Tanker om takling av tilværelsen og takknemlighet

Allerede en uke siden sist jeg skrev. Dagene går så fort at jeg klarer nesten ikke å følge med. 

Jeg ser på bilder fra begravelsen, det var sensommer. Sol og grønne trær. Nå begynner trærne å felle bladene sine. Sola står lavere. Det er frost om natta, rimet ligger i skyggefulle sider langt utover dagen.

Denne høsten skulle vært helt annerledes. Jeg så for meg hvordan jeg skulle kose meg med å kjenne på stadig ivrigere spark i en voksende mage. Kanskje trappe ned jobbingen litt. Lagre opp krefter og forberede meg på å bli tobarnsmamma. Få en baby igjen. 

Men så ble det ikke slik.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan sorgen går i bølger. Hvordan jeg kan føle meg lett om hjertet, prate og le og kose meg. For så plutselig kjenne sorgen som en uoverkommelig mur rundt meg, som en fysisk smerte eller som en sugende, svimlende tomhet. Når jeg har gode øyeblikk betyr det ikke at jeg har "glemt" Lillegutt. Han er hos meg hele tiden. Men det er øyeblikk av aksept. Jeg mistet et barn og det er en del av livet mitt. Det er grusomt, meningsløst og sørgelig, men det er realiteten. 

Noen ganger synes jeg at jeg takler det overraskende bra. Jeg er jo dessverre ikke den typen som stort sett er lys og lett til sinns. Jeg har litt lett for å la de pessimistiske og fatalistiske tankene bli dominante. Jeg har slitt med diverse ting som at jeg lei av jobben og ikke trives så godt her jeg bor ift. at jeg ikke har familie eller venner her. Essensielle ting som er avgjørende for et godt liv. Så periodevis har følelsen av mistrøstighet vært ganske stor. Også mister jeg et barn på toppen av det hele! 

Man skulle tro at jeg ville være dårlig utrustet til å kunne takle en slik tragedie.

Men jeg klarer det. 

Jeg klarte å komme igjennom det verste døgnet i mitt liv: fra jeg skjønte at jeg kom til å miste babyen min, gjennom en intens psykisk og fysisk smertefull fødsel og til de første timene som nybakt englemamma. Jeg har klart meg gjennom avsindig melkespreng og begravelse. 

Og jeg står fortsatt.  

Det er tungt og vanskelig, men jeg står.

Og jeg klarer til og med å føle takknemlighet over ting! Selvfølgelig over mitt lys og mitt liv; fantastiske Ingrid. Jeg er takknemlig for at det er nettopp herr Laura jeg deler sorger og gleder med. 

For et par uker siden møtte jeg en annen englemamma. Hadde en kaffedate med skjønne Amélie, og praten gikk så vi aldeles glemte bort hele kaffen. Det var så hyggelig og så utrolig godt å prate med henne! Et skikkelig lyspunkt i en heller mørk tilværelse akkurat nå. 

Viktigheten av kontakt med noen som er i samme båt kjenner jeg utrolig sterkt på for tiden. Selv om det er overraskende mange som har opplevd noe lignende, så er jeg blitt medlem av en temmelig eksklusiv klubb. Så derfor er jeg også takknemlig for at vi startet opp på sorggruppe denne uka, og jeg ser fram til å fortsette der.

Jeg er dessuten takknemlig for at jeg har muligheten til å være delvis sykemeldt og -ikke minst- at det møtes med forståelse. Både fra lege og arbeidsplass. Ikke alltid en selvfølge det, dessverre...

Alt dette er i hvertfall til god hjelp for meg når det gjelder å takle tilværelsen nå. Å klare å mestre livet, når det plutselig ble så annerledes enn det det skulle bli. Jeg tar en dag om gangen. Det er en vanskelig tid, og det kommer det til å være framover. Det er jeg forberedt på. Tiden fram til termindatoen til Lillegutt... Jeg går jo rundt og er fortsatt "gravid". Jeg teller ukene, leser i svangerskapsboken om hvordan utviklingen går. I dag skulle jeg vært 28+2. Jeg skulle gått inn i tredje trimester. 

På facebook blir det lagt ut bilder av babyer og nyfødte. Det var jo så mange som gikk gravide på samme tid som meg. Nå begynner bildene å dukke opp. Det er så sårt. Jeg kjenner tårene kommer når jeg ser disse. Min lille gutt har allerede blitt født. Men han er det ingen som ser. Jeg har også blitt mamma igjen. Men det er det ingen som ser. Men jeg er like fullt mamma'n hans.

Jeg elsker han og han vil alltid være i hjertet mitt.

Veien videre

Hva gjør jeg nå?

Hva i all verden gjør man etter at man har fått livet forandret for alltid?

