Om bøker på toget

- Hva leser du på nå?
-Eeh..en bokserie, skikkelig kioskroman, men det er handling fra Jomfruland, det er egentlig derfor jeg leser den..

Serien heter Barn av stormen og handler om en losdatter og livet på Jomfruland på 1700-1800årskiftet.
Det er faktisk fordi handlingen er lagt til Jomfruland at jeg leser den i første omgang. Så lenge jeg kan huske har vi feriert i Kragerø-skjærgården, og Jomfruland har en spesiell plass i hjertet mitt. Så da en venninne snakket om denne bokserien, tenkte jeg at jeg måtte lese den. Og den er underholdende. Bedre enn det jeg trodde etter å ha lest den første boka. Men det er jo ikke "riktig"  litteratur. Tvert imot blir det vel heller regnet som lav-kultur! Hadde jeg vært med i en lesesirkel og foreslått Barn av stormen som neste leseprosjekt hadde de vel ledd meg ut!
Jeg tar meg selv i å gjemme boka litt bort når jeg sitter på toget til jobben om morgenen. Hadde jeg derimot hatt Paulo Coelho eller Knausgaard i hendene mine, kunne jeg bært hodet høyt. Jeg er rett og slett flau over hva jeg leser!

Hele greia er jo egentlig litt latterlig. Et typisk samfunnsfenomen som jeg kan henge meg opp i. Hva er "riktig" litteratur?
Hva er "riktig" å like av musikk? Hvilke filmer er det "riktig" å se? Og hvem bestemmer dette? Trendsettere? Forstå-seg-påere? Mamma og Pappa? Miljøet du er en del av?

Hvis man leser kioskromaner blir man sett på som litt enkel kanskje. Litt sånn: Enkel litteratur, ja... sannsynligvis er du ikke med i mensa-klubben  for å si det sånn! He he..
Derfor føler jeg at jeg må rettferdiggjøre mitt valg av lektyre. Og derfor gjemmer jeg omslaget på boka litt diskret ned i fanget på offentlige plasser. Jeg må le litt av meg selv. For hva har jeg egentlig å tape på at fremmede mennesker ser at jeg leser lav-kultur-bøker? Et dårlig førsteinntrykk?
Herregud! Hun er sikkert tredve år og leser kiosklitteratur. Omg!

Ja verden er et merkelig sted. Og samfunnet er en merkelig ting å forholde seg til. Hva er kult og hva er sosialt selvmord liksom...

Det er mange mennesker som synes det er veldig viktig å være en spesiell type. De tror de er individualister, men egentlig passer de fullstendig og akkurat inn i sin type sjanger. De er forutsigbare på den måten at andre kan si omtrent nøyaktig hva personen er opptatt av, hva slags musikk han/hun hører på og hva slags livssyn vedkommende har. De låser seg fast i en slags form der de følger normene for hva som er riktig og rett for den typen de velger å være. Det er jo så kjedelig! Det som er gøy og interessant er når du møter mennesker som er sammensatte. Som har trekk ved seg som bryter med det du ser på overflaten. Jeg hadde en gang en kollega, en rocker-type. Ung mann med langt hår og skjegg, spilte trommer i et metalband, likte fantasyfilmer og tatoveringer. Ganske stereotyp. Så kom det fram ved en tilfeldighet at han hadde noen sanger på Ipoden sin som var fullstendig feil! (Husker ikke helt hva det var, men det var noe lett pop-aktig greier.) Noe de andre kollegaene selvfølgelig var kjappe med å reagere på.
- Jøss! Hører du på sånn musikk?? Det hadde jeg ikke trodd om deg! *Allmen latter*
Vedkommende ble litt ille berørt og visste ikke helt hva han skulle svare. Da måtte jeg bare si hva jeg mente om den saken. At det var kult. Det viser bare at man har flere lag i seg selv, at man ikke er et menneske som man kan putte i en skuff.
-Ja se der hører dere!  strålte han opp.

Der tok bloggen en litt annen retning, men jeg bare skriver det som popper opp i hodet mitt her :) Dette er bare tankeskriblerier, uten noen konklusjon. Kanskje det er flere der ute som har tanker rundt dette? Er dere bundet av oppfatninger om hva som er "riktig"?

Til slutt noen bokanbefalninger som ikke er kioskromaner:

• Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren
• Boktyven av Markus Zusak
• Brudereisen av Marieke van der Pol
• Noe for enhver av Stephen King
• Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland

                                 Jomfrulands to fyrtårn
LauraP