fredag 28. desember 2012

Julehilsen

God jul.
Vi nærmer oss slutten av dette året.
2012 - som ble et år med omveltninger.
Men mer om det i et eget nyttårsinnlegg, jeg ville egentlig fortelle litt om hvordan jula har vært i år.

Denne jula som jeg gruet meg sånn til - den ble faktisk ikke så ille. Til tross for omstendighetene... På toppen av alt ble Ingrid syk på lillejulaften med dyp hoste og feber. Men med paracet i ny og ne hadde hun sine gode perioder gjennom julaften, og jeg tror nok at det var en suksess for hennes del med julenissebesøk og gaver. 
På ettermiddagen - før vi dro til svigers for julefeiring - var vi selvfølgelig til lillebror og tente lys. Steinen hans sto der med nysnødryss, kald og stille. Men moren og søsteren til herr Laura hadde allerede vært der, så det sto to lykter og lyste der da vi kom. Jeg ble stående der litt alene når herr Laura og Ingrid tuslet mot bilen igjen. Der jeg tidligere har kjent det godt å være på graven kjente jeg nå på sorgen og følelsen av urettferdighet og meningsløsheten over at ting er som de er. At vi ikke fikk beholde den lille gutten vår.
Du skulle jo ha vært hos oss! 
Men det er du ikke. 
Du dro hjem isteden. 

Men en hyggelig overraskelse ventet meg under gaveseansen senere på kvelden. 
Midt under kaos og ståhei, intense barn og rasling med gavepapir åpner jeg opp en liten gave fra herr Laura. I en blå eske ligger to ringer i gull - forlovelsesringer!
Vi har jo snakket om giftermål mange ganger opp gjennom åra egentlig, vi har faktisk vært sammen i 12 år... Men vi har aldri fått ut fingeren, for å si det slik. Så fullstendig ut ifra det blå var det ikke, men det var likevel ikke forventet og overraskelsen var stor! Koselig å kunne fortelle familie og venner en hyggelig nyhet igjen...




2.juledag var Ingrid pigg igjen etter en feberfri natt, og vi dro til min barndomsbygd. Så nå er vi her, og det er deilig. Det er nesten klisjéaktig vakkert ute med puddersnø og klare måneskinnsnetter. Vi aker og koser oss og har det veldig sosialt. Ingrid storkoser seg og jeg føler at jeg har mer energi. Jeg nyter tiden her og tenker ikke så mye på kommende dager.













fredag 21. desember 2012

Strålande jul - en anbefaling




I dag fikk jeg lyst til å dele et julemusikk-tips. 
Albumet Strålande jul med Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø er noe jeg har hørt mye på denne adventen. Nydelige harmoniske melodier framført av Sissels overjordisk vakre vokal og Odds lune stemme gjør dette til en musikkopplevelse av de heller sjeldne. 

Som Aftenposten skrev i anmeldelsen sin da plata kom ut i 2009:


Det er fort gjort å miste julens egentlige budskap av syne i alt det kommersielle maset og ståheien som er blitt denne høytiden til del. I den forbindelse skaper det årlige utbudet av julekonserter, juleplater og annet ståk en slags nummenhet allerede før det hele starter. 
Derfor oppleves «Strålende jul» som en befriende positiv opplevelse. Endelig noe som hverken er klamt, kynisk markedstilpasset eller dynket i overfladisk føleri. 
Melodiene, arrangementene og tekstene er heller hjemmekjære, inderlige og oppriktige. Duoen har forkastet det pompøse til fordel for en enklere, mer jordnær tilnærming hvor blant annet folke- og countrymusikkens virkemidler har fått virke i samspill med Nordstogas velutviklede musikalske kunnskap om hva som klinger godt sammen.Man blir ganske enkelt bergtatt av hva han har fått til.


Dette albumet beveger seg i en litt mer "seriøs" del  av julemusikklandskapet. Det ligger ganske langt unna amerikanske klassikere som Silver Bells, It's beginning to look a lot like christmas, Santa Baby og lignende. Skjønt dette er også julemusikk jeg liker å høre på. Men Strålande jul har en dybde som passer meg godt i disse dager. 
Sjekk det ut! Det ligger tilgjengelig på både Wimp og Spotify.
Om jeg skal trekke fram noen spesielle sanger som personlige favoritter kan jeg nevne Upp gledjest alle gledjest no, (som du også kan høre i dette innlegget), No høyr de gode folk, og den fagraste rosa.








tirsdag 18. desember 2012

Juleferie - med bitter ettersmak




I dag har jeg hatt min siste dag på jobb før jul. Jeg får en lang juleferie i år. Men jeg klarer liksom ikke helt å glede meg over det i dag. 
Jeg skulle ha vært i barselpermisjon jeg nå! Jeg skulle hatt mange måneder foran meg som skulle dedikeres til å bli kjent med babyen min. Vårt nye familiemedlem. Jeg skulle snart hatt en baby! Jeg skulle snart hatt Lillegutt hos meg...

Jeg pakker inn gaver. Jeg pynter med nye juleduker og tenner levende lys. Jeg hører på julemusikk og synger med sammen med Ingrid. Men hele tiden tenker jeg på at det skulle vært annerledes. Denne adventstiden, der det vi virkelig ventet på skulle komme rett over nyttår. Den skulle ha vært helt spesiell i år. Vi skulle ha ventet på lillegutt. 

Den ble jo spesiell... Men overhodet ikke slik vi hadde sett for oss.

Tenk at han snart har vært død like lenge som han var til. Det er ufattelig å tenke på. Den lille gutten min som kom kun på en kort visitt, satte uviskbare spor i hjertet mitt - og dro sin veg.
Så flyktig.









torsdag 13. desember 2012

Steinen på plass

Da har steinen til gutten vår kommet opp!
Den ble så fin, akkurat slik vi ville ha den - nesten finere.





Etter noen runder med herr Laura og meg selv falt valget på en hvit stein. Jeg liker renheten og enkelheten over steinen. Steintypen er norsk og heter Størengranitt.
Jeg velger å anonymisere navnet vårt, gutten vår har fått etternavnet til både meg og pappan, akkurat som storesøster har. Ikke så lekkert med den svarte streken, men prøv å se for dere et navn der isteden, med litt mindre bokstaver enn det Lillegutt er skrevet i.




De lyseblå sommerfuglene er i bronse og boltet fast på steinen. For meg representerer sommerfugler det flyktige, skjønnhet og frihet. Symbolikken trenger vel ikke forklares mer...