Fysisk er jo ikke livet forandret. Det er akkurat som før Lillegutt var en realitet. Men følelseslivet mitt blir aldri det samme. Jeg blir aldri den samme.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.

Jeg begynte å jobbe littegrann denne uka. Det ble akkurat så deprimerende som jeg hadde forventet og fryktet. Det som føltes meningsløst før, føles ti ganger så meningsløst nå. Mer enn noen gang ønsker jeg å bytte jobb.

Jeg har kjent mye på sorgen i det siste og hatt mange vonde tanker.

Tiden leger alle sår , sier man. Og det gjør den nok - til en viss grad.  Minnene blekner, det åpne såret blir et arr. Smerten blir mer dunkel. Det er ikke sorgen som ligger fremst i bevisstheten lenger. Andre ting får fokus. Men jeg er ikke der enda. Derimot har tiden gitt meg flere tanker, flere grublerier. Nå er jeg over sjokkfasen, og da kommer tankene. 

Redsel. Selvbebreidelse.

Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med sånne tanker, men de sniker seg innpå meg likevel.

Jeg er redd for fremtiden. Med min fatalistiske tankegang tenker jeg hva blir det neste liksom?

Jeg er redd for å ikke få flere barn. Og jeg presiserer igjen: jeg vil ikke få et nytt barn som skal bli en erstatning for Lillegutt. Jeg vil ha et barn til. Et som Ingrid kan få være praktiserende storesøster til, og som jeg kan være praktiserende mamma til. Jeg tror det er avgjørende for at det skal være framgang i min sorgprosess. Smerten kommer ikke til å bli borte med et nytt barn, men jeg tror den vil bli mindre vond å bære. På et vis har han ikke dødd forgjeves hvis jeg får et barn til snart...
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.

Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.

En dag uten tårer

Det vil aldri mer komme en dag uten savn
men vil det noen gang komme en dag uten smerte?

Det vil aldri mer komme en dag uten vemod
men vil det noen gang komme en dag uten sorg?

Det vil aldri mer komme en dag uten tomrommet etter deg
men vil det noen gang komme en dag uten tårer?

Ettermiddag på kirkegården

I ettermiddag har vi bedrevet en noe spesiell aktivitet. 

Vi hadde utflukt til kirkegården og der gikk vi rundt og kikket på barnegraver. 

Vi driver å planlegger gravsteinen til Lillegutt og vi gikk rett og slett rundt for å få litt inspirasjon. Vi drøftet steintyper, skrift og form, Ingrid løp rundt og løftet på diverse engler og hjertesteiner under utrop av typen "Ååå så fiin!" og "se her'a mamma og pappa!"

Vi gikk der mellom gravsteinene og hjertet mitt blødde for lillegutten min og for alle de andre barna som ikke fikk leve. Jeg og herr Laura leste navn, minneord og datoer. Datoer som fikk hjertene våre triste.

Hver stein var en tragedie. 

Og vi stoppet litt foran nesten hver og en av dem. Jeg følte kjærlighet og vemod til alle disse barna og til deres rammede familier. Det skulle ikke være sånn...

Men jeg ble likevel påvirket av Ingrids åpne og frie barnesinn, og vi hadde faktisk en ganske fin stund midt oppi det tragiske og triste. 

En underlig stund som både var fin, trist og usannsynlig surrealistisk. 

"Står jeg virkelig her -under gyllen høstsol på en stille kirkegård- og må forholde meg til utforming av min lille babys gravstein? Står jeg virkelig her blandt røde lønnetrær og hører min lille datter rope i bakgrunnen: hvor er graven til lillebror?"

Det er rett og slett uforståelig...

Ingrid hadde plukket lønneblad og disse danderte hun rundt på graven før vi gikk derifra. Da vi ruslet over gresset snudde hun seg mot graven, vinket og sa "hade!"

Mammahjertet mitt snører seg sammen! Jeg blir rørt og glad samtidig som det er så uendelig trist og hjerteskjærende. 

Det skulle ikke ha vært slik. 

1 måned ❤

I dag er det 1 måned siden du -min lille gutt -så stille ble født.

Så altfor liten.

Så altfor tidlig.

1 måned siden jeg holdt deg i armene mine.

Det er svimlende å tenke på at jeg nå skulle ha vært en måned nærmere målet. Isteden er det en måned siden du forlot oss....

For meg kunne det ha vært i forrige uke. Tiden har gått så fryktelig fort.

Smerten og sorgen er som en kværnende stein i hjertet mitt.

Jeg tenker på deg hele tiden.

Jeg savner deg så sårt.

Du skulle ha vært her hos meg.

I dag

I dag skulle jeg vært 25 uker på veg.

