinter, dersom det skulle være tvil..!) Ingrid fikk seg to aketurer, en på lillejulaften og en på julaften. Etter det kom regnet og uteaktivitetene ble forandret til strøing av vei og hopping på trampoline. Var visst ikke så dumt det heller da! Nyttårshelgen var vi tre søstre med familier samlet hos søsteren min i Vestfold. Det var en hyggelig og barnevennlig kveld med kalkun på bordet og fyrverkeri i to etapper - en tidlig på kvelden og en kl tolv.



Når jeg tenker tilbake på året som gikk, så innebar ikke det noen store omveltninger for min del. Bo-og jobbsituasjon er den samme. Jeg har blitt ett år eldre. Datteren min har blitt 2, snakker og kommuniserer og viser en sterk personlighet. Det begynner å bli lenge siden baby-tiden..

Nyttårsforsetter har jeg jammen i meg også!  Jeg skal bli flinkere til å nyte livet. Jeg skal jobbe med min tålmodighet, som ikke er min fremste dyd, og jeg skal bli flinkere til å se muligheter fremfor hindringer. 

Skal legge inn noen bilder til dette innlegget. Akkurat nå kan jeg ikke finne kabelen til kameraet, så jeg får ta det ved en senere anledning. Nå er jeg altfor trett, hverdagslivet er en brutal overgang fra juledager i langsomt tempo! Ønsker dere alle et godt nytt år!