mandag 7. november 2011

Ammetiden - fra smertehelvete til himmelsk lykke


Bildet er lånt fra Mammabutikken.no


I kjølvannet av amme-diskusjonen som pågikk for et par ukers tid siden, fikk jeg lyst til å skrive litt om mine egne erfaringer og opplevelser av amming og ammetiden min. Først og fremst vil jeg da påpeke at dette innlegget er ikke ment som en moraliserende pekefinger mot de som ikke velger å amme, men håper snarere på at jeg med dette kan oppmuntre og sette litt mot i dem som strever med ammingen.

Da jeg endelig fikk min skjønne datter i armene mine rett etter fødsel, tok det ikke lang tid før fødselshjelperen la henne mot brystet mitt. Min lille fant frem og fikk seg noen styrkende munnfuller etter strabasene. Sugeteknikken var umiddelbart på plass! Glad og fornøyd satte jeg dermed igang med min tid som ammende mor. Dagen etter merket jeg at det var litt ømt, spesielt på det ene brystet. Dette sa jeg ifra om til sykepleier/ jordmor, litt bekymret - ettersom jeg flere steder hadde lest at "amming skal ikke gjøre vondt!(...)" - hvorpå jordmoren beroliget meg med at det gjør vondt i begynnelsen! Så jeg slo meg til ro med det. Jeg dro hjem allerede etter ett og et halvt døgn på sykehus. Alt var jo ok, og jeg lengtet etter å komme hjem med min lille.

Men ammingen skulle vise seg å bli mer problematisk enn fryktet. Og det var smerten som var problemet. Min lille sleit med å få tak på mitt venstre bryst, og dette gjorde at det ble mye masing og kaving og hardhendt behandling med dette brystet. Jeg ble så sår! Det ble helt uutholdelig. Jeg beit tennene sammen, tårene rant, blodet rant, jeg gråt av smerter! Jeg hadde mye melk og Ingrid tømte ett og ett bryst annenhver gang. Så da det ble tid for venstre bryst-amming måtte jeg forberede meg psykisk, trekke pusten og sa til min kjære halvt på spøk og helt på alvor: Nå kommer haiangrepet! For det var virkelig som å bli utsatt for et haiangrep (uten at jeg skal skryte på meg å ha blitt utsatt for det, men jeg tror dette kan sammenlignes ;) ). Jeg takket Gud for at Ingrid ikke var av dem som er født med tenner....

Å ikke amme var overhode ikke et tema for meg. Jeg skulle amme! Så jeg begynte selvsagt å prøve å finne løsninger som kunne lette på min situasjon. Albueskjell og ammeskjold var det som i første omgang skulle prøves. Albueskjell slo jeg fra meg, av den grunn at de ikke hadde dem på apotek, men vi måtte på sykehusapotek. Jeg hørte dessuten at det var veldig lett å pådra seg sopp av albueskjell, men det var først og fremst på grunn av vanskelig tilgjengelighet. Ammeskjold derimot kjøpte jeg meg på Babyshop. Med stor skepsis undersøkte jeg den ENORME tuten som skulle være brystknopp, og tenkte "jaja, går dette så går alt..."

Og min lille skjønne tok silikon-knoppen også hun! Jeg måtte få igang melkeutdrivelsen på forhånd, slik at tuten ble fylt med melk og da var hun i gang. Selv om jeg fortsatt måtte trekke pusten dypt og bite tennene sammen i suge-seg-fast-øyeblikket, var likevel smerten redusert med 50%. Og etter noen titalls sekunder drev den bort, og jeg fikk en tilnærmet normal ammestund. Jeg var så stolt av lille Ingrid som tok både ENORM silikontut og naturelle pupp! Og litt stolt av meg selv også som faktisk klarte å gjennomføre ammingen på tross av STORE smerter! Etter hvert kunne jeg starte med ammeskjoldet til hun var kommet orntlig igang, for så å fjerne det og fortsette med naturelle. Etter noen uker kunne jeg droppe hele ammeskjoldet.