Det er en svimlende tanke. Eller en svimlende tanke at jeg ikke er det... Det hele er så utrolig uvirkelig, så surrealistisk og så vanskelig å forholde seg til. Av og til får jeg øyeblikk der jeg nesten ikke kan tro at det er sant, jeg tenker at det må være en drøm, et uhyggelig mareritt som jeg snart våkner opp av med en lammende følelse av skrekk, men som løser seg mer og mer opp etterhvert som virkeligheten og bevisstheten kommer tilbake til meg.

Men det er ingen drøm.

Dette er virkelig.

Magen min er tom.

Det kommer ingen lillebror utpå nyåret.

Noen ganger kan denne "plutselige" vissheten, denne brutale realiteten slå ned i meg som et lyn. Den slår nesten pusten ut av meg og jeg kjenner avmakten som en kald klo om hjertet.

Det er i dag fire uker siden han døde. Fire uker siden jeg ble lagt inn på sykehuset med beskjed om at gutten min ville bli født om få timer og ikke være levedyktig. Fire uker siden jeg ble tobarnsmor. Fire uker som englemamma.

Dagene har bare vært en grå masse. Jeg skjønner nesten ikke at det har gått så lang tid. Andre har kanskje nesten glemt hva vi har gått igjennom nå. Mens jeg sitter midt oppi det fremdeles. Sorgen og smerten er like overveldende. Og tanken på at jeg skal gå videre med dagliglivet er fortsatt like absurd...

Jeg vil til slutt likevel ta med noen fine ting i livet mitt som tross alt lyser opp i mørket:

• Lang tur i høstskogen i dag. Sola blinket ned på meg mellom trærne, gule løv lå på stien og deilig duft av høst fylte nesen min. Godt å få frisk luft og føle at maskineriet kommer igang.

• Flinke, engasjerte, varme og omtenksome barnehageansatte.

• Besøk av min nydelige venninne i går som kom og lagde lunsj til oss. Lange gode samtaler om det vonde, det gode og det hverdagslige. Fikk til og med ledd litt!

• Mange nye lesere som har lagt igjen kommentarer som varmer og gleder hjertet mitt i en tung tid. Tusen takk til dere, og tusen takk Amélie for fin omtale av meg på bloggen din!

• Ingrid

• Herr Laura

Kan du føle

       Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Du føler ikke kulden
men kanskje du føler vinden?

du føler ikke heten
men kanskje du føler sola?

kanskje du kjenner duftene fra naturen
kanskje du ser skjønnheten

kan du føle mitt nærvær
min sorg
mine tanker
mitt savn
min tomhet
kan du kjenne min kjærlighet omslutte deg?

Livet nå

Da vi mistet lillegutt var det så mye i vår tilværelse som forandret seg, og det til tross for at han aldri rakk å bli født! For det første - og mest åpenbare: vi ble utsatt for et sjokk og et traume som for alltid kommer til å være med oss og som vil forme livet vårt. 

For det andre: vi har mistet noe vi gledet oss til å få, framtiden blir ikke sånn som den skulle bli, forventningene til det som skulle komme ble bare revet brutalt ned. Vi skulle få en liten gutt. Vi skulle bli tobarns-foreldre. Vi skulle glede oss over å se samspillet mellom Ingrid og lillebror.
Ingrid - fyrverkeriet vårt - hun ville sikkert bli verdens beste storesøster! Tenk så mye gøy de hadde hatt isammen! Vi skulle fryde oss over leken deres og le av ville påfunn. Og hjertene våre ville svulme over kjærligheten de ville vise hverandre...

Per i dag har jeg ingen forventninger til framtiden. Jeg ser ikke noe lys der framme. Jeg gleder meg ikke til noe. Normalt ville jeg glede meg over gylne høstdager og så smått begynt å glede meg til jul. Nå gruer jeg meg til jul! Dette legger mer sorg til sorgen. Det blir i tillegg en sorg over at håpet for framtiden er borte.
Jeg setter selvfølgelig alt inn på at ikke Ingrid skal bli farget av min håpløshet og det er klart at jeg gleder meg over henne! Det er bare det at hver gang jeg forsøker å se for meg lyse og gode øyeblikk sammen med Ingrid i framtiden, så blir tankene mine øyeblikkelig formørket av sorgen og tristheten over at hun kommer til å oppleve dem som enebarn. Hun som skulle få / hatt en lillebror.
Vi som skulle være en familie på fire.
Vi er nå en for lite.

