tirsdag 22. januar 2013

Influensa og Det som ikke ble




Ute er det så kaldt at det knaker. Det knaker i snøen og det knaker i veggene. 
Januarfrost.

Jeg fikk en runde med influensa og lå strøken hele forrige uke. I tillegg til de fysiske smertene en influensa fører med seg, dro også sinnet mitt ned i mørke daler. 
Sist jeg var syk var rett før jeg mistet lillegutten. Av den grunn følte jeg at jeg på en måte ble satt tilbake i den situasjonen. Den ble plutselig så nær igjen, minnene kom så tett innpå meg igjen. Det var en veldig vond følelese og jeg var mye lei meg og deprimert i løpet av de dagene. Dessuten; når man har opplevd noe som ikke er vanlig, som ikke skal skje, så ligger de fatalistiske tankene ikke så langt unna. Jeg opplever nå at det er lettere å begi seg ut på tankespinnerier i negativ retning. 
Både farlig svineinfluensa og at det skulle være andre underliggende sykdommer hos meg var tanker som meldte seg. Eller at jeg rett og slett skulle bli en av de få som faktisk stryker med av influensa hvert år. Jeg har ikke akkurat vært på rett side av verken statistikken eller på "hellbarometeret" de siste månedene, så hvorfor ikke?

Men jeg ble da frisk. 
Og da føles hverdagen som en befrielse. Det føles deilig å igjen kunne orke å støvsuge og lage mat. Og orke å spise den... Det føles til og med godt å orke å gå på jobb. Selv om at det ikke var der jeg skulle være nå. Jeg skulle jo være i permisjon. Arbeidsplassen min skulle være uten meg, jeg skulle ikke ha vært en del av den. Jeg skulle være opptatt med helt andre ting. Jeg skulle hatt en liten babygutt hos meg. Jeg skulle akkurat begynne å kjenne på følelsen av å være tobarnsmor, vi skulle begynne å bli kjent med den nye tilværelsen som familie-på-fire. Ingrid skulle ha vært storesøster. 
Så mye trillings hadde det vel ikke blitt nå i denne strenge kulda, men jeg ville kose meg inne og sett fram til mildere vær så vogna igjen kunne tas med på tur. 
Hvordan hadde han sett ut nå tro? 
Hadde han vært lys som meg og Ingrid eller mørk som far? 
Hårløs slik som Ingrid var på den alderen?
Ville han vært like kvikk og mye våken som søsteren, eller ville han vært av det mer rolige slaget?
Han som ikke ble. 
Det er så rart å tenke på. 
Det fyller meg med en sånn usigelig tristhet.

















4 kommentarer:

  1. Å fine jenta mi. Jeg skjønner deg så godt. Selv om jeg personlig ikke har vært i nærheten av det du har opplevd. Men tanke spinn nedover til de mørke verdener og lysten til å fortsette og puste ikke er der. Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg <3

    Jeg skulle så gjerne også ville blitt med Lillegutten din <3 Det er så trist at ord dekker det ikke for meg. Jeg er kjempe glad i deg, og tenker masse på deg. Håper du snart kommer på besøk så jeg får klemme litt på deg, og vi kan skravle :)

    Men det er godt og høre at du har blitt frisk igjen, og har fått litt mer energi.

    Stor klem :)

    SvarSlett
  2. Får så ufattelig vondt i meg, når jeg leser om den tunge, mørke sorgen. Skulle ønske at jeg kunne si noen trøstende ord, men hva kan man si?
    Jeg har selv vært så langt nede at jeg har tenkt at hvis jeg "gir etter" og ikke står opp idag, da vil jeg aldri komme meg opp fra sengen. Jeg vil bare sove leeeenge, og våkne når verden atter var en fin plass å være.
    All min energi ble brukt på å eksistere.
    Ordtaket "tiden leger alle sår" stemmer. Jeg vil alltid huske denne tiden, men følelsene er ikke så intense nå, som de var da. Det er akkurat som om tiden legger et slør over følelsene. Kan fremdeles oppleve at små ting sender meg rett tilbake til denne tiden, men det skjer skjeldnere, og sorgen som følger med oppleves ikke så intenst, og varer ikke så lenge.
    Vet ikke om dette var noen trøst for deg. Vi mennesker er så forskjellige og sørger på hver vår måte. Men når jeg har lest bloggen din, traff du noe i hjertet mitt.
    Husker at jeg fikk spørsmålet om vi ikke bare kunne bli gravid igjen. Jeg følte da at det ble så feil, jeg måtte få lov å sørge meg ferdig. Neste graviditet skulle ikke være i sorg.
    I dag ser jeg at det beste for meg ville vært å bli gravid igjen ganske snart. Sorgen ville ha fulgt meg, men jeg ville kanskje fått flere dager med solskinn, glede og forventninger. Jeg var redd for at en rask graviditet ville gjøre at jeg glemte mitt barn som ikke fikk komme levende til verden. Idag vet jeg at en mor aldri glemmer...
    Ønsker dere alle alt godt videre i livet og fremtiden.
    Husk at bakom skyene er himmelen blå.

    SvarSlett
  3. Han som ikke ble... Har tenkt på den setingen mangen ganger selv. Det fyller meg med tristhet at dette barnet og andre englebarn er noe som ikke ble. Har fundert såpass mye over dette og kommet frem til at det ble bare ikke helt slik vi hadde tenkt oss. Det ble et barn som bor i hjerte og fyller oss med kjærlighet og sorg, samtidig som det lærer oss takknæmlighet og verdier. Dette barnet gir oss mye, så det vitner om barnets eksistens...bare ikke helt slik som det var tenkt.
    Så dette lille barnet ditt er ikke ubetydelig, det er viktig og en del av deg.
    Mange klemmer

    SvarSlett
  4. Kjære gode...dette er vondt å lese. Om han som ikke ble. Det er vondt å lese hvordan situasjoner innhenter deg og fører deg tilbake i tid - tilbake til vanskelige minner. Men vet du - en dag om gangen - selv om du ikke merker det, så går det fremover. Jeg merker det, ved å lese innleggene dine. Enn viss fremgang. ALT er ikke bare vondt og svart lenger, alt er ikke bare trist - du ser glimt av lys og glede - det skinner igjennom. Så må sorgen få lov til å komme og være der litt noen ganger, før du igjen kan gå videre i tro på en bedre morgendag.
    jeg sender deg en varm klem ...og all min medfølelse... <3

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!