fredag 1. februar 2013

Sluttrapport



Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?

Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.

Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.
 Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.

Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.
Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.
Så får vi endelig komme inn til legen. 

Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut. 
Men hvordan får man hull på fosterhinna? 
Ukjent årsak. 

Vi er altså ikke så veldig mye klokere. 
I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...
Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller  kan det ha vært andre ting som legene har oversett? 
Jeg føler meg ikke sikker på noen ting. 
På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min... 












5 kommentarer:

  1. ...og igjen renner mine tårer. For deg, for mannen din, for datteren din, for gutten dere mistet...Leit å høre om dette, - dere har fått et svar, og selvom dere vet nå at det dreide seg om fosterhinnen, så er det vondt å vite at gutten var frisk og fin. Det er så veldig, veldig forståelig. Jeg vil bare sende den beste klemmen jeg kan gi - sånn over nett - og si at jeg bryr meg og håper bare at tiden som ligger foran dere nå vil gi dere mange fine stunder, tross alt, og at dere kan få flere og flere gode hverdager uten for mye sorg..
    Jeg tenker på deg og folder mine hender for dere alle...klem til deg <3

    SvarSlett
  2. Sender deg en stor, varm klem.

    Jeg vet ikke hva jeg skal si, ord blir så fattige. Det er så urettferdig og så meningsløst.

    Jeg vet veldig lite om dette, men du skriver at dere ikke fikk vite noe om hvordan det hadde oppstått rift i fosterhinna. Kunne de si noe om sannsynligheten for at det kunne skje igjen, hvis dere ønsker flere barn?
    Det er så vondt å tenke på at han var frisk og fin, også skjer det sånn. Det skal jo ikke skje.

    Jeg har tenkt mye på deg, og tittet innom hvert nye innlegg, selv om jeg ikke har lagt igjen spor etter meg den siste tiden.

    Kjente meg så veldig igjen i det du skrev om influensa og fatalistiske tanker. Veldig gjenkjennende tankegang. Prøver å la være og tenke at det er galskap, men så er det den lille stemmen som sier at jeg har jo vært på feil side av statistikken opptil flere ganger de siste årene, at hvorfor ikke?

    Klem til deg - og håper hverdagen byr på noen fine øyeblikk ♥

    SvarSlett
  3. Varm klem til gode deg <3 <3 <3

    SvarSlett
  4. Hei. Tårene triller når jeg leser om sorgen din. Jeg vet så alt for godt hvordan du har det. Jeg har nettopp mistet min sønn,han døde i magen etter 25 uker. Han ble født,uten en lyd,den 8.februar. Nå er det mange tanker som surret rundt i hodet,og kanskje du kan gi meg svar på et av spm som jeg har tenkt mye på de siste dagene? Fikk dere se lillegutt og holde han etter obduksjonen? Jeg har så lyst til å se min gutt en gang til,og holde han en siste gang...og håper det lar seg gjøre.
    Ellers må jeg få si at du skriver så godt,og selv om det er trist å lese mye av det du skriver,så er det litt "terapi" også,og høre/lese noen andre uttrykke det man selv føler.
    Har nettopp oppdaget bloggen din,og jeg kommer nok jevnlig til å besøke den framover.

    En varm klem til deg i sorgen og savnet.

    Marit.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei
      Marit. Så utrolig trist å høre at du også har mistet!Det er så fryktelig meningsløst..
      Vi så ikke gutten vår mellom obduksjonen og begravelsen. Men vi så han jo begravelsesdagen, i kisten sin. Synes huske at noen sa noe om at det ikke var anbefalt å holde han etter induksjon. Kan ikke huske helt grunnen til det... Men hvis dette er noe du tenker på ville jeg spurt! Det er mye man kan angre på i ettertid at man IKKE gjorde!

      Håper ikke jeg er for sent ute med å svare, så ikke kommentaren din før nå.

      Ta gjerne kontakt igjen om du føler for det.Du kan også maile meg privat.(laurap79@hotmail.no) Du står oppi en tung tid som nok kommer til å vare en stund, og jeg skjønner så altfor godt hva du går igjennom...

      Sender deg noen styrkeklemmer. Ta vare på deg selv og hverandre. Tillat deg å sørge. Jeg har skrevet masse om mitt tap, dykk gjerne ned i arkivet om det kan være til hjelp å lese om det.

      Mange klemmer fra meg.

      Slett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!