Jeg føler egentlig behovet for et nytt svangerskap så fort som mulig. Det er ikke fordi jeg vil ha en erstatning for Lillegutt. Det kan jeg aldri få. Men fordi jeg var så inderlig klar for flere barn! Jeg synes det var så flott at Ingrid endelig skulle bli storesøster og følte at det egentlig var litt i siste liten. Tre og et halvt år var akkurat innenfor til at ikke aldersforskjellen ble for stor.
Nå føler jeg at det er for sent.
Nå kommer aldersforskjellen til et eventuelt søsken til å bli så stor at de får veldig begrenset glede av hverandre...
Jeg har også ekle tanker om at kanskje jeg ikke blir gravid igjen. Eller enda værre: hva om jeg mister igjen?!
Jeg er med i forumet Englesiden, et nettforum for dem som har mistet barn. Der ser jeg at det er flere som ikke bare har mistet ett - men to og tre barn! Jeg kjenner at jeg blir kald av redsel. Tenk om Ingrid var unntaket, tenk om jeg ikke er istand til å bære fram flere barn... Men jeg ønsker virkelig å bli gravid om ikke altfor lenge, og det til tross for at jeg vet at det blir et svangerskap fylt med redsel og usikkerhet fra begynnelse til slutt. Samt sikkert også sorgen og vemodet over at det ikke er Lillegutt som ligger i magen. Og følelsen av urettferdighet over at jeg ikke klarte å bære fram han.

Å Lillegutt! Jeg savner deg sånn! Vi fikk aldri leve livet isammen og vi fikk aldri sjansen til å bli kjent med deg. Likevel savner jeg deg så inderlig...

Jeg føler at jeg lever et slags ikke-liv. Tapet mitt har etterlatt en altomfattende tomhet i meg. I helgen var vi hjemme hos mamma, hele familien. Det var en av årets happeninger og noe jeg alltid pleier å glede meg til. Denne gangen gledet jeg meg ikke. Jeg gledet meg over å se Ingrid ha det gøy og være glad og det var hyggelig å tilbringe tid med familien osv, men tristheten lå der hele tiden.
Tristheten og tomheten.
Jeg har også oppdaget en ny side ved meg selv. Synet av andre gravide fyller meg nå med følelsen av urettferdighet og bitter sorg, nesten sinne.
Jeg har ikke fulgt med på nyheter de siste fire ukene.
Jeg leser ikke lenger.
Boka jeg holdt på med ligger med eseløre på nattbordet mitt. Jeg kommer ikke til å fullføre den. Jeg startet på en ny bok her om kvelden og har bare såvidt fått lest noen sider.
Jeg ser nesten ikke på TV.
Ser jeg på en film zoomer jeg ut og klarer ikke konsentrere meg om innholdet.
Mat har blitt et nødvendig onde, ikke noe jeg koser meg med lenger.
Strikketøyet mitt ligger i kurven.
Jeg skulle jo strikke pledd, ett til Ingrid og ett til Lillegutt. Jeg begynte med Ingrid sitt, og jeg må vel fortsette. Hun gledet seg jo til det var ferdig.

Lille Ingrid'en min!
Hva skulle jeg gjort uten henne?
Hun tvinger livet videre.
Selv kunne jeg hatt behov for å ligge i fosterstilling og helst sovet. Hun får meg til å stå opp.
Hun får meg til å tenke praktisk og pakke utstyr, mat og skift til barnehagen.
Hun får meg til å prate og le.
Hun får meg til å gå ut av døra og kjenne vinden ruske i håret og regnet dryppe mot ansiktet. Hun får meg til å se sola blinke i gyllent løv og til å kjenne duftene av høst.

Vi er så takknemlige for henne.

Om åpenhet rundt sorg og sorgens mange lag

Høsten har virkelig satt inn nå. I dag er det skikkelig regn og blåst, løvet på trærne er falmet - noen til og med gule. 

Herr Laura har begynt å jobbe igjen. Jeg er fortsatt sykemeldt. Jeg syns det er veldig vanskelig å vite når jeg burde komme igang igjen. Min jobb er en kontorjobb, det er ikke særlig sosialt og heller ikke så mye som "skjer". Jeg er redd jeg kommer til å få veldig mye tid til å sitte og tenke, føle meg ensom og bli deprimert. Selvfølgelig gjør ikke det faktum at jeg også er ganske så fed up av jobben fra før, situasjonen særlig mye bedre. Tanken på at jeg egentlig skulle se lys i tunellen i form av fødselspermisjon kommer til å plage meg forferdelig. 

Nå blir det ingenting. Jeg må gå tilbake til den tunge prosessen med å lete etter en annen jobb, mens jeg biter tennene sammen og prøver å tenke så positivt som mulig for å ikke miste helt motet.

Foreløpig er jeg iallefall hjemme. Prøver å pleie meg selv, gi meg selv ro og rom for tankene og følelsene mine. Jeg går inn og ut av sorgens rom. Som regel er jeg inne, men tidvis kommer glimt av.... ikke akkurat glede, men mer en slags aksept... Jeg klarer å akseptere at jeg har blitt tildelt en dyptgripende livserfaring, og at dette kommer til å forme meg på godt og vondt.

Det er litt vanskelig å forklare. 

Det er mer en følelse av letthet rundt hjertet. 

