Dramatisk helg

Det ble en ganske annen vri på denne helgen enn det som var forventet. Og som vanlig var det et øyeblikk, et sekunds hendelse som klarer å snu opp ned på tilværelsen. Vi sitter her og er ganske slitne alle sammen, for det har vært en helg med psykiske påkjenninger og mye bilkjøring . Men heldigvis hadde vi hell i uhell og det ser ut som at ting - i dette tilfelle en liten tommel -  kommer til å bli bra..

Vi var hjemme i min barndoms bygd denne helgen, og lørdag skulle vi ha en hyggelig felles tur til svømmehallen. Begge søstrene mine med barn og min mamma tok den 30 minutter lange kjøreturen til nabobygda for å boltre oss i vannet. I garderoben skulle bare jeg en tur på do før vi gikk i dusjen. Ingrid var glad og forventningsfull i ny badedrakt og hun ble med meg inn på doen. Der var det et slags armlene for handicappede som var slått opp og derfor lå opp langs veggen. Ingrid - som skal undersøke alt - fiklet med dette stativet og plutselig -WHAM! - smeller hele stativet ned! Ingrid roper opp i smerte og jeg ser til min skrekk at hun blør fra et stygt sår på tommelen. Ved nærmere ettersyn ser jeg faktisk at hele tuppen er vekk!

Jeg løper ut og får papir som jeg fikler rundt tommelen. Et menneske i garderoben henter en "vakt", et -unnskyld meg - mehe som ikke visste hva hun skulle gjøre! Hun klarte å hoste opp nummeret til legevakta og jeg kastet på meg en bukse og en genser over badadrakta også kjørte vi avgårde til legevakta. Jeg merket at jeg nådde en tilstand som minnet om panikk før vi kjørte. Jeg klarte ikke å sette ord på det som hadde hendt ( jeg vet jo heller ikke hva en sånn armlene-stativ-ting heter), jeg skalv og kjente at jeg hyperventilerte. Med en gang dette skjedde klarte jeg å beholde roen og fikk Ingrid til å roe seg helt ned, men reaksjonen kom litt etterpå, når det ikke ble noe fortgang på ting, når ingenting ble gjort med situasjonen. Et nummer til en legevakt lissom som jeg ikke visste hvor holdt til! Takk og lov var herr Laura med! Vi kom oss til legevakta og fikk undersøkt overfladisk og bandasjert. Legen mente at neglen var intakt, ellers var det ingenting å sy, så vi fikk beskjed om å oppsøke lege dagen etter for kontroll.

Den kvelden hadde jeg vondt i magen og var skjelven og matt. Ingrid var i ganske fin form, lekte og sov godt til natta.

Dagen etter dro vi til legen. Hun klarte ikke å få sett orntlig på tommelen, litt av forbindingen hadde klistret seg inn på såret og hun klarte ikke å få det av uten at det gjorde forferdelig vondt. Hun ville ikke traumatisere min lille så veldig og sa dessuten at hun synes såret så så stygt ut at hun ikke følte seg komfortabel med å håndtere det! Vi ble henvist til plastikkirurgien i Skien, til håndspesialist...På turen nedover gråt jeg. Det var en strålende solfylt dag, en sterk kontrast til vår situasjon. Jeg så for meg den perfekte lille tommelen deformert, infeksjoner og alt mulig skummelt. Herr Laura prøvde å trøste meg ved å si at en litt kortere finger er ikke verdens undergang, vi måtte være glade for at det ikke var noe verre! Men jeg tenkte på den nydelige lille tommelen, og klarte ikke helt å glede meg over at det ikke var et verre scenario.

