Sannheter om sorg

Jeg tror jeg har lært noe om sorg de siste to månedene.

Jeg tror for eksempel ikke at sorg blir borte. Den tar bare en annen form. 

Man lærer seg å leve sammen med sorgen, den blir en slags følgesvenn. Det første møtet er skremmende og fryktelig vondt, men etterhvert tror jeg at sorgen kan representere noe mer enn bare smerte. Kanskje i form av dypere forståelse for mennesker, dypere takknemlighet for det man faktisk har.
Man lærer at sorgen er en like naturlig del av livet som alle andre følelser - gode og vonde. Og man lærer at det går faktisk an å leve med den.

Jeg tenker også at jeg ikke vil at sorgen skal bli borte. Minnet om Lillegutt er selvfølgelig forbundet med sorg, så derfor ville det si at hvis sorgen blir borte ville også minnet om Lillegutt bli borte. Og det vil jeg jo ikke! Jeg vil minnes Lillegutt, selv om det betyr at jeg må føle sorg... Jeg vil minnes det lille søte ansiktet hans, selv om det fyller øynene mine med tårer og hjertet mitt med bevende smerte. 

(Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke har flere bilder av han som nyfødt. Men jeg tenkte ikke klart den gang. Jeg har et lite håp om at sykehuset kanskje har arkivert noen, men det er vel for mye å håpe på. Jeg vil hvertfall spørre neste gang jeg skal på oppfølgingsmøte.)

Jeg har erfart at sorgen er uforutsigbar.
Plutselig kan den kaste seg over meg. Noen ganger uten noen opplagt grunn. Den kan dukke opp uventet i situasjoner som jeg som jeg på forhånd aldri ville trodd at skulle være problematiske. Mens det kan gå helt fint i en annen situasjon, en situasjon som jeg trodde kom til å bli veldig vanskelig.
Spørsmålet: går det litt bedre med deg nå? er egentlig et spørsmål som ikke har noen verdi. Man kan ikke svare ja eller nei på et slikt spørsmål. For meg - to måneder etterpå - så opplever jeg følelsene øyeblikksvis. Jeg har gode øyeblikk og vonde øyeblikk.
Noen ganger kan en dag være bedre eller vondere enn de andre dagene. Men stort sett så er det en følelsesmessig berg-og-dalbane. I løpet av en dag kan jeg være gjennom hele spekteret med bunnløs fortvilelse, sinne, sår tristhet, nøytral hverdag og glede. Det er ikke sånn at ettersom dagene går så blir sorgen litt etter litt borte eller mindre. Jeg tror ikke det er sånn ettersom månedene går heller... kanskje ettersom årene går. At de plutselige sorgfylte øyeblikkene blir sjeldnere.

Jeg har dessuten lært at sorgen og gleden, de vandrer til hope.

 Det går fint an å glede seg over ting samtidig som sorgen holder hånden din. Jeg har sorgen over han jeg mistet og jeg har gleden over sprudlende liv manifistert i en liten 3-årig jentekropp - på samme tid! Jeg kan spøke og le - og samtidig være i sorg.

Jeg kan glede meg til jentekveld på restaurant - men samtidig være i sorg.

Jeg kan føle stille glede over noe vakkert i naturen; rimfrost på røde høstblad, en gyllen solnedgang over åsen eller dryppende høsttåke mellom trærne i skogen - og samtidig kjenne vemod og sorg.

Jeg kan kjenne kjærligheten til Ingrid flomme over i hjertet mitt - samtidig som sorgblandet kjærlighet til Lillegutt holder på å sprenge det samme hjertet.

Jeg tenker mye på Livet. 

Når jeg tenker på hvordan livet er nå kontra sånn som jeg trodde det skulle bli, så blir jeg helt svimmel. Det viser hvor ufattelig uforutsigbart det er. Hvor skjørt det er. Man sitter med null kontroll. Jeg tenker på hvordan det skulle ha vært og hvor fryktelig meningsløst det er, og jeg klarer nesten ikke tenke tanken ferdig for jeg blir fylt av en sånn avmakt! Jeg kan ikke gjøre noen ting. Jeg er bare en brikke i et spill. Det som skjer, det skjer. Det eneste jeg kan gjøre er å følge med i svingene. Jeg føler meg som et løv i en storm. Maktesløs har jeg ikke noe annet valg enn å bare bli med dit vinden fører meg. 

Gutten min er død.
Jeg får ingen baby i vinter. Ingrid får ikke bli storesøster likevel. Og jeg må bare godta. Jeg må bare se realiteten i øynene og bare godta.
Godta at jeg har mistet et barn.

Det er klart sorgen aldri blir borte.