Min lille akrobat

Den jenta!
Så full av energi! Så full av liv!
"Skal jeg vise deg et triks?" spør hun ofte, og intensiteten lyser ut av øynene hennes. Så går hun igang med en eller annen akrobatisk øvelse med stor innlevelse og kraft.

Litt dårlige bilder (tatt med mobil og motivet var ikke helt i ro for å si det slik..). På de to bildene over kan du se den lilla selvklebende bandasjen hennes. Så tommelen gjør henne ikke nevneverdig handicappet kan man si!

Hun er min sol. Mitt lys. Mitt liv.

God helg!

Touch av vår

I dag skinner sola fra blå og klar vårhimmel.

Men det er kaldt.

Ingen måned er vel så lunefull som mars. Den ene dagen kan det være mild luft med løfte om sommer. Den neste iskald vind og snø kastende over oss, og vinterstøvlene må tas fram igjen.

Vi har vært gjennom begge deler i løpet av måneden. Jeg var ute på joggetur en kveld iført kun en fleecejakke over singleten. Kvelden var lun og stille. Noen ganger løp jeg gjennom lommer der lufta var helt varm. Og jeg så opp på de nakne svarte greinene over meg og forestilte meg 2 måneder fram: De svarte greinene har fått små lysegrønne nyutsprungne blader, den svarte stjernekledde himmelen over meg er erstattet med lysblå vår-skumring. Åh, kjenner at det skal bli fint med vår!

I kveld starter jeg også opp med voltigekurs igjen. Blir hyggelig og gøy og komme ut av huset, treffe venninnen min og gjøre noe aktivt.

Ellers var vi ved en aldri så liten milepæl på fredag/lørdag. Ingrid var nemlig på sitt første overnattingsbesøk alene. Det var hos bestemor og bestefar, og det hadde gått så fint! Sovet hele natten og ingen gråting etter mamma og pappa. Hun var så innstilt på å gjøre det, da jeg dro fra henne sa hun bare "hade mamma!" og snudde seg ikke engang etter meg. Det var rart og fint og litt vemodig å tenke på at hun begynner å bli løsrevet og selvstendig. Den lille skjønne jenta mi. Hva meg og herr Laura angikk; vi dro på kino og sov til vi våknet dagen etter. Så hadde vi en underlig stille morgen og formiddag. Som vi savnet den lille jenta vår! Så hadde vi verdens herligste gjenforening. Stor glede og masse klemmer og kyss.

Teller ned dager til påskeferie.

Intet nytt fra vestfronten...

...eller noe annet sted for den del. Ikke noe svar på jobbsøknader og livet er det samme...
Det går framover med tommelen til Ingrid da. Vi skifter bandasje hver dag, hevelsen er gått mye ned og det ser litt "renere" ut.  Vi er gått inn i en ny måned, mars - vårmåned. Og en ny måned på stedet hvil.
Kjenner at jeg er sliten og skuffa over at jeg ikke har hørt noe med hensyn til jobbsøknadene mine. Selv om jeg ikke hadde store forhåpninger så er det jo klart at langt inne i hjertet spirer det jo likevel et håp. Og når det slukner føles håpløsheten enda større. Min lille skatt har lagt seg sammen med pappan i kveld og jeg hører henne le. Det gir meg tårer i øynene og et stikk i hjertet. Jeg vil så gjerne gi henne alt; et liv i lykke. Hvorfor kan jeg ikke lykkes litt mer med det jeg prøver på?  Hvorfor kan ikke jeg også gå rundt og være tilfreds og glad slik som alle andre tilsynelatende er?

Ville egentlig bare innom og gi et livstegn fra meg. Har ikke så mye å skrive om akkurat nå. Føler meg egentlig litt tom.

Dramatisk helg

Det ble en ganske annen vri på denne helgen enn det som var forventet. Og som vanlig var det et øyeblikk, et sekunds hendelse som klarer å snu opp ned på tilværelsen. Vi sitter her og er ganske slitne alle sammen, for det har vært en helg med psykiske påkjenninger og mye bilkjøring . Men heldigvis hadde vi hell i uhell og det ser ut som at ting - i dette tilfelle en liten tommel -  kommer til å bli bra..