I høyre hjørne har vi hånd- og fotavtrykket til Lillegutt. Disse er laget etter hans autentiske originale trykk. De er så bittesmå, ca 3,5 cm lange.




Så har vi minneord nederst. Tenkte først på et dikt, men det hadde blitt litt knapt med plassen. Alltid i våre hjerter er imidlertid en setning som tok form veldig raskt etter at han døde. Det er så enkelt, men likevel så beskrivende. Det er det han er og alltid vil være.






Til slutt et bilde tatt i mørket.

Det er fint å ha steinen på plass. Og det gleder meg at det ble så vakkert. Samtidig som det er uendelig trist. Det blir så.... endelig. Det var jo ikke der gutten vår skulle være...












mandag 10. desember 2012

Det Vakreste




Å høre hennes trillende latter. 
Å høre henne synge musevisa eller egenkomponerte sanger med "mammaaamammamamm" som tekst. Det lokker frem mittt eget smil. Uansett hvordan jeg har det. 
Ja, bare å se henne ligge ganske stille og sove, med bustete hår og fredfullt ansikt, gir meg en boblende lykke i hjertet.
 Tenk at vi har fått den jenta til oss! Så utrolig heldige vi var med henne. Hennes enorme livsglede er vår medisin på tunge og vanskelige dager, vår livseliksir. Jeg tar meg stadig vekk i å tenke hva i all verden skulle vi gjort uten henne??
 Å kjenne de tynne armene hennes rundt halsen min, en liten hånd som stryker meg over kinnet, verdens vakreste stemme som sier "Jeg elsker deg mamma".  
Det er så vidunderlig! 
Vi elsker henne så høyt! 
Hun er Det Vakreste.









torsdag 29. november 2012

Om graven, og sorgens tosidighet




Det begynner å bli en stund siden sist vi pyntet på graven og de siste gangene jeg var der så har jeg gremmet meg over den visne lyngen og den triste andre planta som jeg ikke vet navnet på. Det har også blitt en stund siden vi var der, dagene er korte, vi er slitne og jeg sitter uten bil på dagene. Men endelig; i går hadde vi familie-utflukt til lillebror, i novembermørket. Men det har kommet litt snø, så helt svart var det ikke. Det var første gang jeg så graven hvit. Så stille lå den der, og det hvite ventetegnet kunne nesten ikke skjelnes fra de hvite omstendighetene. Vi rasket bort plantene som sto der og la ned et dekorert mosehjerte. Engelen og gyngehesten står der og to lykter satte vi opp. Det ble så vakkert! Noen andre småting tok vi med hjem. Delvis for å "renske" litt opp, delvis fordi steinen kommer opp snart, og i den forbindelse ville jeg ha det litt mer ryddig omkring.
 Vi var innom steinhoggeriet i går og fikk se sjablongen med trykket som skal komme på steinen. Det blir så fint! Mer om den senere. Vi får den ihvertfall opp før jul, og det kjenner jeg at er litt godt. Vi fikk tips om å legge ut bobleplast over der som steinen skal stå. Det er nemlig meldt 15 kalde til helgen, og bobleplasten er faktisk det som skal til for å hindre at telen kryper ned i jorda.

Ingrid hadde ikke vært på graven siden allehelgenersdag, og her om kvelden sa hun noe som rørte meg slik: "Jeg vil til lillebror og tenne lys!" Selvfølgelig skulle hun få komme til lillebror og tenne lys! Det var akkurat det samme jeg hadde verket etter i flere dager. Kjenner at det er så viktig for meg å komme dit. Det gir meg rett og slett litt sjelefred. Jeg syns det er godt å være der. Fint. Han er jo i hjertet mitt og derfor med meg hele tiden. Men så er det jo liksom der den lille kroppen hans ligger da...

Vi har hatt et par veldig tunge uker. Alt føltes håpløst. Svart.
Denne uken har imidlertid vært betraktelig bedre. Det er rart hvordan sinnet kan veksle mellom det lyse og det totalt bekmørke. Tilsynelatende uten noen opplagt grunn. Jeg tror jeg aner konturene av hvordan manisk-depressive har det...

Det nærmer seg advent- en tid jeg har sett fram til med gru. Men jeg tar meg i å tenke på å henge opp julestjerna og sette fram adventslys og annen julepynt. Et hus i sorg trenger vel vél så mye å være julepyntet og fint som andre hus.. 
Det er viktig for oss å tillate todeltheten i sorgen. Det er ikke svarthvitt og ingenting er bedre enn om det er innslag av glede i det triste. Vi kan snakke om at vi er triste fordi lillebror ikke er her hos oss, for i neste øyeblikk entusiastisk snakke om en god idé til gravpynt. Jeg husker i begravelsen. Etter at Lillegutt var senket ned i jorda og seremonien rundt det var over, tumlet de minste barna rundt graven og lekte og lo. Jeg synes ikke det var upassende i det hele tatt. Jeg syns det var fint! Jeg vil at det skal være lek og glede rundt han. Gjett om han hadde elsket det!










fredag 23. november 2012

3 måneder ❤ ❤ ❤





Jeg gråter et hav over det som ikke ble.
Over dager som brått ble revet bort.

Jeg gråter et hav over drømmer som brast
da det lille livet forlot oss.

Jeg gråter et hav over gleden som ikke kom,
men som ble til sorg isteden.

Jeg gråter et hav over deg, min skatt.
Jeg gråter et hav....


3 måneder har gått.
Vi savner deg gutten min.








tirsdag 20. november 2012

Et aldri så lite livstegn

På søndag hadde jeg bursdag, og den ble rett og slett feiret for første gang på x antall år! Som regel har vi hatt en beskjeden markering ved å spise ute eller lignende. I år gjorde vi også det, vi spiste på restaurant lørdagskvelden. Dagen etter hadde jeg tenkt å bare ha svigers over på kaffe, men kl 1200 ringte det på døra, og der sto deler av familien ++ ! Jeg ble kjempeoverrasket og rørt. Jeg har jo ikke akkurat familien min i umiddelbar nærhet heller. Det var liksom det siste jeg tenkte på; å feire min egen bursdag, men det er klart at jeg satte ekstra stor pris på en sånn gest nå - i disse tunge tider. 

Det er flere ting jeg kunne ha skrevet om. Om blafrende minner fra barndommens bursdagsfeiringer. Om følelser av utilstrekkelighet og handlingslammelse. Om sårheten ved å møte på en bekjent som gikk gravid sammen med meg, og som nå hadde fått en baby for 5 dager siden... Eller om den grenseløse, gledelige kjærligheten jeg føler for Ingrid. Men jeg har ikke helt ro på meg, klarer ikke helt å samle tankene mine. Så jeg lar det bli med et mini-innlegg denne gangen.
Et lite livstegn.
Ha en fin november-kveld alle der ute som leser bloggen min.


