fredag 12. juli 2013

Å miste et barn i dødfødsel



Siden vi mistet gutten vår i fjor har jeg skrevet mye her på bloggen om mine indre prosesser. Jeg delte graviditeten min her, og det ble helt naturlig for meg å skulle fortsette å dele etter at vi mistet. Det er viktig for meg å prøve å sette ord på ting - både for å få andre til å forstå og for å sortere mine egne kaotiske tanker - og kanskje dermed gjøre det lettere for meg å forholde meg til dem. Jeg får på en måte organisert kaoset og bare det kan hjelpe meg med å gi meg mer ro i sinnet.

Jeg skrev mens jeg sto midt oppi sjokket og sorgen. Jeg skrev ned akkurat det jeg følte der og da. Det er vanskelig å skulle sette seg ned å skrive innlegg som er formulert på en slik måte at det er lesbart når man er i en slik tilstand som jeg var. I ettertid kan jeg nesten ikke skjønne at jeg klarte det, når jeg ser på de forskjellige dateringene på innleggene. Kvelden før begravelsen for eksempel. I det hele tatt er det mye jeg ikke skjønner at jeg har klart å komme meg igjennom - i alle fall ikke på den måten som jeg tross alt gjorde.

Jeg må nevne at overskriften ikke blir helt "riktig" for meg, dødfødsel blir ikke helt riktig å si i mitt tilfelle. Men jeg vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det. Gutten min var ikke død inni magen min. Han levde helt til han ble født. Fødselen kom igang 19 uker for tidlig, lungene hans var ikke klare for  å kunne puste, så han døde under fødsel. Han var død når jeg fikk han i armene mine. Så kanskje det blir riktigere å si at jeg mistet et barn i for tidlig fødsel. For meg er det viktig at detaljene er riktige.

Det er ingen som kan sette seg inn i - og forstå fullt ut - hvordan det er å miste et barn som ikke har levd utenfor magen. Ingen andre enn de som har erfart det selv. Man står så utrolig ensom i sorgen fordi det ikke er så mange som kan relatere til en sånn opplevelse, og fordi man har ingen å dele den samme sorgen med. Det finnes ingen andre som kjente han. Det finnes ingen andre som hadde fått noe forhold til han. Det finnes ingen med felles erfaringer, opplevelser og minner om han. 
For andre har han ikke eksistert. 
Noen forstår ikke at jeg har mistet et barn. De tror jeg har mistet et foster. Det er ingen som har sett det lille fullkomne ansiktet hans. Noen har blitt veldig overrasket og vantro når de har hørt at jeg fødte han, at jeg gikk igjennom en fødsel. Jeg vet ikke helt hva de har sett for seg, en blodig klump i do, eller hva? Uforstanden er stor, og jeg skjønner jo at det kan være vanskelig for folk å forstå rekkevidden av dette. Folk flest er veldig forståelsesfulle, men jeg vet at noen - bak ryggen min - ikke helt skjønner hvorfor jeg "tar sånn på veg". Det gjør inderlig vondt. Men jeg kan jo på en måte ikke klandre dem...

I løpet av livet vil man gå igjennom opplevelser og erfaringer som er med på å forme den du er. Det at jeg mistet den lille gutten min vil for alltid være med meg. Jeg har kommet langt i sorgprosessen. Jeg går videre med livet. Men jeg legger jo ikke fra meg gutten av den grunn. Jeg går videre - men tar gutten min med meg. Jeg legger ikke vekk sorgen, sorgen er også med meg. Men etterhvert blir kantene mer avrundet. Steinen av sorg kværner ikke like smertefullt lenger. 
Jeg er nå gravid igjen. Jeg venter et nytt barn på samme tid som gutten min skulle ha blitt ett år hvis han hadde fått leve. Det er svimlende og rart. Jeg er glad, spent og takknemlig for den lille som ligger i magen. Men jeg har fortsatt mistet et barn. Jeg har fortsatt sorgen over gutten min inni meg - selv om jeg venter et nytt barn. Jeg vil på en måte alltid ha et barn for lite. Den lille gutten som aldri fikk leve utenfor magen, som vi hadde forventninger og håp til, men som vi aldri fikk bli kjent med. 
Selvfølgelig vil jeg alltid bære han med meg.