Vi var hjemme i min barndoms bygd denne helgen, og lørdag skulle vi ha en hyggelig felles tur til svømmehallen. Begge søstrene mine med barn og min mamma tok den 30 minutter lange kjøreturen til nabobygda for å boltre oss i vannet. I garderoben skulle bare jeg en tur på do før vi gikk i dusjen. Ingrid var glad og forventningsfull i ny badedrakt og hun ble med meg inn på doen. Der var det et slags armlene for handicappede som var slått opp og derfor lå opp langs veggen. Ingrid - som skal undersøke alt - fiklet med dette stativet og plutselig -WHAM! - smeller hele stativet ned! Ingrid roper opp i smerte og jeg ser til min skrekk at hun blør fra et stygt sår på tommelen. Ved nærmere ettersyn ser jeg faktisk at hele tuppen er vekk!

Jeg løper ut og får papir som jeg fikler rundt tommelen. Et menneske i garderoben henter en "vakt", et -unnskyld meg - mehe som ikke visste hva hun skulle gjøre! Hun klarte å hoste opp nummeret til legevakta og jeg kastet på meg en bukse og en genser over badadrakta også kjørte vi avgårde til legevakta. Jeg merket at jeg nådde en tilstand som minnet om panikk før vi kjørte. Jeg klarte ikke å sette ord på det som hadde hendt ( jeg vet jo heller ikke hva en sånn armlene-stativ-ting heter), jeg skalv og kjente at jeg hyperventilerte. Med en gang dette skjedde klarte jeg å beholde roen og fikk Ingrid til å roe seg helt ned, men reaksjonen kom litt etterpå, når det ikke ble noe fortgang på ting, når ingenting ble gjort med situasjonen. Et nummer til en legevakt lissom som jeg ikke visste hvor holdt til! Takk og lov var herr Laura med! Vi kom oss til legevakta og fikk undersøkt overfladisk og bandasjert. Legen mente at neglen var intakt, ellers var det ingenting å sy, så vi fikk beskjed om å oppsøke lege dagen etter for kontroll.

Den kvelden hadde jeg vondt i magen og var skjelven og matt. Ingrid var i ganske fin form, lekte og sov godt til natta.

Dagen etter dro vi til legen. Hun klarte ikke å få sett orntlig på tommelen, litt av forbindingen hadde klistret seg inn på såret og hun klarte ikke å få det av uten at det gjorde forferdelig vondt. Hun ville ikke traumatisere min lille så veldig og sa dessuten at hun synes såret så så stygt ut at hun ikke følte seg komfortabel med å håndtere det! Vi ble henvist til plastikkirurgien i Skien, til håndspesialist...På turen nedover gråt jeg. Det var en strålende solfylt dag, en sterk kontrast til vår situasjon. Jeg så for meg den perfekte lille tommelen deformert, infeksjoner og alt mulig skummelt. Herr Laura prøvde å trøste meg ved å si at en litt kortere finger er ikke verdens undergang, vi måtte være glade for at det ikke var noe verre! Men jeg tenkte på den nydelige lille tommelen, og klarte ikke helt å glede meg over at det ikke var et verre scenario.

Vel nede på sykehuset: vi kom kjapt inn til kirurgen og han sa at han bare kunne kjenne bløtvev, og at dette kom til å hele seg fint! Det kom til å ta sin tid, men tommelen ville sannsynligvis bli fullt førlig igjen og sjansen for komplikasjoner var minimale. Vi tok også røntgenbilde og det viste at beinet var helt og fint! Åh så lettet vi ble! Stakkars lille Ingrid var helt utrolig tapper! Hun gråt sine modige tårer, men lot legen få gjøre det han skulle. Etterpå fikk hun is og godteri og var ganske så blid og fornøyd igjen. Jeg kunne endelig la bekymringene slippe taket. Nå hadde vi fått eksperthjelp og -uttalelse om at ikke noe bein var borte. Vi dro hjem til mamma igjen og overnattet en natt til. Vi påkostet oss en dag fri på mandag. Fortjent synes jeg.