En av mine nye te-kopper. 
                Er den ikke fin?


Og tusen takk for alle kommentarer som blir lagt igjen. Jeg suger til meg alle ord, bønner, tanker og virtuelle klemmer.










fredag 16. november 2012

Om absurditeter og de små gleder




Har akkurat levert Ingrid i barnehagen nå, har fri, det er fredag og dagens første kaffekopp er underveis.  Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å være sykemeldt! Ha lange morgener, levere Ingrid halv ti i barnehagen og så ha en blank dag foran meg. Jeg går mye turer. Noen ganger har jeg fått med meg ei venninne, og det er så hyggelig! Ren luksus midt oppi det triste. 
For visst er det trist. 
Jeg synes at de to siste ukene har vært veldig tunge. Jeg blir plutselig overmannet av sorg, den griper om meg helt plutselig og den eneste tanken jeg klarer å formulere inni hodet mitt er et rungende NEI!
NEINEINEI! 

Fortsatt blir jeg slått av en vanvittig uvirkelighetsfølelse. Når jeg tenker på den lille livløse gutten som lå i armene mine. Jeg kan fortsatt fornemme hvordan det var å holde i den bittelille slappe kroppen. Den lille kroppen som jeg bare timer før hadde kjent sparke inni magen min. Hvordan kunne det skje? Hvordan er det mulig? Er det virkelig sant?
Jeg besøker graven hans og når jeg kommer tilbake til bilen må jeg rett og slett stoppe opp. For å ta inn over meg den vanvittige situasjonen. Nå skulle jeg telt ned dagene til nedkomst. Jeg skulle ha vært så fjærnt ifra kirkegårder og graver som det kunne gå an å bli! Isteden er kirkegårdsbesøk blitt en del av hverdagen... Det var der han endte opp. Ikke ved mitt varme trygge bryst, med Ingrid ved siden av- betraktende med tindrende stolte storesøsterøyne. 

Vi har ikke fått noen svar enda. Og mine følelser rundt det å få vite grunnen til at gutten min ble født 19 uker før tida er ambivalente. Det kommer til å bli grusomt, uansett hva grunnen er egentlig. Men så er det jo heller ikke sikkert at vi får vite noen grunn. Vet ikke helt hvilket alternativ som er værst..

Gråtetokter og eksistensielle grublerier og praktiske gjøremål - de går hånd i hånd. De lever side om side. 
Vi pusser opp rommet til Ingrid. Har sparklet og malt vegger, vinduskarm, tak og lister og lagt nytt golv. Jeg ser at jeg må rydde opp tepper og puter etter hyttebygging i sofan. Etter det blir det kaffekopp og en episode med Twin Peaks. Får gjøre hva jeg kan for å få noen drypp av hygge og glede.
...Denne setningen skurrer litt.. Er det virkelig mulig å føle hygge og glede over en kaffekopp i hånda mens introen til en TV-serie fra tidlig 90-tall ruller over skjermen, når man har en liten sønn i graven?? Hvor absurd høres ikke det ut! Men jo; det går faktisk an å føle ( en litt rar) glede ved de små ting fortsatt. Og heldigvis for det! For hva hadde alternativet ellers vært ?...

Livet altså!
For en.... rar ting.









torsdag 8. november 2012

Tanker en novemberdag

Novemberhimmel.


I går ved middagsbordet sa den lille jenta mi: "jeg savner lillebror, jeg."
Jeg synes at hun prater mer om han nå for tiden enn det hun gjorde i begynnelsen. Det er så tydelig at hun tenker på han. Og hun forstår. Hun forstår alt. 
Her om dagen var hun inne på badet, lekte og skvaslet med noe vann, også ropte hun plutselig ut til meg: "mamma hva er det?". Jeg satt ved kjøkkenbordet og tristheten hadde plutselig lagt seg over meg, slik som den gjør av og til. Dette senset hun, inne på et annet rom! Nesten som telepati.
Åh, som jeg skulle ønske at hun hadde sluppet å oppleve dette. Jeg blir så trist når jeg ser andre søsken leke og herje sammen. Det er så sårt å se Ingrid betrakte dem, litt på siden. Hun ser så ensom ut og det stikker i hjertet mitt. Hun har ingen søsken å leke med. Enda værre: hun har en lillebror som ligger død på kirkegården. Det er liksom så trist og grelt at det er ikke måte på!

Det er vanskelige tider. For meg har livet stoppet litt opp. Det går mot advent. Jeg skulle ha begynt å glede meg til jul, kjøpe inn julepresanger og adventskalendergaver. Så skulle lillebror kommet rett etter nyttår. En midtvintersbaby. 
Nå ser jeg fram til jul omtrent med en følelse av panikk. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare å håndtere årets jul. Jeg tror den kommer til å bli forferdelig for meg følelsesmessig. Alt jul betyr for meg: tradisjoner, barndomsminner, familie og trygghet. Julebudskapet. Mest av alt har jeg lyst til å hoppe over julen i år. Melde meg helt ut. Men lille Ingrid fortjener en jul i lykke og glede. Hvordan i all verden skal jeg klare å gi henne det når innsiden av meg kommer til å være som et åpent sår? 
Misforstå meg for all del ikke. For jeg elsker den jenta høyere enn alt og jeg føler sitrende lykke over å se henne og tenke på henne. Noen ganger, når livet føles ekstra tøft, tenker jeg at jeg må fokusere kun på henne. Tross alt så har jeg jo verdens nydeligste jente! Men så er jo ting blitt som de har blitt. Jeg kan ikke bare skyve vekk tapet av Lillegutt. Det er der og vil alltid være der.

Som jeg har skrevet før; jeg kjenner glede over livet. Men det har blitt komplisert. Ytterpunktene i følelseslivet ligger mye tettere. Fra svart håpløshet til lykkelig takknemlighet.
Jeg har dessuten ikke mange tanker (drømmer) om framtiden. Annen jobb og bopæl er fullstendig lagt på is for min del. 
Jeg lever fra dag til dag. 
Orker ikke tenke på framtiden. Det foregår tungt nok arbeid oppi hodet mitt som det er...