Vel nede på sykehuset: vi kom kjapt inn til kirurgen og han sa at han bare kunne kjenne bløtvev, og at dette kom til å hele seg fint! Det kom til å ta sin tid, men tommelen ville sannsynligvis bli fullt førlig igjen og sjansen for komplikasjoner var minimale. Vi tok også røntgenbilde og det viste at beinet var helt og fint! Åh så lettet vi ble! Stakkars lille Ingrid var helt utrolig tapper! Hun gråt sine modige tårer, men lot legen få gjøre det han skulle. Etterpå fikk hun is og godteri og var ganske så blid og fornøyd igjen. Jeg kunne endelig la bekymringene slippe taket. Nå hadde vi fått eksperthjelp og -uttalelse om at ikke noe bein var borte. Vi dro hjem til mamma igjen og overnattet en natt til. Vi påkostet oss en dag fri på mandag. Fortjent synes jeg.

I dag har vi atter vært hos lege, og skal igjen på fredag... blir nok noen legebesøk framover. Nå får vi bare ta tiden til hjelp og håpe at den lille tommeltuppen vokser seg til.

Frustrasjon og håp

Nå har jeg skrevet og sendt inn diverse jobbsøknader av forskjellige slag! Det er en slitsom prosess, men jeg føler i allefall en utrolig lettelse over at hvertfall det er gjort! Nå ligger det liksom ikke i mine hender lenger. Jeg håper så inderlig at noe skjer, at jeg får svar, at jeg blir innkalt til intervju og ikke bare får en lapp i posten der det står at stillingen er besatt...
Jeg har hanglet så altfor lenge nå i en tilstand av misfornøydhet med jobben. Det har bare blitt noen halvhjertede grep tidligere. Joda, jeg har sendt inn diverse søknader hist og her, men det har blitt altfor langt mellom hver. Jobben har blitt en slags kilde til frustrasjon, over at jeg ikke kommer meg videre. At det tilsynelatende har blitt min endestasjon. Jeg føler meg inngrodd, fastlåst. Fullstendig stoppet i utviklingen.

Jeg er så ubeskrivelig klar for forandring! Jeg har vært det lenge, men det kommer gjerne i bølger. Da behovet blir altoppslukende og lever i hver celle i kroppen min. Et skrikende behov for å kutte de båndene jeg har til jobben. Aller helst ville jeg ha flyttet. En total-forandring. Flyttet til hjembygda, der vi kunne kjøpt hus, der jeg har et nettverk og der jeg kunne hatt mulighet for å drive med hest. Men det er en utopi, så jeg får sikte lavere. En ny jobb. Kan jeg i alle fall klare å få en ny jobb???

En forandring ville selvfølgelig også innebære følelser som frykt og kanskje til og med vemod. Slik er det jo. Det er skummelt med forandring, man står ovenfor noe ukjent, noe man ikke kjenner konsekvensene til. Men tenk for en lettelse! Når jeg endelig har kommet til den stunden da jeg skal sette meg ned og skrive oppsigelsen til den jobben jeg har nå! Jeg ser fram til det med en oppildnet glede, men samtidig bryter det  svarte tanker ned gjennom hodet mitt at det kommer ikke til å skje..... Jeg sitter fast. Jeg må bare ikke innbilde meg at jeg noen gang kommer derifra..... Og ja, jeg vet det er tanker som er absurde. Men det hindrer meg ikke i å tenke dem.

Men nå er søknadene sendt! Og da har jo sjansen øket med flere prosent ville jeg tro, enn om jeg ikke hadde sendt søknader.. Så da får jeg bare vente. Vente og tenke positivt!
For meg er det en kunst.

Familien Syk

Har tilbrakt de siste 8 dagene med en lungelidelse a la astma. Feber og slapp og hele pakka. Brystet er helt tett av slim som jeg ikke klarer å hoste opp. En skrekkelig utmattende tilstand. Nå er også herr Laura rammet, skjønt av en litt mildere variant. Ingrid har også hatt sin tørn i helgen. Så i går hadde vi familieutflukt til legekontoret. Legen sa at jeg hørtes ut som en astmapasient, så det står ikke så bra til nedi der.. Ble satt på lungebetennelse/ bronkittmedisiner. Håper det tar den uinviterte "gjesten". Skal prøve meg en tur på jobb i morgen. Er 50% sykemeldt ut uka.

