mandag 17. september 2012

Livet nå



Da vi mistet lillegutt var det så mye i vår tilværelse som forandret seg, og det til tross for at han aldri rakk å bli født! For det første - og mest åpenbare: vi ble utsatt for et sjokk og et traume som for alltid kommer til å være med oss og som vil forme livet vårt. 
For det andre: vi har mistet noe vi gledet oss til å få, framtiden blir ikke sånn som den skulle bli, forventningene til det som skulle komme ble bare revet brutalt ned. Vi skulle få en liten gutt. Vi skulle bli tobarns-foreldre. Vi skulle glede oss over å se samspillet mellom Ingrid og lillebror.
Ingrid - fyrverkeriet vårt - hun ville sikkert bli verdens beste storesøster! Tenk så mye gøy de hadde hatt isammen! Vi skulle fryde oss over leken deres og le av ville påfunn. Og hjertene våre ville svulme over kjærligheten de ville vise hverandre...

Per i dag har jeg ingen forventninger til framtiden. Jeg ser ikke noe lys der framme. Jeg gleder meg ikke til noe. Normalt ville jeg glede meg over gylne høstdager og så smått begynt å glede meg til jul. Nå gruer jeg meg til jul! Dette legger mer sorg til sorgen. Det blir i tillegg en sorg over at håpet for framtiden er borte.
Jeg setter selvfølgelig alt inn på at ikke Ingrid skal bli farget av min håpløshet og det er klart at jeg gleder meg over henne! Det er bare det at hver gang jeg forsøker å se for meg lyse og gode øyeblikk sammen med Ingrid i framtiden, så blir tankene mine øyeblikkelig formørket av sorgen og tristheten over at hun kommer til å oppleve dem som enebarn. Hun som skulle få / hatt en lillebror.
Vi som skulle være en familie på fire.
Vi er nå en for lite.

Jeg føler egentlig behovet for et nytt svangerskap så fort som mulig. Det er ikke fordi jeg vil ha en erstatning for Lillegutt. Det kan jeg aldri få. Men fordi jeg var så inderlig klar for flere barn! Jeg synes det var så flott at Ingrid endelig skulle bli storesøster og følte at det egentlig var litt i siste liten. Tre og et halvt år var akkurat innenfor til at ikke aldersforskjellen ble for stor.
Nå føler jeg at det er for sent.
Nå kommer aldersforskjellen til et eventuelt søsken til å bli så stor at de får veldig begrenset glede av hverandre...
Jeg har også ekle tanker om at kanskje jeg ikke blir gravid igjen. Eller enda værre: hva om jeg mister igjen?!
Jeg er med i forumet Englesiden, et nettforum for dem som har mistet barn. Der ser jeg at det er flere som ikke bare har mistet ett - men to og tre barn! Jeg kjenner at jeg blir kald av redsel. Tenk om Ingrid var unntaket, tenk om jeg ikke er istand til å bære fram flere barn... Men jeg ønsker virkelig å bli gravid om ikke altfor lenge, og det til tross for at jeg vet at det blir et svangerskap fylt med redsel og usikkerhet fra begynnelse til slutt. Samt sikkert også sorgen og vemodet over at det ikke er Lillegutt som ligger i magen. Og følelsen av urettferdighet over at jeg ikke klarte å bære fram han.

Å Lillegutt! Jeg savner deg sånn! Vi fikk aldri leve livet isammen og vi fikk aldri sjansen til å bli kjent med deg. Likevel savner jeg deg så inderlig...

Jeg føler at jeg lever et slags ikke-liv. Tapet mitt har etterlatt en altomfattende tomhet i meg. I helgen var vi hjemme hos mamma, hele familien. Det var en av årets happeninger og noe jeg alltid pleier å glede meg til. Denne gangen gledet jeg meg ikke. Jeg gledet meg over å se Ingrid ha det gøy og være glad og det var hyggelig å tilbringe tid med familien osv, men tristheten lå der hele tiden.
Tristheten og tomheten.
Jeg har også oppdaget en ny side ved meg selv. Synet av andre gravide fyller meg nå med følelsen av urettferdighet og bitter sorg, nesten sinne.
Jeg har ikke fulgt med på nyheter de siste fire ukene.
Jeg leser ikke lenger.
Boka jeg holdt på med ligger med eseløre på nattbordet mitt. Jeg kommer ikke til å fullføre den. Jeg startet på en ny bok her om kvelden og har bare såvidt fått lest noen sider.
Jeg ser nesten ikke på TV.
Ser jeg på en film zoomer jeg ut og klarer ikke konsentrere meg om innholdet.
Mat har blitt et nødvendig onde, ikke noe jeg koser meg med lenger.
Strikketøyet mitt ligger i kurven.
Jeg skulle jo strikke pledd, ett til Ingrid og ett til Lillegutt. Jeg begynte med Ingrid sitt, og jeg må vel fortsette. Hun gledet seg jo til det var ferdig.