...og der bare sluttet tankerekken min.









fredag 2. november 2012

Livets kontraster




Jeg var på graven til lillegutt i går. Rett ved siden av går en sti, og mens jeg satt der på huk ved jordhaugen kom det en ung dame forbi med barnevogn. 
Det var et slikt underlig øyeblikk, et øyeblikk som kunne vært regissert inn i en film. Jeg kunne formelig kjenne hvordan kontrasten mellom henne og meg dirret. 
Hadde noen tatt et bilde av oss tror jeg det bildet hadde vært svært talende og sterkt.
Der gikk hun, energisk avgårde med nytt liv i vogna si. 
Og der satt jeg, bøyd over min døde sønns grav.  
To unge mødre. 

Livets kontraster bare noen meter fra hverandre.









onsdag 31. oktober 2012

Sannheter om sorg




Jeg tror jeg har lært noe om sorg de siste to månedene.
Jeg tror for eksempel ikke at sorg blir borte. Den tar bare en annen form. 
Man lærer seg å leve sammen med sorgen, den blir en slags følgesvenn. Det første møtet er skremmende og fryktelig vondt, men etterhvert tror jeg at sorgen kan representere noe mer enn bare smerte. Kanskje i form av dypere forståelse for mennesker, dypere takknemlighet for det man faktisk har.
Man lærer at sorgen er en like naturlig del av livet som alle andre følelser - gode og vonde. Og man lærer at det går faktisk an å leve med den.
Jeg tenker også at jeg ikke vil at sorgen skal bli borte. Minnet om Lillegutt er selvfølgelig forbundet med sorg, så derfor ville det si at hvis sorgen blir borte ville også minnet om Lillegutt bli borte. Og det vil jeg jo ikke! Jeg vil minnes Lillegutt, selv om det betyr at jeg må føle sorg... Jeg vil minnes det lille søte ansiktet hans, selv om det fyller øynene mine med tårer og hjertet mitt med bevende smerte. 
(Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke har flere bilder av han som nyfødt. Men jeg tenkte ikke klart den gang. Jeg har et lite håp om at sykehuset kanskje har arkivert noen, men det er vel for mye å håpe på. Jeg vil hvertfall spørre neste gang jeg skal på oppfølgingsmøte.)

Jeg har erfart at sorgen er uforutsigbar.
Plutselig kan den kaste seg over meg. Noen ganger uten noen opplagt grunn. Den kan dukke opp uventet i situasjoner som jeg som jeg på forhånd aldri ville trodd at skulle være problematiske. Mens det kan gå helt fint i en annen situasjon, en situasjon som jeg trodde kom til å bli veldig vanskelig.
Spørsmålet: går det litt bedre med deg ? er egentlig et spørsmål som ikke har noen verdi. Man kan ikke svare ja eller nei på et slikt spørsmål. For meg - to måneder etterpå - så opplever jeg følelsene øyeblikksvis. Jeg har gode øyeblikk og vonde øyeblikk.
Noen ganger kan en dag være bedre eller vondere enn de andre dagene. Men stort sett så er det en følelsesmessig berg-og-dalbane. I løpet av en dag kan jeg være gjennom hele spekteret med bunnløs fortvilelse, sinne, sår tristhet, nøytral hverdag og glede. Det er ikke sånn at ettersom dagene går så blir sorgen litt etter litt borte eller mindre. Jeg tror ikke det er sånn ettersom månedene går heller... kanskje ettersom årene går. At de plutselige sorgfylte øyeblikkene blir sjeldnere.

Jeg har dessuten lært at sorgen og gleden, de vandrer til hope.
 Det går fint an å glede seg over ting samtidig som sorgen holder hånden din. Jeg har sorgen over han jeg mistet og jeg har gleden over sprudlende liv manifistert i en liten 3-årig jentekropp - på samme tid! Jeg kan spøke og le - og samtidig være i sorg.
Jeg kan glede meg til jentekveld på restaurant - men samtidig være i sorg.
Jeg kan føle stille glede over noe vakkert i naturen; rimfrost på røde høstblad, en gyllen solnedgang over åsen eller dryppende høsttåke mellom trærne i skogen - og samtidig kjenne vemod og sorg.
Jeg kan kjenne kjærligheten til Ingrid flomme over i hjertet mitt - samtidig som sorgblandet kjærlighet til Lillegutt holder på å sprenge det samme hjertet.

Jeg tenker mye på Livet. 
Når jeg tenker på hvordan livet er nå kontra sånn som jeg trodde det skulle bli, så blir jeg helt svimmel. Det viser hvor ufattelig uforutsigbart det er. Hvor skjørt det er. Man sitter med null kontroll. Jeg tenker på hvordan det skulle ha vært og hvor fryktelig meningsløst det er, og jeg klarer nesten ikke tenke tanken ferdig for jeg blir fylt av en sånn avmakt! Jeg kan ikke gjøre noen ting. Jeg er bare en brikke i et spill. Det som skjer, det skjer. Det eneste jeg kan gjøre er å følge med i svingene. Jeg føler meg som et løv i en storm. Maktesløs har jeg ikke noe annet valg enn å bare bli med dit vinden fører meg. 
Gutten min er død.
Jeg får ingen baby i vinter. Ingrid får ikke bli storesøster likevel. Og jeg må bare godta. Jeg må bare se realiteten i øynene og bare godta.
Godta at jeg har mistet et barn.
Det er klart sorgen aldri blir borte.








fredag 26. oktober 2012

Fra barnemunn




" Jeg vil kjøpe en ny baby som ikke er lei seg og ikke har øynene lukket."

Noen ganger kan det som kommer fra barnemunn treffe en midt i hjertet... ❤










tirsdag 23. oktober 2012

2 måneder ❤❤




I natt var det 2 måneder siden du forlot oss, min kjære venn.
Sorgen har lagt seg over meg som et teppe, lik høsttåka har lagt seg som et teppe over landskapet denne oktoberkvelden.
Jeg savner deg. Pappa savner deg. Storesøster savner deg.
Vi fikk aldri bli kjent med deg, men jeg ser for meg ditt lille ansikt nesten hele tiden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se øynene dine åpne seg og stråle mot meg. Men de var lukket, og de skulle aldri åpne seg. 
Det er nesten ikke til å bære...

I morgen skulle jeg vært 30 uker på vei.
Siste innspurt.
Permisjonen skulle nærmet seg med stormskritt.
Vi ville ha startet forberedelser til du skulle komme. Fram med babysengen igjen. Vasket små bodyer etter Ingrid og kost meg med å kjøpe nye små nydelige gutteklær. Nå skjeler jeg mot guttebabyklær-kroken i butikken, men må snu meg bort med tårer i øynene og klump i halsen.