Men i korte glimt. 

De siste dagene har jeg vært igjennom den apatiske tristheten som mer eller mindre setter meg ut av spill, som gjør meg handlingslammet og trett. 

Jeg har vært gjennom øyeblikk der sorgen klemmer rundt meg i plutselige tak og jeg gråter høyt ut i desperasjon og fortvilelse over han jeg har mistet. 

Jeg har gått gjennom den såre vissheten om at Ingrid ble frarøvet det å bli storesøster. 

Sorgen har mange spekter, mange lag, mange måter å gi utslag på. En følelsesmessig berg-og-dal-bane. Bare uten de høye gledestoppene. Der er jeg ikke enda!

Som jeg har nevnt på før, så har vi valgt å være veldig åpne om at vi har mistet et barn og om sorgen vår rundt det.

For meg er dette helt avgjørende for at jeg skal kunne bearbeide sorgen. Jeg skriver jo åpenhjertig her på bloggen, og selv om jeg her er anonym, så føler jeg at det er til hjelp. Jeg finner stor trøst i å lese kommentarene som blir lagt igjen her, det varmer mer enn man skulle tro! Det er stort sett den samme gjengen som legger igjen kommentarer, og jeg regner nesten dere (dere vet hvem dere er!) som mine venner nå. Anonyme og ansiktsløse - men med store varme hjerter! Tusen takk!

På Facebook legger jeg ut bilder og uinnpakkede statusoppdateringer. Dette har hendt oss. Og det er en viktig del av livet vårt. 

Dessuten føler jeg at jeg ærer Lillegutt ved å vise andre at - jo, han har levd. Han levde ikke utenfor magen min, men han levde i 21 uker inni meg. Han var et lite menneske. Et lite barn. Som vi gledet oss til å få ha hos oss. 

Jeg synes også det er fint og viktig å vise andre at det å miste et ufødt barn er en enorm sorg. Gi andre muligheten til å forstå hvertfall litt av hvordan det føles.

Og er man åpen, så får man åpenhet igjen. Som videre gjør at vi mennesker kommer nærmere hverandre . Jeg har opplevd å begynne å gråte foran leger, naboer, barnehageansatte og nav-ansatte. Det gjør meg ikke så mye. Ja, jeg er skjør, men jeg føler meg også sterk som tør å vise mine sårbare sider og min menneskelighet. 

Jeg viser sorgen min med rak rygg. 

Og jeg opplever bare positive sider ved å være åpen og sårbar. Folk viser forståelse, respekt og de åpner seg tilbake.  Vi har til og med fått skryt av vår åpenhet rundt dette!

Jeg tror at det å miste et ufødt barn er tabubelagt hos mange mennesker. Jeg vil vise at det er ikke tabu. Sorg er ikke tabu. Det er en del av livet like mye som glede! Alle vil oppleve sorg i en eller annen form. Det er vondt og vanskelig. Men det er ikke farlig, og medmennesker må ikke være redde for å bry seg. Det verste du kan gjøre er å late som ingenting! Ikke vær redd for å si noe galt, du trenger egentlig ikke si noe særlig. Noen ganger kan det være nok å si at du har hørt hva som har skjedd og at det var leit å høre. Men ikke lat som ingenting.

Jeg har lest et veldig flott og utførlig skrevet blogginnlegg av en annen englemamma om det å møte mennesker i sorg. Jeg vil gjerne linke til henne, men vil først spørre om tillatelse.

Og her kan dere lese innleggene om å møte mennesker i sorg.
Det er 3 deler.

Tilstandsrapport

I går kom vi hjem fra en todagers tur til København. 

Ganske så impulsivt kastet vi oss på en tur, vi følte at vi trengte å gjøre noe, noe litt lystbetont, i et helt annet miljø. Så vi tok en tur til Kongens By fra torsdag til lørdag. Vi var i Tivoli på torsdag og hadde sightseeingdag på fredag. Da tok vi en rundtur på en turistbåt fra Nyhavn, fikk se den lille havfruen og dronning Margrethe som kjørte forbi oss ut til kongeskipet sitt, og hoppet av igjen ved Amalienborg. Derifra gikk vi gjennom slottet og oppover handlegaten Strøget. 

To kompakte og meget effektive dager. Vi koste oss - men smerten og sorgen var med oss hele tiden. Selv gjennom smil og latter ligger sorgen der- rett under overflaten...

Jeg tenker på lillegutten min absolutt hele tiden.

Jeg ser det lille livløse ansiktet hans for meg og går igjennom fødselen om igjen og om igjen i tankene mine. Rekonstruerer de intense smertene da fødselen plutselig var igang. Følelsen da han kom ut - fullstendig lammelse. Og det verste av alt, det tristeste og grusomste; følelsen av å ha han levende i magen den kvelden på sykehuset, og vite at det er på lånt tid. Vissheten om at ingenting kan redde han. At han er dødsdømt. 