I dag har vi atter vært hos lege, og skal igjen på fredag... blir nok noen legebesøk framover. Nå får vi bare ta tiden til hjelp og håpe at den lille tommeltuppen vokser seg til.

Frustrasjon og håp

Nå har jeg skrevet og sendt inn diverse jobbsøknader av forskjellige slag! Det er en slitsom prosess, men jeg føler i allefall en utrolig lettelse over at hvertfall det er gjort! Nå ligger det liksom ikke i mine hender lenger. Jeg håper så inderlig at noe skjer, at jeg får svar, at jeg blir innkalt til intervju og ikke bare får en lapp i posten der det står at stillingen er besatt...
Jeg har hanglet så altfor lenge nå i en tilstand av misfornøydhet med jobben. Det har bare blitt noen halvhjertede grep tidligere. Joda, jeg har sendt inn diverse søknader hist og her, men det har blitt altfor langt mellom hver. Jobben har blitt en slags kilde til frustrasjon, over at jeg ikke kommer meg videre. At det tilsynelatende har blitt min endestasjon. Jeg føler meg inngrodd, fastlåst. Fullstendig stoppet i utviklingen.

Jeg er så ubeskrivelig klar for forandring! Jeg har vært det lenge, men det kommer gjerne i bølger. Da behovet blir altoppslukende og lever i hver celle i kroppen min. Et skrikende behov for å kutte de båndene jeg har til jobben. Aller helst ville jeg ha flyttet. En total-forandring. Flyttet til hjembygda, der vi kunne kjøpt hus, der jeg har et nettverk og der jeg kunne hatt mulighet for å drive med hest. Men det er en utopi, så jeg får sikte lavere. En ny jobb. Kan jeg i alle fall klare å få en ny jobb???

En forandring ville selvfølgelig også innebære følelser som frykt og kanskje til og med vemod. Slik er det jo. Det er skummelt med forandring, man står ovenfor noe ukjent, noe man ikke kjenner konsekvensene til. Men tenk for en lettelse! Når jeg endelig har kommet til den stunden da jeg skal sette meg ned og skrive oppsigelsen til den jobben jeg har nå! Jeg ser fram til det med en oppildnet glede, men samtidig bryter det  svarte tanker ned gjennom hodet mitt at det kommer ikke til å skje..... Jeg sitter fast. Jeg må bare ikke innbilde meg at jeg noen gang kommer derifra..... Og ja, jeg vet det er tanker som er absurde. Men det hindrer meg ikke i å tenke dem.

Men nå er søknadene sendt! Og da har jo sjansen øket med flere prosent ville jeg tro, enn om jeg ikke hadde sendt søknader.. Så da får jeg bare vente. Vente og tenke positivt!
For meg er det en kunst.

Familien Syk

Har tilbrakt de siste 8 dagene med en lungelidelse a la astma. Feber og slapp og hele pakka. Brystet er helt tett av slim som jeg ikke klarer å hoste opp. En skrekkelig utmattende tilstand. Nå er også herr Laura rammet, skjønt av en litt mildere variant. Ingrid har også hatt sin tørn i helgen. Så i går hadde vi familieutflukt til legekontoret. Legen sa at jeg hørtes ut som en astmapasient, så det står ikke så bra til nedi der.. Ble satt på lungebetennelse/ bronkittmedisiner. Håper det tar den uinviterte "gjesten". Skal prøve meg en tur på jobb i morgen. Er 50% sykemeldt ut uka.

Setter inn et par bilder av senge-trappa som min handyman snekret. Er han ikke flink?

Han skulle nok ha vært snekker...

Myr

Av og til kan livet føles tungt.

Det kan føles som at man står og stamper i en hengemyr, og kommer ikke videre. Mismotet siger inn i kroppen lik det kalde myrvannet som trekker inn i støvlene. Man blir rastløs, oppgitt, sliten og lei.