Nei, denne høsten ble ikke slik som vi forventet.
Jeg må lære meg å leve uten deg, babyen min. Men du er alltid med i hjertet mitt.
Mamma elsker deg for alltid









mandag 22. oktober 2012

...og livet fortsetter...




Jeg har vært hjemme hos mamma i noen dager, kom tilbake igår kveld. Det var godt å være litt der. Hadde mye sosial omgang, både med søstera og kusina mi, samt venninna mi som bor der. Jeg hadde den såre sorgen litt på avstand disse dagene, de gode øyeblikkene var faktisk fler enn de vonde. Jeg var imidlertid forberedt på å få det hele litt tilbake når jeg kom hjem hit igjen, og det har jeg fått.
Det kjentes nærmere. Dessuten er det merkedag i dag. Det er to måneder siden jeg ble lagt inn på sykehuset. 
To måneder siden den vonde dagen. 
Lillegutts siste dag.

Skuespilleren Lise Fjeldstad var gjest på Skavlan på fredagskveld. Hun hadde nylig mistet mannen sin og jeg synes hun hadde noen veldig gjenkjennende tanker om det å være i sorg. Om at man må leve med sorg og glede side om side. Nå hadde jo hun mistet sin livsledsager, så tomheten blir selvfølgelig annerledes enn det å miste et barn som du aldri fikk tid til å bli kjent med. Men jeg kjente igjen det hun beskrev med at verden plutselig blir annerledes. Eller det blir kanskje riktigere å si at jeg har blitt så annerledes at verden føles som et merkelig og fremmed sted. Fortsatt går jeg rundt blandt mennesker og føler at jeg nesten har et slags fysisk, skimrende lag rundt meg. Dette laget eller skjoldet føler jeg kun når jeg er ute blandt flere fremmede mennesker, for eksempel på butikken. Jeg føler at folk kan se hva jeg har gått igjennom, at jeg har mistet et barn. At denne følelsen manifisterer seg rundt meg, fordi jeg føler den så sterkt... Snodig, og veldig vanskelig å beskrive.

I kveld er Herr Laura med Ingrid på turn, og etterpå skulle de to bort og tenne lys på graven.
Jeg tenner lys for gutten min her hjemme. Jeg kjenner på savnet. Jeg kjenner på sorgen.
Jeg kjenner at det er godt og viktig for meg å ha tid til å være inne i sorgens rom av og til. Selv om det selvfølgelig er vondt, så har jeg behov for det. Sentrere tankene mine om Lillegutt. Tenke tilbake på den bittelille tiden jeg fikk med han.

Jeg tar meg den frihet å sitere et dikt som en leser skrev til meg og som rørte meg så inderlig:

Så stille med lette fottrinn
kom du inn i min verden.
Nesten lydløst.
Kun et øyeblikk ble du.
Men hvilke spor du har
etterlatt i mitt hjerte.








mandag 15. oktober 2012

Et lys for englebarna




I dag, 15.oktober er det Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day. 
Altså en offisiell dag for å minnes de små som har forlatt oss. Ikke at denne dagen skiller seg særlig ut for meg, jeg minnes Lillegutt hele tiden, og det gjelder vel for de fleste som befinner seg i min situasjon. Men jeg tenner lys - både her hjemme og på graven - for min elskede lille gutt og alle andre englebarn.

Den som har vært elsket blir aldri borte.








fredag 12. oktober 2012

Tanker om takling av tilværelsen og takknemlighet




Allerede en uke siden sist jeg skrev. Dagene går så fort at jeg klarer nesten ikke å følge med. 
Jeg ser på bilder fra begravelsen, det var sensommer. Sol og grønne trær. Nå begynner trærne å felle bladene sine. Sola står lavere. Det er frost om natta, rimet ligger i skyggefulle sider langt utover dagen.

Denne høsten skulle vært helt annerledes. Jeg så for meg hvordan jeg skulle kose meg med å kjenne på stadig ivrigere spark i en voksende mage. Kanskje trappe ned jobbingen litt. Lagre opp krefter og forberede meg på å bli tobarnsmamma. Få en baby igjen. 
Men så ble det ikke slik.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan sorgen går i bølger. Hvordan jeg kan føle meg lett om hjertet, prate og le og kose meg. For så plutselig kjenne sorgen som en uoverkommelig mur rundt meg, som en fysisk smerte eller som en sugende, svimlende tomhet. Når jeg har gode øyeblikk betyr det ikke at jeg har "glemt" Lillegutt. Han er hos meg hele tiden. Men det er øyeblikk av aksept. Jeg mistet et barn og det er en del av livet mitt. Det er grusomt, meningsløst og sørgelig, men det er realiteten. 
Noen ganger synes jeg at jeg takler det overraskende bra. Jeg er jo dessverre ikke den typen som stort sett er lys og lett til sinns. Jeg har litt lett for å la de pessimistiske og fatalistiske tankene bli dominante. Jeg har slitt med diverse ting som at jeg lei av jobben og ikke trives så godt her jeg bor ift. at jeg ikke har familie eller venner her. Essensielle ting som er avgjørende for et godt liv. Så periodevis har følelsen av mistrøstighet vært ganske stor. Også mister jeg et barn på toppen av det hele! 
Man skulle tro at jeg ville være dårlig utrustet til å kunne takle en slik tragedie.
Men jeg klarer det. 
Jeg klarte å komme igjennom det verste døgnet i mitt liv: fra jeg skjønte at jeg kom til å miste babyen min, gjennom en intens psykisk og fysisk smertefull fødsel og til de første timene som nybakt englemamma. Jeg har klart meg gjennom avsindig melkespreng og begravelse. 
Og jeg står fortsatt.  
Det er tungt og vanskelig, men jeg står.
Og jeg klarer til og med å føle takknemlighet over ting! Selvfølgelig over mitt lys og mitt liv; fantastiske Ingrid. Jeg er takknemlig for at det er nettopp herr Laura jeg deler sorger og gleder med. 
For et par uker siden møtte jeg en annen englemamma. Hadde en kaffedate med skjønne Amélie, og praten gikk så vi aldeles glemte bort hele kaffen. Det var så hyggelig og så utrolig godt å prate med henne! Et skikkelig lyspunkt i en heller mørk tilværelse akkurat nå. 
Viktigheten av kontakt med noen som er i samme båt kjenner jeg utrolig sterkt på for tiden. Selv om det er overraskende mange som har opplevd noe lignende, så er jeg blitt medlem av en temmelig eksklusiv klubb. Så derfor er jeg også takknemlig for at vi startet opp på sorggruppe denne uka, og jeg ser fram til å fortsette der.
Jeg er dessuten takknemlig for at jeg har muligheten til å være delvis sykemeldt og -ikke minst- at det møtes med forståelse. Både fra lege og arbeidsplass. Ikke alltid en selvfølge det, dessverre...

