torsdag 7. mars 2013

Sorgrommet




Denne uka har vært - i mangel på et bedre dekkende ord- rar.

Jeg har et rom inni meg der sorgen ligger. Periodevis har døren inn til dette rommet vært nesten helt lukket. Jeg har åpnet den litt i stille stunder, følt på det som er der inne, og siden lukket døren igjen, vendt oppmerksomheten mot her og nå, mot herr Laura og mot livseliksiren Ingrid.

De siste dagene har jeg imidlertid ikke klart å lukke døren helt. Det er nesten som om noe har kommet i klem imellom, for døren vil ikke igjen. Den nakne sorgen siver ut fra rommet sitt og fyller meg. Gjør meg sårbar, skjør, sliten og trett. Av en eller annen grunn kommer den snikende ut mens jeg sitter på toget på veg til jobb og slipper ikke taket før jeg igjen er hjemme og kan slå armene om jenta mi som bobler over av intensitet og energi.

Det har vært mye fokus på en grusom sak i media i det siste. Christoffer-saken. 
Jeg blir fylt av en slik usigelig sorg når jeg tenker på han. Når jeg tenker på at noen kan gjøre slikt mot barn. Jeg har oppdaget at vonde følelser åpner opp for min sorg over Lillegutt. Den kommer utilslørt fram igjen, blir mer intens.
Denne saken og alt det som jeg har gått igjennom de siste seks - snart sju- månedene, gjør at jeg tenker mye på det urettferdige og meningsløse i livet. Hvorfor blir gode mennesker syke og dør? Mennesker som er rause, inkluderende, fulle av kjærlighet? Mens krapyl som fører redsler og uendelige lidelser over andre lever og er friske? Det gir ingen mening... Jeg leter etter mening, men finner den ikke.
 Men kanskje min lille gutt kjenner hemmeligheten? Kanskje de gode sjelene som har gått over til den andre siden ser den Store sammenhengen? Jeg håper den finnes.

Så er det jobben da. Som jeg føler NULL motivasjon til. Den gir meg absolutt ingenting. Ingen input, ingen utvikling, ingen mening. Herr Laura har det på samme måten. Det er virkelig tungt å føle at man står helt fast. Det har blitt så mye. Vi har sorgen. Vi mistrives med jobbsituasjon. Vi har rotet oss ut på ei myr og tråkket oss fullstendig fast. Vi har kommet fram til at vi må egentlig bare bort fra hver vår respektive jobb. Det får bli første bud... Så vi søker jobb begge to.

For et år siden var jeg i nøyaktig samme situasjon som nå. Jeg var på utkikk etter annen jobb. Følte at livet fløy bort, mens jeg sto stille. Så ble jeg gravid. Og la selvfølgelig jobbsøk på hylla. Gledet meg til å få en liten. Gledet meg til forandring. Gledet meg til å bli en familie på fire. Og her sitter jeg nå. På det samme kontoret. Jeg har ikke permisjon. Jeg har ikke en liten. Det eneste som er forandret er at jeg er en smertelig erfaring rikere.
Det er vel ikke så rart at døren inn til sorgrommet står åpen.









3 kommentarer:

  1. Mange klemmer til deg i en tøff hverdag. Det er godt å lese at du har vesle jenten din der som holder deg oppe. Min sønn Tommygutten var min store glede og trøst når vi mistet Oleander. Høres ut som livet er i ferd med å ta en vendig for dere. Støtter dere fullt ut på jobb-bytte. Hvis trivselen og motivasjonen er fraværende er det ingen grunn til å ikke bytte. Livet er for viktig til å skulle stampe i gledesdempere i hverdagen.

    SvarSlett
  2. Varme klemmer til deg også, kjære du. Som du sier, det er ikke så rart at dørem til sorgrommet står på gløtt etter hva dere har opplevd.

    Jeg merker veldig godt på meg selv at sorgen gpr i disse evinnelige fasene. Noen ganger kan jeg åpne og lukke døra til sorgrommet som jeg selv ønsker. Noen ganger forventer jeg at døra skal bli slått opp, men den forblir lukket. Mens andre ganger blir døra stående på gløtt, og uansett hvor hardt en prøver, så går den ikke igjen.

    Jobb er viktig for en god hverdag. Noen ganger er gresset grønnere på den andre siden, andre ganger ikke. Og noen ganger må man bare prøve, høres ut som du er der. Lykke til med jobbsøking. Og ha en fin helg! ♥

    SvarSlett
  3. Kjære gode deg....Nei, det er ikke rart at døren til sorgrommet står åpen, eller på gløtt....og det vil den nok gjøre en god stund. Men av og til er det godt å gå inn der, for så å gå ut igjen....i stedet for at det blir et rom, med lukket dør - som det er så vanskelig og nesten "forbudt" å åpne etterhvert. Jeg vet om noen som har det sånn også....sorgen fortrenges...det gjør den ikke hos dere, og det vinner dere på i det lange løp selvom det er tøft nå.
    Flott at dere har jenta deres.....fokuser på henne så mye og ofte dere kan, hun trenger det - og dere trenger det.
    jeg skal tenke på deg så ofte jeg kan - og jeg håper at noe vil lette gradvis. Du er tapper - og sterkere enn du aner. god klem din vei

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!