Livet er her og nå, og man føler ikke at man får utnyttet tiden på noe fornuftig. Man synes at hverdagen har blitt litt for grå, litt for fargeløs. Litt for lite meningsfull. Store deler av livet til datteren min får jeg ikke ta del i. Så mange timer i løpet av en dag, en uke, en måned, et år - som jeg ikke vet hva datteren min har opplevd eller gjort. Så og si alle i vesten har det sånn. Man setter vekk barna i barnehagen og drar på jobb. Og det er både positive og negative sider ved en sånn ordning. Men av og til kan det bare føles litt.... meningsløst?

Det er når man kjenner seg lei av hverdagen at sånne tanker kommer. Lei av de samme gamle omgivelsene. Lei av å gå på jobb hver dag. Den samme jobben som bare blir mer og mer forutsigbar og som man føler at ikke gir deg noe tilbake lenger. En rastløs følelse av å egentlig bare ville komme seg vekk, sveve bort fra alt, kaste av seg alle plikter og alt ansvar, si: Jeg slutter. Jeg skal ikke være en del av dette lenger. Ferdig!

Der jeg svever opp i lufta, opp fra det gustne og grå, strekker jeg meg mot horisonten der det lyser et skarpt lys. Mot der skal jeg gå. Mot noe nytt! Noe som ligger der blankt og urørt og venter på meg!

Dessverre er det ikke gjort på den måten. En jobb må man ha. Alternativet er å gå igjennom den smertefulle prosedyren med å lete etter og søke nye jobber. Lange pinefulle timer foran PC'en. Hjernen som slår knute på seg i forsøket på å formulere gode, velskrivde søknader. Systemkræsj og alt arbeidet forfra igjen...

Også tvil. Alltid denne snikende følelsen av tvil. Kanskje ikke gresset er grønnere på den andre siden? Hva om dette er det beste jeg kan få? Misnøye, kjedsommelighet og dårlig betaling til tross, hva om det ikke finnes noe bedre for meg??? Hva vil konsekvensene bli? En dårligere hverdag?

Jeg må være verdensmester i å tvile!......

Årene går og man er i akkurat samme situasjon. Man har ikke kommet så mye som et skritt videre. Myrvannet trenger gjennom sokkene og man synker enda litt lenger ned i den gjørmete mosen.

Skodda ligger fortsatt lavt. De nakne trærne rundt er fortsatt grå, dryppende og triste.

Så, etter å ha gått igjennom flere intetsigende timer, er det ikke noe mer igjen av dagen. Den evinnelige tørnen ved grytene, så er det kvelden. Og sånn går dag ut og dag inn. Og jeg drømmer. Drømmer om forandring. Drømmer om en litt lysere hverdag. Om en hverdag fylt med litt flere innput, litt fler opplevelser og litt mer latter. Litt mer tid og litt mer følelsen av å faktisk leve og ikke bare være.

Livet kan føles tungt noen ganger. Det handler om å takle det. Og om å gjøre grep når det trengs. Gjøre noe for å forandre, både tankene og tilværelsen . Jeg skal komme meg løs fra den kalde våte myra. Ta akkurat de kraftanstrengelsene som må til for å komme meg fram og opp på fast grunn. Da skal jeg se at tåken letner, solstrålene skal bryte gjennom til meg og lufta skal bli fylt med fuglesang.

Skidebutant

På onsdag skrev jeg om årets første skitur.

Her er det ei som har ski på seg for aller første gang i livet!

Hun var kjempeflink! Fant overraskende fort ut av hvordan hun skulle stokke beina for å klare å snu seg for eksempel. Og teknikken med å gli med føttene var der med en gang! Mamma og pappa er stolte!

Ha en god lørdagskveld!

Mellom snøtunge grantrær

Bildet svarer ikke heeelt til teksten, men... det er i alle fall....trær...