mandag 1. juli 2013

Værfrustrasjon, engstelse, mimring og bryllup

1. juli. 
Men hvor er sommeren??? Fikk et godt spørsmål fra lille Ingrid her om dagen: Mamma, når blir det sommer?
Mye regn, grå himmel og ikke mange varmegradene får ikke akkurat sommerfølelsen til å blomstre. Kjenner at jeg begynner å bli utrolig lei av år etter år med ikke-somre og har fryktelig lyst på en solferie. Men det spørs om det blir noe denne sommeren heller. Jeg kvier meg for alle ting som innebærer en ørliten risiko for gravide (å fly for eksempel) og er livredd for at katastrofen skal inntreffe på et fremmed sted. Ja, jeg er mye engstelig. Selv om jeg stort sett er rolig i hverdagen skal det ikke mye til før jeg blir redd, og jeg føler meg vel egentlig aldri helt trygg. Det er på ingen måte slik at jeg går rundt og svartmaler og tror at dette umulig kan gå bra, jeg er ved godt mot! Men redselen lurer rett under overflaten. Jeg har allerede hatt et par episoder der jeg har vært livredd for - og nesten overbevist om at - jeg har mistet, eller vært i ferd med å miste. Håper på rolige uker framover nå.

Jeg må tenke på denne dagen for 4 år siden. Det var en helt utrolig varm dag. Juni måned 2009 hadde vært veldig varm og jeg tilbragte dagene på verandaen, fortrinnsvis i skyggen, med radio og noe kaldt å drikke. Walking on a dream med Empire of the sun og Ambitions med Donkeyboy gikk hyppig på lufta. Jeg hadde hatt termin to dager før, og var lei og veldig klar for at noe skulle skje snart med hybelboeren i magen. Senere var jeg på kontroll og det ble bestemt igangsetting dagen etter. Jeg hadde litt høyt blodtrykk, så legene ville ikke la meg gå lenge over tiden. Senere den kvelden dro vi og badet. I nydelig nesten lunka vann! Og den natten fikk jeg rier! Vi dro til sykehuset dagen etter - til den avtalte timen min - og der fikk vi greie på at fødselen var igang. Så da var det bare å vente, og litt etter kl 2130 var min vidunderlige, fantastiske datter i armene mine...

Fire år siden. Det er utrolig som tiden går, samtidig som jeg føler at hun alltid har vært en del av livet mitt. Fire år med glede, takknemlighet og stolthet. Hun har gitt meg engstelse og frustrasjon, men hun har også hjulpet meg gjennom noen av mitt livs vanskeligste og tøffeste dager. Hun har gitt meg evnen til å føle en kjærlighet som ikke lar seg beskrive med ord, som overgår alt. Jeg gleder meg til hver dag med henne.

I helgen var vi i bryllup til en av mine kusiner. Det var en nydelig seanse i et privat kapell på en gammel prestegård med påfølgende middag og fest. Regnet silte, men det skjønne brudeparets forelskelse og lykke gjorde dagen skinnende, og utpå kvelden lå fjellsidene badet i gyllent sollys. Ingrid storkoste seg på voksenfest, danset til bandet og menget seg med gjestene. Jeg dro hjem med henne halv tolv på natten. Før hun gikk fikk hun selveste brudebuketten! Gjett om det var stor stas!


Brudebuketten. Ikke fullt så fresh på tredje dagen, men fortsatt vakker!

Om en uke går jeg ut i ferie. Jeg blir nok ikke helt borte, men vil likevel ønske dere en riktig fin sommer! Sol eller ikke sol...