Lille Ingrid'en min!
Hva skulle jeg gjort uten henne?
Hun tvinger livet videre.
Selv kunne jeg hatt behov for å ligge i fosterstilling og helst sovet. Hun får meg til å stå opp.
Hun får meg til å tenke praktisk og pakke utstyr, mat og skift til barnehagen.
Hun får meg til å prate og le.
Hun får meg til å gå ut av døra og kjenne vinden ruske i håret og regnet dryppe mot ansiktet. Hun får meg til å se sola blinke i gyllent løv og til å kjenne duftene av høst.

Vi er så takknemlige for henne.





9 kommentarer:

  1. Kjære Laura! For en ufattelig og urettferdig verden vi lever i... Vet ikke helt hva jeg skal skrive her, men føler likevel at jeg vil legge igjen et lite spor. Slik at du vet jeg har vært her og vet at jeg tenker på deg! Mange varme klemmer fra Karina

    SvarSlett
  2. Kjenner att ein del av kjenslene du deler i innlegget ditt her, sjølv om eg som far nok opplevde det heile på ein annan måte. Vi mista vår vesle heilt i starten av året, og det kjem til å vere ein som manglar resten av livet. Vi kjenner på frykta for at det skal gå gale igjen, vi også. Er inne i nytt svangerskap no, og tenkjer mykje på det.

    Fint at du deler tankane dine!

    SvarSlett
  3. Kjære deg, så forferdelig trist det er å lese om hvordan du har det! En smerte som vi som ikke har opplev det samme helt kan forstå, men vi kan ane den. Ingenting vi sier kan ta bort smerten nå, men vi er mange som tenker på deg, og vil være med deg i smerten. Du har sikkert hørt Carola sin sang før, men jeg deler den med deg likevel. http://youtu.be/ZDeW9Acau7M God klem fra ei som ikke kjenner deg, men som kom hit via ameli bloggen <3

    SvarSlett
  4. Kjære Laura ....
    føler så med deg og dine i ein no så tung stund.
    glad du ikkje er aleine og har noen å dele med..

    men som du skriver, det er ein ensom sorg, og det er det.
    men vegen går videre - den må jo det.
    prøv å finne gleden med dei solstrålene du har, og om litt kansje tanken på eit nytt barn...

    og du må ikkje tenke at tenk om eg misser det og --- tenk posetive tanker

    eg veit det - for vi mista vår lille skatt for 15 år siden.
    senere fikk vi ein ny skatt som vi furguder overalt

    tenker masse på deg - monika klemma

    SvarSlett
  5. Kjære deg! Nydelig storesøster-Ingrid på bildet..
    Så forferdelig vondt å lese det du skriver, både i dette innlegget og de tidligere som jeg har lest gjennom. Tårene mine triller for, og med deg og dine. Jeg kan ikke begynne å forstå eller sette meg inn i hvordan det føles, bare at jeg blir ennå mer umistelig takknemlig for mine to små som jeg har hos meg. Dette du har opplevd skal ingen måtte gå gjennom. Likevel så skjer det med noen, helt urettferdig, ufortjent, og man sitter igjen med sjokk og vantro, og et liv som ikke ble slik man hadde tenkt. Lillebror vil alltid være med dere, gjennom hele livet, og han vil bli dypt savnet.