Skisporet snor seg bortover mellom snøtunge grantrær. Mellom trærne er det mørkt, men sporet ligger badet i gyllengult lys fra lyktene. Det er ikke så mange lyder rundt meg. Kun min egen pust og svisj svisj fra skiene mine. Hjertepumpa går. Noen flyktige tanker farer gjennom hodet mitt, blant annet; her gikk jeg på trilletur med Ingrid nesten hver dag. Det er to år siden nå... samt glimt av rideturer i mørke vinterkvelder, som er enda lenger siden....
Ellers tenker jeg ikke så mye. Havner mer eller mindre i en slags tilstand der jeg bare er, lar kroppen gå på autopilot i takt med stavtakene og frasparkene mens stille tunge graner glir forbi.

Se der ja! Der glir det jammen en gammel gubbe forbi meg også! Hmf! Forsmedelig. Ja ja. Jeg tramper videre. Hops! Bakglatt! Og der innhenter gammel gubbe nr.2 meg! Nei nå får det være nok. Men det er første gang jeg har ski på beina i år da, og kan vel ikke skryte av altfor mye kroppslig aktivitet de siste to månedene..

Så er bakken forsert. Jeg kan la beina og armene hvile. Jeg suser nedover bakken med kald vind hvislende mot ansiktet. Men det er bare svalende og deilig. Jeg kjenner hjertet slår mindre hardt mot ribbeina mine og pusten faller til ro. Velsignede nedoverbakke!

Så er jeg hjemme igjen. Nesten 45 minutter har jeg brukt på runden. Akseptabelt det.

Resultat: en deilig tilfredsstillende følelse i kroppen. Og gooood samvittighet!
Årets første skitur.

Midtvinter og et lite tips

Pus i vinterskrud! Tatt den ene dagen i jula som det lå snø. 

Tida går. Nok en ny mandag, en uke siden forrige blogginnlegg allerede!
Helgen var fullspekket av diverse gjøremål både av typen burde-burde og kos. Ingrid har fått seg ny seng. En Ikea-sak som har plass til ekstra-seng under (eventuelt skuffer), men vi kjøpte ekstra madrass så vips - nå kan vi ta imot flere overnattingsgjester. Da vi fikk den opp ferdig montert viste det seg at - med vårt sengebunn-og madrassvalg - ble jo senga helt latterlig høy! Min handy man tilbrakte derfor deler av gårsdagen med tenking av design og skribling av målutregninger (trigonometri i praksis!) , for nå må han jo nesten snekre en trapp/stige! Foreløpig er det en stol som gjør samme nytten.
Senga har kant på to sider, så vi satte den slik at kanten vender utover i rommet, det vil si at det er ingen åpninger på siden, ergo hun kan ikke falle ut. Ingrid synes det var kjempekoselig og har faktisk gått og lagt seg i den av seg selv. I dag tidlig fikk hun av seg pysjen og bleia, også løp hun bort til senga igjen og klatret opp i den, dro dyna over seg og kikket opp på meg med tindrende stjerneøyner. Jo, hun er fornøyd med kjøpet!

Barneoppdragelse og takling av diverse (slitsomme!) situasjoner, utbrudd og lignende er noe som er et hverdagstema for oss. Og da er det veldig hyggelig og tilfredsstillende når vi plutselig finner en metode, et lite smutthull ut av en situasjon som ofte kan være slitsom, irriterende og lite trivelig for både små og store. Jeg tenker på denne situasjonen her, en situasjon vi er i hver eneste dag: Middagskokkelering med sliten og sutrete 2-åring hengende i beina-situasjonen!
Noen som kjenner seg igjen?
Både små og store er slitne og sultne etter jobb og barnehage. Man skal lage middag, helst ha den på bordet så fort som råd. Barnet maser og sutrer og gråter, vil gjerne opp på armen og se på Pippi og få godteri eller tran-fisk (!) helst alt på en gang. Ønskene og behovene er mange, og jeg har bare to armer og ett bein (det andre henger det nemlig en unge i, så det er til ingen nytte!).
Vi hadde det en stund sånn at én tok seg av Ingrid, mens den andre lagde mat. Men så kom vi på en mye bedre idé; nemlig la  henne være med på "moroa". Hun kan hjelpe til med å helle opp vann til potetene for eksempel, hun kan åpne buljongterninger, hun kan putte spaghetti oppi kjelen. Hun kan hjelpe til med å dekke på glass og bestikk, også kan hun gi pus mat. Dette fungerer ganske så fint!