Setter inn et par bilder av senge-trappa som min handyman snekret. Er han ikke flink?

Han skulle nok ha vært snekker...

Myr

Av og til kan livet føles tungt.

Det kan føles som at man står og stamper i en hengemyr, og kommer ikke videre. Mismotet siger inn i kroppen lik det kalde myrvannet som trekker inn i støvlene. Man blir rastløs, oppgitt, sliten og lei.

Livet er her og nå, og man føler ikke at man får utnyttet tiden på noe fornuftig. Man synes at hverdagen har blitt litt for grå, litt for fargeløs. Litt for lite meningsfull. Store deler av livet til datteren min får jeg ikke ta del i. Så mange timer i løpet av en dag, en uke, en måned, et år - som jeg ikke vet hva datteren min har opplevd eller gjort. Så og si alle i vesten har det sånn. Man setter vekk barna i barnehagen og drar på jobb. Og det er både positive og negative sider ved en sånn ordning. Men av og til kan det bare føles litt.... meningsløst?

Det er når man kjenner seg lei av hverdagen at sånne tanker kommer. Lei av de samme gamle omgivelsene. Lei av å gå på jobb hver dag. Den samme jobben som bare blir mer og mer forutsigbar og som man føler at ikke gir deg noe tilbake lenger. En rastløs følelse av å egentlig bare ville komme seg vekk, sveve bort fra alt, kaste av seg alle plikter og alt ansvar, si: Jeg slutter. Jeg skal ikke være en del av dette lenger. Ferdig!

Der jeg svever opp i lufta, opp fra det gustne og grå, strekker jeg meg mot horisonten der det lyser et skarpt lys. Mot der skal jeg gå. Mot noe nytt! Noe som ligger der blankt og urørt og venter på meg!

Dessverre er det ikke gjort på den måten. En jobb må man ha. Alternativet er å gå igjennom den smertefulle prosedyren med å lete etter og søke nye jobber. Lange pinefulle timer foran PC'en. Hjernen som slår knute på seg i forsøket på å formulere gode, velskrivde søknader. Systemkræsj og alt arbeidet forfra igjen...

Også tvil. Alltid denne snikende følelsen av tvil. Kanskje ikke gresset er grønnere på den andre siden? Hva om dette er det beste jeg kan få? Misnøye, kjedsommelighet og dårlig betaling til tross, hva om det ikke finnes noe bedre for meg??? Hva vil konsekvensene bli? En dårligere hverdag?

Jeg må være verdensmester i å tvile!......

Årene går og man er i akkurat samme situasjon. Man har ikke kommet så mye som et skritt videre. Myrvannet trenger gjennom sokkene og man synker enda litt lenger ned i den gjørmete mosen.

Skodda ligger fortsatt lavt. De nakne trærne rundt er fortsatt grå, dryppende og triste.

Så, etter å ha gått igjennom flere intetsigende timer, er det ikke noe mer igjen av dagen. Den evinnelige tørnen ved grytene, så er det kvelden. Og sånn går dag ut og dag inn. Og jeg drømmer. Drømmer om forandring. Drømmer om en litt lysere hverdag. Om en hverdag fylt med litt flere innput, litt fler opplevelser og litt mer latter. Litt mer tid og litt mer følelsen av å faktisk leve og ikke bare være.

Livet kan føles tungt noen ganger. Det handler om å takle det. Og om å gjøre grep når det trengs. Gjøre noe for å forandre, både tankene og tilværelsen . Jeg skal komme meg løs fra den kalde våte myra. Ta akkurat de kraftanstrengelsene som må til for å komme meg fram og opp på fast grunn. Da skal jeg se at tåken letner, solstrålene skal bryte gjennom til meg og lufta skal bli fylt med fuglesang.