    Jeg tror ikke du skal tenke at aldersforskjellen til et evt. nytt søsken blir for stor. En erstatning for Lillebror vil det aldri bli, han er unik og ingen kan ta hans plass. Du er tobarnsmamma nå, selv om du ikke fikk ha han hos deg. Jeg har bare eldre søsken, med en aldersforskjell på opptil ti år, men jeg syns ikke vi har hatt mindre glede av hverandre fordi vi ikke var tette! Kanskje lekte vi på andre måter enn om vi hadde vært mer like i alder, men nå som vi er voksne er aldersforskjellen visket bort, og vi har det utrolig kjekt når vi treffes, og vi har også barn på samme alder selv om forskjellen mellom oss ikke er liten.

    Syns det er så fint at dere har vært så åpen med jenta deres, og at hun er så trygg og forteller og snakker om han til andre må jo være veldig "riktig". Hun er jo blitt storesøster hun også, hun fikk bare ikke bli kjent med broren sin.

    Ønsker deg det beste for de nærmeste dagene. Sorgen vil nok ikke forsvinne med det første, den vil du alltid bære med deg på et vis, men jeg ønsker at du skal finne håp for fremtiden, håp om at du en gang vil se lysglimt der fremme. Håper du har personer rundt deg som du kan dele tankene og følelsene dine med, eller skriv her på bloggen din. Sender en varm klem til deg.

    SvarSlett
  6. Sterk og trist historie å lesa nedover her! Eg har heldigvis ikkje opplevd noko liknande, men er gravid no, og kjenner at det difor går ekstra inn på meg å lesa det du skriv. Er vel ikkje så mykje trøystande å seia, men føler likevel for å leggja att ein kommentar og ein klem!

    Vil også seia at dei to borna mine er det seks års aldersskilnad mellom, og dei er sjeldant knytt til kvarandre, sjølv om det jo blir mest slik at minstemann ser opp til storesyster, og storesyster passar på og leikar med veslebror. Dei har STOR glede av kvarandre, og sterk omsorg for kvarandre. Så tru ikkje at det er for seint å få sysken som storesyster vil få glede av:)

    SvarSlett
  7. Kjære 2 barnsmamma! For det er det du er-en bærer du i hjertet ditt og en nydelig storesøster som heldigvis er den som gjør at du må fortsette, selv om det nå gjør uendelig vondt å leve. Du må gi deg selv tid-tid til å være i dyp sorg, tid til å se lysglimt, tid til å klare å bære med deg tapet uten å ha denne sterke smerten inni deg hele tiden.

    Jeg kommer til å tenke på deg og går nå inn i natten med en tristhet om at du er der ute og har det så vondt...

    Trøsteklem fra meg til deg.

    SvarSlett
  8. Jeg mistet min første sønn, fullbåren 4 dager før termin i mai i år. Jeg kjenner så godt igjen det du skriver. Uforutsigbarheten. Møtene med alle "velmenende" mennesker. Skuffelsen over...mennesker og hva de får seg til å si. Mine nieser på 3 og 4 har spurt mer intelligente spørsmål enn de fleste voksne har gjort. De godtar ærlige svar! Du er ikke alene! Jeg håper Engleforumet i allefall gir deg et fristed til å lufte tankene dine for andre "innvidde" i denne klubben ingen ville ha medlemskap i..

    Deler et favorittdikt med deg, har alltid nytt e.e. cummings og nå brenner ordene seg fast:

    "i carry your heart with me (i carry it in
    my heart) i am never without it (anywhere
    i go you go,my dear;and whatever is done
    by only me is your doing,my darling)
    i fear
    no fate (for you are my fate,my sweet)i want
    no world (for beautiful you are my world,my true)
    and it’s you are whatever a moon has always meant
    and whatever a sun will always sing is you

    here is the deepest secret nobody knows
    (here is the root of the root and the bud of the bud
    and the sky of the sky of a tree called life;which grows
    higher than soul can hope or mind can hide)
    and this is the wonder that's keeping the stars apart

    i carry your heart (i carry it in my heart"

    http://www.poetryfoundation.org/poem/179622

    SvarSlett
  9. Kjære Laura! Jeg kjenner bare så mye sorg dypt inne i hjertet mitt når jeg leser om det du gjennomgår. Jeg er lillesøsteren til Amèlie78, og kanskje det er nettopp derfor at dette blir så nært for meg. Tårene triller for din kjære sønn, og for hele familien din. Å, som jeg føler med dere. Jeg ber bønner om fred og styrke midt i det som kjennes bunnløst og sort.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!