Ok, det tar litt lengre tid, men gevinsten er stor i form av at hun får ansvarsfølelse, hun får følelsen av å bidra for fellesskapet, hun synes det er gøy! Og hun lærer av det. Og ikke minst; vi har en blid og harmonisk jente med gode, positive følelser i motsetning til en trist og misfornøyd jente med følelsen av å ha blitt avvist...!

Ha en god uke!

Alt var bedre før....?

Jeg er kanskje litt gammeldags. Jeg er ikke alltid overbegeistret for alt av teknologiske nyvinninger, synes  lenge data var noe herk å forholde seg til og var egentlig ganske redd for å bruke en PC. Følte meg ikke komfortabel med det i det hele tatt. Nå er det annerledes. Facebook spesielt og generell bruk av internett har gjort at PC er ikke bare ønskelig, men faktisk helt nødvendig å ha i huset for meg. Samme med mobiltelefon..Så jeg ser verdien i den digitale revolusjonen. Men mang en gang kan ting låse seg, være tungvindt og vanskelig og jeg rister på hodet og tenker et rungende ironisk: HURRA FOR TEKNOLOGIEN!

Selvfølgelig er jeg super-glad for vaskemaskin, støvsuger, oppvaskmaskin og stemmerett for kvinner! Men hva med for eksempel bilen? Den er jeg ikke udelt lykkelig for. Det er veldig bra med bil når man skal kjøre langt eller laste noe. (Tenk lørdagshandel!) Men tenk også på co2-utslippet... Tenk på bråket fra trafikkerte veier. Tenk på veistøv og astma og livsstilssykdommer fordi man sitter for mye i ro og bruker bilen der man slett ikke hadde behøvd det.

Men egentlig var det ikke det teknologiske jeg hadde tenkt å ta for meg når jeg startet å skrive på dette innlegget, men mentaliteten.  Mentaliteten nå versus før. Det er en annen verden i dag enn for 15 år siden. Jeg kom til å tenke på da jeg var yngre, hvordan verden var da. Da jeg og venninna mi var 11 år gamle var vi på ferie - alene- på en hestegård noen mil hjemmefra. Hun vi skulle bo hos var ei ung jente som levde sitt liv og ikke var hjemme, vi bare losjerte der, rei på hestene som var tilgjengelige, lagde oss mat selv og storkoste oss! Ikke noe rart ved det. Men jeg tror kanskje ikke det hadde skjedd i dag. Jeg tror det er veldig få som sender 11-åringen sin avgårde på ferie uten en voksen til å holde overoppsynet. Jeg vet at min søster hadde ikke gjort det! Mamma sa riktignok at hun ikke hadde vært klar over at vi var helt alene, men likevel... Det var en annen tid. Det var en mye roligere og tryggere verden enn det vi har i dag. Ran, knivstikking, skytedrama og drap var ikke dagligdags som det er nå. Den naive tilværelsen er over.
Derfor klinger "før-i-tiden" med en romantisk-vemodig klang hos meg. Da verden tilsynelatende var snillere. Da terror var et relativt uvanlig begrep. Da Snekker Andresen var en snill og søt gammel mann (og ikke en gammel gris som han er i dag!..) Da somrene var solrike og vintrene snørike....

Så jo; jeg synes at visse ting var bedre før. Andre ting var dårligere. Atter andre ting er hverken bedre eller dårligere i dag, bare ganske enkelt annerledes.

