I dag har jeg hatt en tung dag. Nok en tung dag må jeg kanskje si, men litt ekstra i dag. I natt var det en uke siden lillegutten min døde. Jeg våknet i 03-tiden i natt og tenkte: nå er det en uke siden jeg fødte mitt andre barn.
Siden våknet jeg opp i dag tidlig fylt av en underlig blanding av apati og skrikende tristhet. Jeg følte meg fullstendig kraftløs, all energi var borte. Å dusje var en tung og seig jobb som jeg virkelig måtte ta meg isammen for å klare å gjennomføre. I tillegg til den usigelige tristheten hadde jeg destruktive tanker. Tanker der håpet var borte.
Å miste et ufødt barn må være den mest ensomme sorgen som finnes.
Det er ingen i hele verden som kjente gutten min. Det var bare jeg som kjente at han levde inni meg. Bare meg som fikk et forhold til han. Og herr Laura, gjennom drømmer og forestillinger og spark mot hånda. Ingen andre har forutsetninger til å kunne forstå det vi går igjennom. Når alle andre går videre med livene sine og glemmer, går jeg fortsatt med knugende sårhet i brystet. Av savn og lengsel. Av drømmer som ble knust. Jeg vet at jeg kommer til å bruke lang tid på å bearbeide dette. Julen og nyåret kommer til være fylt av tomheten etter han som ikke kommer. Og jeg synes det er skremmende å tenke på at folk kanskje forventer at nå burde hun da ha kommet over dette! Og at de kommer til å bagatellisere vår sorg... Hun var jo bare kommet halvveis. Han var jo bare et foster. Ingen som ikke har opplevd det selv kan forstå at et 21 uker gammelt barn føles og ser ut som et barn! Han var et bittelite barn. Litt spinkel og gjennomsiktig i huden, men et helt perfekt lite barn.
Jeg må likevel få si at vi opplever mye medfølelse og støtte fra folk rundt oss! Vi har fått masse hilsener og kondolanser på facebook og sms, naboer har vært på døra med blomster. Folk ringer oss og besøker oss. De som jobber i barnehagen har faktisk vist seg til å være til god støtte for meg. Vi har valgt å være veldig åpne på dette som har skjedd oss, vi ønsker at flest mulig skal vite om det. Heller det enn at folk skal se skjevt etter meg og tenke var ikke hun gravid?? Så vi tok initiativ til et møte med barnehagen, først og fremst for å sørge for at Ingrid blir ivaretatt på best mulig måte gjennom dette, både hjemme og i barnehagen. Så vi får masse støtte av gode mennesker der ute - både fra ventet og uventet hold.
Men likevel.... de glemmer. Noe annet kan jeg jo ikke forvente. Men jeg kommer for alltid til å bære med meg gutten min, og sårheten over at han aldri levde opp.
Derfor er det en ensom sorg.
Vi prøver så godt vi kan å gi Ingrid de trygge, vanlige rammene hun er vant til midt oppi dette. Vi kan ikke være triste hele tiden med henne til stede. Så med henne her lever vi som vanlig. Vi er åpne om babyen til mamma som døde, og at vi er triste over det. Men vi leker og herjer, diskuterer påkledning (eller mangel på påkledning) og inngår kompromisser. Sånn som livet er med en 3-åring. Når hun drar i barnehagen eller legger seg klapper vi litt sammen i apati.
Men til tross for dette har vi klart å spikre begravelsesprogrammet. Den finner sted på mandag. Det kommer til å bli fint og godt og forferdelig grusomt....
Jeg skjønner ikke hva vi skulle ha gjort uten jenta vår, fyrverkeriet vårt!
Hun er den sterkeste støtten vi har!
Overskriften din her sier alt om hvordan du har det. Den ensomme sorgen. Og jeg vet noe om hvordan det føles, denne sorgen som det føles som om ingen andre kan forstå, ingen andre kan gjennomleve den - den er din, og du må bære den. Jeg vet det føles ensomt, vondt og vanskelig, men kjære gode deg - du er aldri, aldri alene. Det finnes en som elsker deg høyere enn alt - og det finnes noen rundt deg som elsker deg høyere enn alt. Sorgen er din å bære, men det finnes mennesker som kan bære den sammen med deg. Delt sorg - er en noe lettere sorg.
SvarSlettJeg er gla for å høre at dere ivaretar jenta deres så fint. Selvom hun "bare" er 3, så forstår hun uendelig mye mer enn vi skulle tro. Hun har sin egen sorg, som hun takler på sin måte.
Og nei, den lille var ikke "bare" et foster - han var en nydelig liten baby, som ble født så altfor tidlig og som ikke klarte leve mer - av en eller annen grunn. Det skulle aldri skjedd, det er urettferdig og vondt - noen ganger slår livet hardt i mot oss - som det du opplever nå. Jeg tenker mye på deg og dere og skulle ønske jeg kunne gi deg en god klem og fortelle deg at joda, det blir bedre - men det tar tid, og du må få gå i ditt tempo....Ingen skal presse, ingen skal mase, ingen skal tro at dette er noe som går over på 3 eller 9 måneder. For det gjør det ikke. Dette vil ta tid...og det skal du la det få lov til å gjøre. Gråt, snakk og vær mye sammen som familie nå...Også håper jeg det finnes noen engler blandt de du har rundt deg. For engler lyser opp de vonde dagene...Varm klem til deg...