Tårene mine renner her jeg sitter og skriver. Det er så hjerteskjærende og så skrekkelig! Hvorfor måtte den lille gutten min dø??? Hvorfor ligger han i den kalde jorda på kirkegården - og ikke i den varme magen min der han skulle ha vært nå? 

Vi skulle gått mot 24 uker nå til uka. Magen min skulle ha vært merkbart større, full av en sparkende lillegutt. Istedenfor så sitter jeg her med flat og tom mage, bare fylt med en sugende smerte. En smerte som jeg vet at jeg for alltid kommer til å bære med meg. 

En tyngende sorg.

Forhåpentligvis blir den lettere å bære på sikt. Forhåpentligvis blir de gode, lyse dagene flere og flere etterhvert som tiden går... Forhåpentligvis kommer jeg en dag til å minnes Lillegutt -ikke bare med smerte og bunnløs sorg, men også kanskje med vemodig glede og takknemlighet... Jeg håper det. Akkurat nå er det bare tungt.

Sorgen jobber i meg, og det er så tungt. Alle tankene og følelsene som skal bearbeides. Jeg er så utrolig trett og sliten. Jeg er trett nesten hele tiden. Jeg er sikker på at jeg kunne sove gjennom døgn hvis jeg hadde fått anledning! I begynnelsen tenkte jeg at det også hadde sin fysiske grunn, nettopp fordi jeg hadde vært igjennom en fødsel. Men nå er det jo snart tre uker siden, men jeg er fortsatt like trett. 

Jeg har blitt mer stille. Jeg føler meg sår og "touchy". Jeg gråter flere ganger til dagen.

Jeg lurer på hva dette kommer til å gjøre med meg over tid. Kommer jeg til å bli innesluttet, sørgmodig og bitter, eller vil jeg få en ny styrke grunnet en ny og dypere livserfaring og nærmere kjennskap til meg selv? Jeg kan jo alltids håpe på det siste. Eller jobbe mot det siste....

I dag har vi vært på graven. Vi syklet dit alle tre, Ingrid i sykkelvogn. Vi kastet visne blomster fra begravelsen og plantet en ny fin lyng og pyntet. Det ble fint. 

Det var godt å være der igjen.

Siste farvel med Lillegutt

I går tok vi siste farvel med lillegutten vår. 

Det var en nydelig dag; sol fra skyfri himmel og godt og varmt i lufta. Jeg våknet opp med vondt i magen, men når vi var klare til å dra til kapellet følte jeg meg helt rolig. Det var faktisk den mentalt roligste dagen jeg har opplevd siden dette surrealistiske marerittet begynte for nesten to uker siden. Jeg klarte å møte deltagende mennesker, ta meg av Ingrid, se gutten min for siste gang og lese opp min farvel-tale høyt - med en indre ro som jeg egentlig ikke helt vet hvor kom ifra. 

Det var godt og vondt å se han igjen. Han hadde forandret seg litt siden vi så han på sykehuset. Han så mer død ut. Han var så bittebitteliten! 

Ingrid fikk også se sin døde bror. For første og eneste gang. Hun var så rolig og andektig. Og jeg angrer ikke et sekund på at vi gjorde ting akkurat slik. Tror det blir veldig viktig for henne å ha vært inkludert hele veien. Tidligere i barnehagen hadde hun sagt med bedrøvet mine at: "Men jeg fikk ikke holde han.." Nå har hun i allefall fått sett han og tatt på han. Og hun fikk være med på oppgaver som hun gikk inn for med liv og sjel i form av jordpåkastelse, hive ned en blomst og stikke en bamsefigur i jorda ved minnestøtten. Hun opptrådde så modent gjennom hele seremonien. Jeg er så stolt av henne!

Jeg føler at Lillegutt fikk en fin og verdig avskjed igår. Dagen kommer til å lagres som et fint og sårt minne i hjertet mitt. 

Jeg føler at vi har gjort alt det som føltes riktig for oss. Vi har tatt et orntlig farvel.

Vi har fått en grav å gå til. 

Nå har vi hatt en fysisk avslutning på sorgprosessen vår. Den psykiske sorgprosessen går videre. 

På kvelden kom det veltende følelser over meg. Følelser som urettferdighet, meningsløshet, bunnløs sorg og  tomhet var overveldende! Selvfølgelig tenker man tanker som: hvorfor skjedde dette oss? Både det medisinsk fysiske hvorfor og det åndelige hvorfor... 