***

I helgen hadde jeg og Ingrid mor-og-datter-helg. Min kjære jobbet. Vi koste oss veldig med besøk hos en venninne fra min forhenværende barselgruppe på lørdag. Barna hadde ikke sett hverandre siden de var babyer, så det var spennende å se hvordan de gikk i lag. De hadde det kjempegøy og løp rundt og var skikkelig i hundre! Jeg brukte 20 minutter på å få på henne en ullbukse, en ullgenser og en hals da vi skulle dra....Hun ville ikke dra derifra og slåss som en mann! (Ha ha, jeg må le!)
Søndag var vi ute med naboene våre, de som har en gutt som går på hennes avdeling i barnehagen. Vi hadde en helt nydelig dag ute, det hadde kommet litt snø og jammen kom sola fram også! Vi akte og hadde med varm kakao og var ute i 4 timer. Det var friske røde roser i kinnene på oss den kvelden!

Om aura, utstråling og kjemi

Heldigvis går jeg ganske bra isammens med de aller fleste mennesker som har krysset min vei. Jeg liker å tenke på meg selv som en raus person som møter nye mennesker med et åpent og positivt sinn, og som regel har jeg positive opplevelser i møte med andre mennesker.

Men noen ganger kan jeg oppleve at ting bare ikke funker. Noen ganger kan det oppstå en udefinerbar følelse av noe ubehagelig, en slags følelse av å sense noe negativt fra den andre personen, uten at noe nødvendigvis blir sagt eller gjort. Og nettopp fordi det ikke er noe konkret som blir sagt eller gjort for å trigge fram denne følelsen, blir man forvirret stående igjen og gruble over hvorfor disse følelsene oppstår. Følelsene blir på en måte diffuse og uhåndgripelige når det ikke er noen åpenbar grunn til dem. Men likevel er de der! Ens første formulerte tanke blir et barnslig henne liker jeg ikke! Og når man prøver å tenke etter hvorfor, blir svaret rett og slett at jeg føler at hun utstråler dårlig energi, at hun har en dårlig aura...

Jeg pleier alltid å gi folk flere sjanser. Er det noen som jeg har fått et litt negativt bilde av i utgangspunket prøver jeg likevel å åpne sinnet mitt neste gang jeg står ovenfor personen. Kanskje han hadde en dårlig dag? Kanskje hun er sjenert? Og noen ganger hjelper det. Noen ganger viser det seg at jeg har tatt feil av personen. Men andre ganger fortsetter den samme negative følelsen. Et udefinerbart ubehag.

Så er det andre mennesker da, som man bare føler seg BANG - på bølgelengde med med en gang! En tilsvarende herlig opplevelse til ubehaget man kan føle i møte med visse andre personer. Man føler kontakten, man føler forståelsen, man føler seg rett og slett vel! Man kjenner at man ubevisst senker skuldrene, slapper av og tør å være seg selv uten forestillelse. Noen ganger kommer disse følelsene kort tid etter møte med personen. Både de negative og de positive. Uten at man kjenner vedkommende, og uten at man kan ha noen forutsetninger for å egentlig kunne gjøre seg opp en mening. Utrolig fasinerende og interessant tema! Jeg har ofte fundert på hvordan disse følelsene oppstår og hvorfor. Vi kaller det kjemi. Små usynlige vibber som pumper ut dårlig eller god energi mellom mennesker.

Men hvordan i alle dager blir jeg oppfattet av andre? Har mennesket som jeg føler dårlige vibber fra den samme følelsen ovenfor meg? Oppfatter hun eller han meg som en person med ubehagelig aura? Og de man føler seg vel med, føler de seg vel sammen med meg? (Akkurat det vil jeg jo helst tro... To mennesker kan vel ikke gå godt i sammen, dersom det bare føles bra for den ene!?)

Forøvrig vil jeg presisere at det vanligvis ikke er så svart/hvitt i mine mellommenneskelige relasjoner. Her har jeg dratt fram ytterpunktene. Jevnt over har jeg et vanlig godt forhold til folk flest. Men noen sjeldne ganger kan altså noen mennesker utpeke seg i negativ eller positiv forstand. Nok et fenomen som jeg kan fundere over og gruble på og skrible om. ( Gruble + skrible = skruble..nytt ord??)
Blah...nei nå er det kvelden! God natt!

Godt nyttår!