Alt dette er i hvertfall til god hjelp for meg når det gjelder å takle tilværelsen nå. Å klare å mestre livet, når det plutselig ble så annerledes enn det det skulle bli. Jeg tar en dag om gangen. Det er en vanskelig tid, og det kommer det til å være framover. Det er jeg forberedt på. Tiden fram til termindatoen til Lillegutt... Jeg går jo rundt og er fortsatt "gravid". Jeg teller ukene, leser i svangerskapsboken om hvordan utviklingen går. I dag skulle jeg vært 28+2. Jeg skulle gått inn i tredje trimester. 
På facebook blir det lagt ut bilder av babyer og nyfødte. Det var jo så mange som gikk gravide på samme tid som meg. Nå begynner bildene å dukke opp. Det er så sårt. Jeg kjenner tårene kommer når jeg ser disse. Min lille gutt har allerede blitt født. Men han er det ingen som ser. Jeg har også blitt mamma igjen. Men det er det ingen som ser. Men jeg er like fullt mamma'n hans.
Jeg elsker han og han vil alltid være i hjertet mitt.






fredag 5. oktober 2012

Veien videre




Hva gjør jeg nå?
Hva i all verden gjør man etter at man har fått livet forandret for alltid?
Fysisk er jo ikke livet forandret. Det er akkurat som før Lillegutt var en realitet. Men følelseslivet mitt blir aldri det samme. Jeg blir aldri den samme.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.

Jeg begynte å jobbe littegrann denne uka. Det ble akkurat så deprimerende som jeg hadde forventet og fryktet. Det som føltes meningsløst før, føles ti ganger så meningsløst nå. Mer enn noen gang ønsker jeg å bytte jobb.

Jeg har kjent mye på sorgen i det siste og hatt mange vonde tanker.
Tiden leger alle sår , sier man. Og det gjør den nok - til en viss grad.  Minnene blekner, det åpne såret blir et arr. Smerten blir mer dunkel. Det er ikke sorgen som ligger fremst i bevisstheten lenger. Andre ting får fokus. Men jeg er ikke der enda. Derimot har tiden gitt meg flere tanker, flere grublerier. Nå er jeg over sjokkfasen, og da kommer tankene. 
Redsel. Selvbebreidelse.
Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med sånne tanker, men de sniker seg innpå meg likevel.
Jeg er redd for fremtiden. Med min fatalistiske tankegang tenker jeg hva blir det neste liksom?
Jeg er redd for å ikke få flere barn. Og jeg presiserer igjen: jeg vil ikke få et nytt barn som skal bli en erstatning for Lillegutt. Jeg vil ha et barn til. Et som Ingrid kan få være praktiserende storesøster til, og som jeg kan være praktiserende mamma til. Jeg tror det er avgjørende for at det skal være framgang i min sorgprosess. Smerten kommer ikke til å bli borte med et nytt barn, men jeg tror den vil bli mindre vond å bære. På et vis har han ikke dødd forgjeves hvis jeg får et barn til snart...
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.

Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.






mandag 1. oktober 2012

En dag uten tårer




Det vil aldri mer komme en dag uten savn
men vil det noen gang komme en dag uten smerte?

Det vil aldri mer komme en dag uten vemod
men vil det noen gang komme en dag uten sorg?

Det vil aldri mer komme en dag uten tomrommet etter deg
men vil det noen gang komme en dag uten tårer?










mandag 24. september 2012

Ettermiddag på kirkegården




I ettermiddag har vi bedrevet en noe spesiell aktivitet. 
Vi hadde utflukt til kirkegården og der gikk vi rundt og kikket på barnegraver. 
Vi driver å planlegger gravsteinen til Lillegutt og vi gikk rett og slett rundt for å få litt inspirasjon. Vi drøftet steintyper, skrift og form, Ingrid løp rundt og løftet på diverse engler og hjertesteiner under utrop av typen "Ååå så fiin!" og "se her'a mamma og pappa!"
Vi gikk der mellom gravsteinene og hjertet mitt blødde for lillegutten min og for alle de andre barna som ikke fikk leve. Jeg og herr Laura leste navn, minneord og datoer. Datoer som fikk hjertene våre triste.
Hver stein var en tragedie. 
Og vi stoppet litt foran nesten hver og en av dem. Jeg følte kjærlighet og vemod til alle disse barna og til deres rammede familier. Det skulle ikke være sånn...
Men jeg ble likevel påvirket av Ingrids åpne og frie barnesinn, og vi hadde faktisk en ganske fin stund midt oppi det tragiske og triste. 
En underlig stund som både var fin, trist og usannsynlig surrealistisk. 
"Står jeg virkelig her -under gyllen høstsol på en stille kirkegård- og må forholde meg til utforming av min lille babys gravstein? Står jeg virkelig her blandt røde lønnetrær og hører min lille datter rope i bakgrunnen: hvor er graven til lillebror?"
Det er rett og slett uforståelig...




Ingrid hadde plukket lønneblad og disse danderte hun rundt på graven før vi gikk derifra. Da vi ruslet over gresset snudde hun seg mot graven, vinket og sa "hade!"
Mammahjertet mitt snører seg sammen! Jeg blir rørt og glad samtidig som det er så uendelig trist og hjerteskjærende. 
Det skulle ikke ha vært slik. 








søndag 23. september 2012

1 måned ❤



I dag er det 1 måned siden du -min lille gutt -så stille ble født.
Så altfor liten.
Så altfor tidlig.
1 måned siden jeg holdt deg i armene mine.
Det er svimlende å tenke på at jeg nå skulle ha vært en måned nærmere målet. Isteden er det en måned siden du forlot oss....
For meg kunne det ha vært i forrige uke. Tiden har gått så fryktelig fort.
Smerten og sorgen er som en kværnende stein i hjertet mitt.
Jeg tenker på deg hele tiden.
Jeg savner deg så sårt.