Etter denne innkjøringsperioden la ammingen seg til ro. Men så noen måneder etter dukket det opp et nytt problem. Plutselig ville hun ikke ha det høyre brystet! Jeg fikk litt småpanikk etterhvert, mitt høyre produserte veldig mye melk og jeg ble sprengt og øm. Pumpet jeg meg, endte det med at jeg måtte kaste melken, for hun som hadde vært så flink som tok ENORM silikontut, nektet plent å ta flaske! Jeg ringte ammehjelp og styra på. Vi tenkte at det kunne være noe i det faktum at melken kom veldig voldsomt i mitt høyre bryst, at det rett og slett ble for mye å svelge unna for henne. Jeg lirket og lurte og noen ganger hjalp det å legge henne i tvilling-posituren. (Altså at hun lå med sin høyre side ned .) Vi fant aldri ut av hva som var grunnen til dette fenomenet, men uansett så gikk det over og atter falt alt på plass. Denne gangen for godt.

Jeg må bare få si: Ammetiden står for meg som noe av det beste og vakreste med babyperioden. Jeg ville for alt i verden aldri gått glipp av den! Jeg ammet i ett og et halvt år, da fant Ingrid ut av seg selv at nok var nok. Ingen opprivende avvenningsperiode for oss.
Å sette seg godt til rette i sofaen eller i sengen, legge henne til seg og se at hun faller til ro, kjenne melken strømme, se at hun svelger og koser seg, det var så uenderlig trygt og godt! Her er hun, i mine armer, ved mitt bryst.
Blikket hennes.
Av og til opp på meg i inderlig samhørighet. Av og til att og fram etter hvilke lyder hun oppfattet rundt seg.
Og hånda hennes.
Som alltid klappet eller strøk meg eller holdt meg i hånden. Det var vidunderlig disse stundene vi hadde sammen. Helt vidunderlig. Stunder med ro og lykke. Det hender at jeg lengter etter dem.

Så til dere som strever med ømme, vonde bryst: Ammeskjold kan være vel verdt å prøve! Gi deg og barnet litt tid, sannsynligvis kommer det til å bedre seg! Med meg tok det som sagt uker, og mens det pågikk tvilte jeg egentlig på at det noensinne kom til å bli bra og smertefritt å amme. Men det gjorde det!

Lykke til!




3 kommentarer:

  1. Jeg brukte også ammeskjold, det funket utrolig bra. Men jeg var snar ute i forhold til deg, snakk om viljestyrke ;) I tillegg fikk jeg en salve til å smøre på brystvorten, husker ikke navnet på den. For den fikk man bare på sykehuset, og ikke apoteket.

    Jennifer

    SvarSlett
  2. Så vakkert skrivi om gledene ved ammetida - og jeg er fullstendig enig; den er uerstattelig og så dyrebar, både for mor og baby! 

    Jeg har fullamma/amma mine fire leeenge. Med de tre første opplevde jeg aldri noen plager i den forbindelse, men med fjerdemann fikk jeg smertelig erfare det samme som du beskriver. Det var åpent sår og grusomt vondt på den høyre puppen. Heldigvis gikk det over i løpet av ei uke, så det kunne jo vært mye verre - men jeg har kjent på smerten ihvertfall :-) 

    Jeg oppdaga at huden klarte å hele seg fint av seg selv hvis den bare fikk luft nok. Jeg satt rett og slett med den vonde puppen framme stort sett hele tida. Etter hver ammestund lot jeg noen dråper melk tørke inn på brystvorta - i "friluft". Det hjalp raskt, men helt fram til nå (som hun er ett år) har jeg kunnet merke begynnende sårhet hvis jeg ikke lar brystvorta tørke ordentlig før jeg lukker bh'en. Ganske upraktisk når man ikke er hjemme :-D

    -Synes det var flott og beundringsverdig å lese at du ikke ga opp, til tross for vedvarende smerter! 

    Klem fra KristinB :-)

    SvarSlett
  3. Heldig du var som fikk det til og at det holdt så lenge.
    Selv så gikk ammingen bra fra starten av hos meg, men når Mina var rundt 6 mnd så fikk hun trøske (eller hva det heter) i munnen sin, og jeg fikk sopp på brystet. Det var så ille og varte såpass lenge at melkeproduksjonen min gikk ned. Ettersom hun tok flaska fint, så mistet jeg til slutt melken. Desverre. Vi holdt på med litt kose amming etter jeg ble frisk, men fikk liksom ikke fart på sakene igjen.

    Hadde det kommet et nytt tilskudd her i familien så hadde jeg jobbet hardt for å holde på ammingen så lenge som mulig :) Var utrolig kos!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!