Tenk-hvis-tanker er også noe som kryper innpå meg. Tanker av sorten: tenk hvis jeg hadde tatt det mer med ro, tenk hvis jeg hadde blitt lagt inn på sykehuset to dager tidligere... hadde han kunnet blitt reddet da?? Dette føler jeg er destruktive og farlige tanker som jeg helst må holde meg unna å tenke... Så jeg har ikke latt meg selv få dykke ned i dem, men prøvd å skyve dem vekk når de kommer. Det blir bare spekulasjoner som ikke er gode for annet enn å gi meg skyldfølelse og tunge tanker. Det er ikke det jeg trenger nå. Det er ikke det herr Laura trenger og ikke det Ingrid trenger.

Tenk at vi skulle oppleve dette. Tenk at lille Ingrid måtte oppleve dette! Tenk at det å miste et barn sent i svangerskapet skulle bli en erfaring jeg må ta med meg. Tenk at jeg skulle oppleve å begrave en liten sønn... Vet ikke hva mer jeg skal si...

Kvelden før farvel

Jeg har egentlig hatt veldig mange tanker som jeg har hatt behov for å skrive ned de siste dagene, men det er som regel på kvelden det passer best å skrive - og jeg har vært så usigelig trøtt når kvelden kommer at jeg bare har sunket isammen.

I morgen er det begravelsen, og jeg kjenner det som en fysisk smerte i magen. Vi skal få se Lillegutten vår for siste gang og vi har planer om å ta med oss Ingrid på det. 

Det er rart hvordan behovene forandrer seg med tiden. Da jeg lå på sykehuset og ventet på at han skulle bli født var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville se han.. Mens i ettertid har jeg lengtet etter å se han mer! Vi hadde også slått ifra oss at andre enn meg og herr Laura skulle se han før begravelsen. Men vi har lest i bøker og på nett at det er anbefalt at barn ser sine døde søsken. At dette er viktig for utviklingen i sorgarbeidet. Så derfor skal vi gi Ingrid sjansen til å se sin døde bror før vi tar farvel. Vi har snakket med henne om det som skal skje i begravelsen, prøvd å forberede henne så godt vi kan. Vi har snakket om døden og at vi er triste. Vi har vist frem de få bildene vi har: en liten fot, en liten hånd og et bilde der vi holder han. Jeg føler at vi balanserer på en egg der.... Sånn med hensyn til hvor mye vi skal fokusere på dette. Vil jo ikke pushe det på henne heller, samtidig som det er viktig at dette blir virkelig for henne og ikke noe som er litt skummelt og fordekt.

Men jeg tror vi gjør det riktige. Både ovenfor henne og ovenfor oss. Vi er åpne og ærlige.

På fredag hadde hun snakket i barnehagen om lillebror som døde i magen til mamma og fortalt at hun skulle i begravelse, der lillebror skulle ligge i kiste som skulle ned i jorda. Så det er utrolig hvor mye hun har fått med seg... Godt å vite at hun har åpnet seg i barnehagen og at hun føler at hun kan prate om lillebror der.

(...)

Nå er det senere på kvelden. Jeg føler meg helt rar. Urolig og sliten. Jeg lurer så på hvordan det blir i morgen. Å se han igjen. Ingrids reaksjon på det hele. Og det å skulle begrave gutten min.

At jeg er i denne situasjonen er bare helt surrealistisk....

Dikt

The world may never notice 
if a rosebud doesn't bloom
or even pause to wonder if the petals fall too soon 
but every life that ever forms 
... or ever comes to be 
touches the world 
in some small way for all eternity 
the little one we longed for 
was swiftly here and gone 
but the love that was then planted 

is a light that still shines on 
and though our arms are empty 
our hearts know what to do 
every beating of our heart says 
We will remember you.
(Ukjent)

Fikk dette diktet postet på facebook-siden min av en tidligere studievenninne som også opplevde å miste barnet sitt.
Synes det var så fint.

Den ensomme sorgen

I dag har jeg hatt en tung dag. Nok en tung dag må jeg kanskje si, men litt ekstra i dag. I natt var det en uke siden lillegutten min døde. Jeg våknet i 03-tiden i natt og tenkte: nå er det en uke siden jeg fødte mitt andre barn. 

Siden våknet jeg opp i dag tidlig fylt av en underlig blanding av apati og skrikende tristhet. Jeg følte meg fullstendig kraftløs, all energi var borte. Å dusje var en tung og seig jobb som jeg virkelig måtte ta meg isammen for å klare å gjennomføre. I tillegg til den usigelige tristheten hadde jeg destruktive tanker. Tanker der håpet var borte.

Å miste et ufødt barn må være den mest ensomme sorgen som finnes.