Du skulle ha vært her hos meg.




onsdag 19. september 2012

I dag




I dag skulle jeg vært 25 uker på veg.
Det er en svimlende tanke. Eller en svimlende tanke at jeg ikke er det... Det hele er så utrolig uvirkelig, så surrealistisk og så vanskelig å forholde seg til. Av og til får jeg øyeblikk der jeg nesten ikke kan tro at det er sant, jeg tenker at det  være en drøm, et uhyggelig mareritt som jeg snart våkner opp av med en lammende følelse av skrekk, men som løser seg mer og mer opp etterhvert som virkeligheten og bevisstheten kommer tilbake til meg.
Men det er ingen drøm.
Dette er virkelig.
Magen min er tom.
Det kommer ingen lillebror utpå nyåret.
Noen ganger kan denne "plutselige" vissheten, denne brutale realiteten slå ned i meg som et lyn. Den slår nesten pusten ut av meg og jeg kjenner avmakten som en kald klo om hjertet.

Det er i dag fire uker siden han døde. Fire uker siden jeg ble lagt inn på sykehuset med beskjed om at gutten min ville bli født om få timer og ikke være levedyktig. Fire uker siden jeg ble tobarnsmor. Fire uker som englemamma.
Dagene har bare vært en grå masse. Jeg skjønner nesten ikke at det har gått så lang tid. Andre har kanskje nesten glemt hva vi har gått igjennom nå. Mens jeg sitter midt oppi det fremdeles. Sorgen og smerten er like overveldende. Og tanken på at jeg skal gå videre med dagliglivet er fortsatt like absurd...

Jeg vil til slutt likevel ta med noen fine ting i livet mitt som tross alt lyser opp i mørket:
  • Lang tur i høstskogen i dag. Sola blinket ned på meg mellom trærne, gule løv lå på stien og deilig duft av høst fylte nesen min. Godt å få frisk luft og føle at maskineriet kommer igang.
  • Flinke, engasjerte, varme og omtenksome barnehageansatte.
  • Besøk av min nydelige venninne i går som kom og lagde lunsj til oss. Lange gode samtaler om det vonde, det gode og det hverdagslige. Fikk til og med ledd litt!
  • Mange nye lesere som har lagt igjen kommentarer som varmer og gleder hjertet mitt i en tung tid. Tusen takk til dere, og tusen takk Amélie for fin omtale av meg på bloggen din!
  • Ingrid
  • Herr Laura


tirsdag 18. september 2012

Kan du føle


Du føler ikke kulden
men kanskje du føler vinden?

du føler ikke heten
men kanskje du føler sola?

kanskje du kjenner duftene fra naturen
kanskje du ser skjønnheten

kan du føle mitt nærvær
min sorg
mine tanker
mitt savn
min tomhet
kan du kjenne min kjærlighet omslutte deg?



mandag 17. september 2012

Livet nå



Da vi mistet lillegutt var det så mye i vår tilværelse som forandret seg, og det til tross for at han aldri rakk å bli født! For det første - og mest åpenbare: vi ble utsatt for et sjokk og et traume som for alltid kommer til å være med oss og som vil forme livet vårt. 
For det andre: vi har mistet noe vi gledet oss til å få, framtiden blir ikke sånn som den skulle bli, forventningene til det som skulle komme ble bare revet brutalt ned. Vi skulle få en liten gutt. Vi skulle bli tobarns-foreldre. Vi skulle glede oss over å se samspillet mellom Ingrid og lillebror.
Ingrid - fyrverkeriet vårt - hun ville sikkert bli verdens beste storesøster! Tenk så mye gøy de hadde hatt isammen! Vi skulle fryde oss over leken deres og le av ville påfunn. Og hjertene våre ville svulme over kjærligheten de ville vise hverandre...

Per i dag har jeg ingen forventninger til framtiden. Jeg ser ikke noe lys der framme. Jeg gleder meg ikke til noe. Normalt ville jeg glede meg over gylne høstdager og så smått begynt å glede meg til jul. Nå gruer jeg meg til jul! Dette legger mer sorg til sorgen. Det blir i tillegg en sorg over at håpet for framtiden er borte.
Jeg setter selvfølgelig alt inn på at ikke Ingrid skal bli farget av min håpløshet og det er klart at jeg gleder meg over henne! Det er bare det at hver gang jeg forsøker å se for meg lyse og gode øyeblikk sammen med Ingrid i framtiden, så blir tankene mine øyeblikkelig formørket av sorgen og tristheten over at hun kommer til å oppleve dem som enebarn. Hun som skulle få / hatt en lillebror.
Vi som skulle være en familie på fire.
Vi er nå en for lite.

Jeg føler egentlig behovet for et nytt svangerskap så fort som mulig. Det er ikke fordi jeg vil ha en erstatning for Lillegutt. Det kan jeg aldri få. Men fordi jeg var så inderlig klar for flere barn! Jeg synes det var så flott at Ingrid endelig skulle bli storesøster og følte at det egentlig var litt i siste liten. Tre og et halvt år var akkurat innenfor til at ikke aldersforskjellen ble for stor.
Nå føler jeg at det er for sent.
Nå kommer aldersforskjellen til et eventuelt søsken til å bli så stor at de får veldig begrenset glede av hverandre...
Jeg har også ekle tanker om at kanskje jeg ikke blir gravid igjen. Eller enda værre: hva om jeg mister igjen?!
Jeg er med i forumet Englesiden, et nettforum for dem som har mistet barn. Der ser jeg at det er flere som ikke bare har mistet ett - men to og tre barn! Jeg kjenner at jeg blir kald av redsel. Tenk om Ingrid var unntaket, tenk om jeg ikke er istand til å bære fram flere barn... Men jeg ønsker virkelig å bli gravid om ikke altfor lenge, og det til tross for at jeg vet at det blir et svangerskap fylt med redsel og usikkerhet fra begynnelse til slutt. Samt sikkert også sorgen og vemodet over at det ikke er Lillegutt som ligger i magen. Og følelsen av urettferdighet over at jeg ikke klarte å bære fram han.

Å Lillegutt! Jeg savner deg sånn! Vi fikk aldri leve livet isammen og vi fikk aldri sjansen til å bli kjent med deg. Likevel savner jeg deg så inderlig...

