mandag 6. august 2012

Ultralyd

Så var dagen her. Dagen for første jobbdag etter ferien, for første dag i ny avdeling for Ingrid og for ultralyd.
Å levere Ingrid - og gå fra henne i barnehagen var en lett match. Hun var jo kjent med avdelingen fra før, og en av hennes gamle venner fra forrige avdeling var også på plass i dag. 
Det var helt greit at vi dro. Hun er så trygg og god.


Så var det ultralyd.
Vi beregnet god tid og tok en kaffe mens vi ventet. Minnene kom strømmende på fra sist vi var på dette sykehuset: is-spising med rier i varmen. Lille nyfødte Ingrid. En helt ny tilværelse som mamma.
Så kom jeg inn da. Og der var den lille i magen. Nesten det første vi fikk se var en vinkende hånd! Sparkende bein. De nødvendige målene ble tatt, etter ganske lang tid, for den lille lå veldig urolig og sammenklemt - nesten dobbelt. Så helt på slutten fikk vi høre hvilket kjønn det var. "Det jo være en gutt" sa de to sykepleierne som var der og viste oss et glimt av noe som ikke kunne være noe annet enn en guttetiss. Min aller første reaksjon overrasket meg litt, for jeg kjente faktisk litt skuffelse! Jeg har hatt mange tanker rundt barn nummer to, selvfølgelig - det har man jo. Og jeg har alltid ønsket å bli mamma til to søstre. Det er helt sikkert fordi jeg selv er vokst opp med to søstre. Jeg har ingen erfaring med - eller kan relatere meg til det å ha en bror. Så det var der det lå - at jeg alltid har sett for meg at jeg skulle være mamma til søstre. Når jeg har tenkt på at Ingrid skulle få søsken har jeg tenkt at det mest "ultimate" måtte jo være å få en søster. To sjelevenner som alltid skulle være der for hverandre. Som sammen skulle gå igjennom gleder og sorger. Jeg tror at to søstre deler mer og har et nærmere forhold enn en bror og en søster. Så det var disse tankene som lå til grunn for min skuffelse.
Men jeg må få presisere at dette var den aller første reaksjonen, den aller første følelsen jeg kjente på. Det aller viktigste for meg var jo selvfølgelig at alt var normalt og at barnet hadde det bra. Selv om jeg dypest inne ønsket meg en jente, så ville jo ikke det si det samme som at en gutt ville være uønsket! Jeg måtte bare rett og slett la det synke inn og omstille meg til tanken.
Jeg håper ikke at folk blir arge over at jeg er såpass ærlig. Jeg snakker om følelser - og disse har man ikke kontroll over. Det er følelser. Og jeg tror at de aller fleste har en preferanse når det gjelder kjønnet til sitt kommende barn. Selv om det ikke er helt stuereint å si at du ønsker det ene kjønnet framfor det andre.

Her er lillebror!

Men når dét er sagt; her sitter jeg samme kvelden og har allerede vendt meg til tanken! Det er lillebror som ligger i magen min. Og han skal være velkommen og elsket! Og hva søskeforhold angår: bror og søster kan selvfølgelig også bli nære sjelevenner gjennom tykt og tynt. Jeg har selv en fetter som jeg gjennom hele oppveksten hadde et nært og godt forhold til, og vi er også nære venner i dag selv om vi nå er noe mer opptatte på hver vår kant. Og det er heller ingen automatikk i at søstre har et tett og nært bånd gjennom hele livet... Det kommer vel til syvende og sist an på personlighetene til barna...

Da har regnskyene lagt seg som et lokk over oss og jaget fram en mørkere skumringstime enn det som er vanlig en kveld tidlig i august. Jeg har tent stearinlys og skal sette meg til "jobbe" på mitt nye prosjekt: strikke pledd. Strikker et lilla pledd til Ingrid (for hun "elskel lilla!") og etterpå skal jeg strikke et hvitt til lillebror. Ett nøste holder til ett barnepledd og er på størrelse med en basketball! Så jeg har litt å strikke på utover høstkveldene.


2 kommentarer:

  1. Gratulerer så masse med en fin liten lillebror i magen!!! Så koselig å lese, og så godt at alt var bra :-)

    Jeg kan godt forstå den første reaksjonen din; jeg kjente veldig på mine egne forventninger til kjønn både denne og forrige gang, og veit at jeg også ville følt et stikk av skuffelse dersom det hadde vært gutt...ønska meg veldig jenter begge gangene. Og samtidig er det jo akkurat sånn som du beskriver det - man omstiller seg raskt og gleder seg selvfølgelig stort over å få akkurat det kjønnet man får. Synes du skriver veldig fint og ærlig rundt temaet, og jeg deler synspunktene dine på kjønn/søskenforhold.

    Morsomt at du strikker, det har jeg blitt så glad i også. Det er jo ikke noe som er så koselig som å strikke til barna sine! Du får strikke en fin liten vest som den lillebror kan ha på i jula - hvis han rekker ;-)

    Stor klem fra Kristin B

    SvarSlett
  2. Du skriver så ærlig og bra, og det er nok mange som vil kjenne seg igjen. Første svangerskap vet jeg at jeg hadde blitt dypt skuffet om jeg ikke hadde fått jente. Andre svangerskap ønsket meg en gutt kun fordi min søster var gravid samtidig som meg med gutt, og tenkte at da ville de bli knyttet. Men tenkte også at det ikke gjorde noe om det ble jente heller. Jeg fikk en gutt, men han er veldig ulik sin jevnaldrede fetter. Han har faktisk bedre kontakt med kusinene sine. Og har et fantastisk sterkt bånd med storesøsteren sin.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!