Det er ingen i hele verden som kjente gutten min. Det var bare jeg som kjente at han levde inni meg. Bare meg som fikk et forhold til han. Og herr Laura, gjennom drømmer og forestillinger og spark mot hånda. Ingen andre har forutsetninger til å kunne forstå det vi går igjennom. Når alle andre går videre med livene sine og glemmer, går jeg fortsatt med knugende sårhet i brystet. Av savn og lengsel. Av drømmer som ble knust. Jeg vet at jeg kommer til å bruke lang tid på å bearbeide dette. Julen og nyåret kommer til være fylt av tomheten etter han som ikke kommer. Og jeg synes det er skremmende å tenke på at folk kanskje forventer at nå burde hun da ha kommet over dette! Og at de kommer til å bagatellisere vår sorg... Hun var jo bare kommet halvveis. Han var jo bare et foster. Ingen som ikke har opplevd det selv kan forstå at et 21 uker gammelt barn føles og ser ut som et barn! Han var et bittelite barn. Litt spinkel og gjennomsiktig i huden, men et helt perfekt lite barn. 

Jeg må likevel få si at vi opplever mye medfølelse og støtte fra folk rundt oss! Vi har fått masse hilsener og kondolanser på facebook og sms, naboer har vært på døra med blomster. Folk ringer oss og besøker oss. De som jobber i barnehagen har faktisk vist seg til å være til god støtte for meg. Vi har valgt å være veldig åpne på dette som har skjedd oss, vi ønsker at flest mulig skal vite om det. Heller det enn at folk skal se skjevt etter meg og tenke var ikke hun gravid??  Så vi tok initiativ til et møte med barnehagen, først og fremst for å sørge for at Ingrid blir ivaretatt på best mulig måte gjennom dette, både hjemme og i barnehagen. Så vi får masse støtte av gode mennesker der ute - både fra ventet og uventet hold.

Men likevel.... de glemmer. Noe annet kan jeg jo ikke forvente. Men jeg kommer for alltid til å bære med meg gutten min, og sårheten over at han aldri levde opp. 

Derfor er det en ensom sorg.

Vi prøver så godt vi kan å gi Ingrid de trygge, vanlige rammene hun er vant til midt oppi dette. Vi kan ikke være triste hele tiden med henne til stede. Så med henne her lever vi som vanlig. Vi er åpne om babyen til mamma som døde, og at vi er triste over det. Men vi leker og herjer, diskuterer påkledning (eller mangel på påkledning) og inngår kompromisser. Sånn som livet er med en 3-åring. Når hun drar i barnehagen eller legger seg klapper vi litt sammen i apati. 

Men til tross for dette har vi klart å spikre begravelsesprogrammet. Den finner sted på mandag. Det kommer til å bli fint og godt og forferdelig grusomt....

Jeg skjønner ikke hva vi skulle ha gjort uten jenta vår, fyrverkeriet vårt!

Hun er den sterkeste støtten vi har!

Tomhet

Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Dette innlegget skulle vært postet i går.

I dag har jeg vært fylt av en enorm tomhet.

Følelsen av tap har gjort meg helt nummen. Absolutt alt rundt meg minner meg på det jeg har mistet. Små detaljer. Folat-tablettene og jern-tablettene på badet. Garnet som jeg skulle strikke teppe av. Svangerskapsboken som ligger oppslått på uke 21. Det å kle på seg om morgenen fyller meg med usigelig tristhet, for magen min er borte. Gutten min er borte. 

Vi gikk en tur i skogen. Jeg og min kjære. Sola skinte, gule blader lå allerede på stien. 

Sensommer-skog. 

Vakkert og uendelig vemodig. Jeg hadde gledet meg til vakre høstdager med voksende mage. Permisjon midt i desember. Jul i forventning og glede. 

Ingenting blir noe av. 

Isteden sitter jeg igjen med en avsindig sorg. Jeg skal gå høsten i møte fylt med håpløshet. Mørket skal senke seg over meg uten det lyspunket som skulle komme i begynnelsen av januar. Julen kommer bare til å bli usigelig trist, en verkende påminnelse om det som skulle ha vært som ikke ble noe av: Barseltid. Den lille gutten vår ved brystet mitt. Ingrid som stolt storesøster.

Jeg ser det lille ansiktet hans for meg hele tiden. Øyne som aldri skulle åpne seg og stråle mot meg. Den lille munnen som aldri skulle smile mot meg. Hender som aldri skulle holde fast i mine. Føtter som aldri skulle ta sine første skritt... Livet er så umåtelig brutalt. Funderinger rundt og drøfting av aktuelle navn er nå byttet ut med begravelsesforberedelser. De grelle kontrastene er nesten ikke til å fatte!

I tillegg sitter jeg her med melkespreng. Både fysisk og psykisk er det en stor påkjenning. Kroppen tror den har en liten baby å ta vare på. Det eneste jeg kan gjøre er å vente på at den skjønner at det ikke er noen baby her....

Jeg ber om styrke til å klare denne prøvelsen som livet mitt plutselig har blitt tildelt.