Jeg føler at jeg lever et slags ikke-liv. Tapet mitt har etterlatt en altomfattende tomhet i meg. I helgen var vi hjemme hos mamma, hele familien. Det var en av årets happeninger og noe jeg alltid pleier å glede meg til. Denne gangen gledet jeg meg ikke. Jeg gledet meg over å se Ingrid ha det gøy og være glad og det var hyggelig å tilbringe tid med familien osv, men tristheten lå der hele tiden.
Tristheten og tomheten.
Jeg har også oppdaget en ny side ved meg selv. Synet av andre gravide fyller meg nå med følelsen av urettferdighet og bitter sorg, nesten sinne.
Jeg har ikke fulgt med på nyheter de siste fire ukene.
Jeg leser ikke lenger.
Boka jeg holdt på med ligger med eseløre på nattbordet mitt. Jeg kommer ikke til å fullføre den. Jeg startet på en ny bok her om kvelden og har bare såvidt fått lest noen sider.
Jeg ser nesten ikke på TV.
Ser jeg på en film zoomer jeg ut og klarer ikke konsentrere meg om innholdet.
Mat har blitt et nødvendig onde, ikke noe jeg koser meg med lenger.
Strikketøyet mitt ligger i kurven.
Jeg skulle jo strikke pledd, ett til Ingrid og ett til Lillegutt. Jeg begynte med Ingrid sitt, og jeg må vel fortsette. Hun gledet seg jo til det var ferdig.

Lille Ingrid'en min!
Hva skulle jeg gjort uten henne?
Hun tvinger livet videre.
Selv kunne jeg hatt behov for å ligge i fosterstilling og helst sovet. Hun får meg til å stå opp.
Hun får meg til å tenke praktisk og pakke utstyr, mat og skift til barnehagen.
Hun får meg til å prate og le.
Hun får meg til å gå ut av døra og kjenne vinden ruske i håret og regnet dryppe mot ansiktet. Hun får meg til å se sola blinke i gyllent løv og til å kjenne duftene av høst.

Vi er så takknemlige for henne.





tirsdag 11. september 2012

Om åpenhet rundt sorg og sorgens mange lag




Høsten har virkelig satt inn nå. I dag er det skikkelig regn og blåst, løvet på trærne er falmet - noen til og med gule. 
Herr Laura har begynt å jobbe igjen. Jeg er fortsatt sykemeldt. Jeg syns det er veldig vanskelig å vite når jeg burde komme igang igjen. Min jobb er en kontorjobb, det er ikke særlig sosialt og heller ikke så mye som "skjer". Jeg er redd jeg kommer til å få veldig mye tid til å sitte og tenke, føle meg ensom og bli deprimert. Selvfølgelig gjør ikke det faktum at jeg også er ganske så fed up av jobben fra før, situasjonen særlig mye bedre. Tanken på at jeg egentlig skulle se lys i tunellen i form av fødselspermisjon kommer til å plage meg forferdelig. 
Nå blir det ingenting. Jeg må gå tilbake til den tunge prosessen med å lete etter en annen jobb, mens jeg biter tennene sammen og prøver å tenke så positivt som mulig for å ikke miste helt motet.

Foreløpig er jeg iallefall hjemme. Prøver å pleie meg selv, gi meg selv ro og rom for tankene og følelsene mine. Jeg går inn og ut av sorgens rom. Som regel er jeg inne, men tidvis kommer glimt av.... ikke akkurat glede, men mer en slags aksept... Jeg klarer å akseptere at jeg har blitt tildelt en dyptgripende livserfaring, og at dette kommer til å forme meg på godt og vondt.
Det er litt vanskelig å forklare. 
Det er mer en følelse av letthet rundt hjertet. 
Men i korte glimt. 
De siste dagene har jeg vært igjennom den apatiske tristheten som mer eller mindre setter meg ut av spill, som gjør meg handlingslammet og trett. 
Jeg har vært gjennom øyeblikk der sorgen klemmer rundt meg i plutselige tak og jeg gråter høyt ut i desperasjon og fortvilelse over han jeg har mistet. 
Jeg har gått gjennom den såre vissheten om at Ingrid ble frarøvet det å bli storesøster. 
Sorgen har mange spekter, mange lag, mange måter å gi utslag på. En følelsesmessig berg-og-dal-bane. Bare uten de høye gledestoppene. Der er jeg ikke enda!

Som jeg har nevnt på før, så har vi valgt å være veldig åpne om at vi har mistet et barn og om sorgen vår rundt det.
For meg er dette helt avgjørende for at jeg skal kunne bearbeide sorgen. Jeg skriver jo åpenhjertig her på bloggen, og selv om jeg her er anonym, så føler jeg at det er til hjelp. Jeg finner stor trøst i å lese kommentarene som blir lagt igjen her, det varmer mer enn man skulle tro! Det er stort sett den samme gjengen som legger igjen kommentarer, og jeg regner nesten dere (dere vet hvem dere er!) som mine venner nå. Anonyme og ansiktsløse - men med store varme hjerter! Tusen takk!
På Facebook legger jeg ut bilder og uinnpakkede statusoppdateringer. Dette har hendt oss. Og det er en viktig del av livet vårt. 
Dessuten føler jeg at jeg ærer Lillegutt ved å vise andre at - jo, han har levd. Han levde ikke utenfor magen min, men han levde i 21 uker inni meg. Han var et lite menneske. Et lite barn. Som vi gledet oss til å få ha hos oss. 
Jeg synes også det er fint og viktig å vise andre at det å miste et ufødt barn er en enorm sorg. Gi andre muligheten til å forstå hvertfall litt av hvordan det føles.
Og er man åpen, så får man åpenhet igjen. Som videre gjør at vi mennesker kommer nærmere hverandre . Jeg har opplevd å begynne å gråte foran leger, naboer, barnehageansatte og nav-ansatte. Det gjør meg ikke så mye. Ja, jeg er skjør, men jeg føler meg også sterk som tør å vise mine sårbare sider og min menneskelighet. 
Jeg viser sorgen min med rak rygg. 
Og jeg opplever bare positive sider ved å være åpen og sårbar. Folk viser forståelse, respekt og de åpner seg tilbake.  Vi har til og med fått skryt av vår åpenhet rundt dette!

Jeg tror at det å miste et ufødt barn er tabubelagt hos mange mennesker. Jeg vil vise at det er ikke tabu. Sorg er ikke tabu. Det er en del av livet like mye som glede! Alle vil oppleve sorg i en eller annen form. Det er vondt og vanskelig. Men det er ikke farlig, og medmennesker må ikke være redde for å bry seg. Det verste du kan gjøre er å late som ingenting! Ikke vær redd for å si noe galt, du trenger egentlig ikke si noe særlig. Noen ganger kan det være nok å si at du har hørt hva som har skjedd og at det var leit å høre. Men ikke lat som ingenting.

Jeg har lest et veldig flott og utførlig skrevet blogginnlegg av en annen englemamma om det å møte mennesker i sorg. Jeg vil gjerne linke til henne, men vil først spørre om tillatelse.

Og her kan dere lese innleggene om å møte mennesker i sorg.
Det er 3 deler.