Enda en jul har kommet - og gått. Tida går. Før vi vet ordet av det raser vi inn i enda et nytt år.
2012. Nytt år - nye muligheter... Er det ikke det vi sier?

Julen ble feiret på sedvanlig vis med god mat og mye sosialt. Ingrid var helt elektrisk under gaveseansen på julaften og har ellers storkost seg med søskenbarn. Suslevinteren fortsetter da. ( Lyden av rislende vann fra takrenner, spruting fra bildekk og surkling under skoene - derav navnet "susle"vinter...det vil si en våt vinter, dersom det skulle være tvil..!) Ingrid fikk seg to aketurer, en på lillejulaften og en på julaften. Etter det kom regnet og uteaktivitetene ble forandret til strøing av vei og hopping på trampoline. Var visst ikke så dumt det heller da! Nyttårshelgen var vi tre søstre med familier samlet hos søsteren min i Vestfold. Det var en hyggelig og barnevennlig kveld med kalkun på bordet og fyrverkeri i to etapper - en tidlig på kvelden og en kl tolv.

Når jeg tenker tilbake på året som gikk, så innebar ikke det noen store omveltninger for min del. Bo-og jobbsituasjon er den samme. Jeg har blitt ett år eldre. Datteren min har blitt 2, snakker og kommuniserer og viser en sterk personlighet. Det begynner å bli lenge siden baby-tiden..

Nyttårsforsetter har jeg jammen i meg også!  Jeg skal bli flinkere til å nyte livet. Jeg skal jobbe med min tålmodighet, som ikke er min fremste dyd, og jeg skal bli flinkere til å se muligheter fremfor hindringer. 

Skal legge inn noen bilder til dette innlegget. Akkurat nå kan jeg ikke finne kabelen til kameraet, så jeg får ta det ved en senere anledning. Nå er jeg altfor trett, hverdagslivet er en brutal overgang fra juledager i langsomt tempo! Ønsker dere alle et godt nytt år!

Bittelille - julaften

Bildet er tatt tidligere i desember. SÅNN vil vi ha det...!

Bittelille-julaften i dag... Alle gaver er i boks, julekort er sendt, ikveld skal jeg lage sursild og pakke ferdig. Så bærer det av sted i morgen, den lille familien på 3 + katt. Driving home for christmas....

Har ikke vært stort tid til å blogge disse førjulsdagene. Satser på å komme sterkt tilbake over nyttår! Akkurat nå  bare gleder jeg meg til ferie. Gleder meg til morgener totalt uten stress, masse god mamma-mat, samvær med Ingrid, kjærsten og andre familiemedlemmer. Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg gleder meg til akedager og skiturer, gnistrende føre, snøtunge grantrær og frisk vinterluft. Men dessverre er ikke årets vinter lik fjorårets. Det har vært mye regn og mildvær, grå is og forøvrig grå og brune omgivelser. I dag er det litt snø, men værmeldinga fremover er nedslående... Men de har tatt feil før, så vi kan jo håpe på at de tar feil nå også.  Min lille skatt skal uansett få en en fin og stemningsfull jul. Jeg håper hun kommer til å huske sine barndomsjuler som gledelige, trygge og magiske.

Status- og litt om juleforberedelser og Pippi Langstrømpe

En kombinasjon av skrivetørke og sykdom har gjort at det har vært svært så stille her på bloggen i det siste.
Ingrid sliter fortsatt med hoste og det hele kuliminerte på torsdag i forrige uke, da hun plutselig fikk feber opp i nesten 41 grader! Så ble det tur på legevakta der det ble tatt blodprøver fra armen (ikke bare et stikk i fingeren!), og det gav litt utslag på mykoplasma, eller atypisk lungebetennelse på lekspråk. Hun går nå på antibiotika, så vi får krysse fingrene på at hun omsider blir kvitt denne leie bakterien.. Dessuten har jeg nok det samme, for selv har jeg hanglet i to uker nå med hoste og sår hals.

Dagene jeg var hjemme med Ingrid ble for det meste tilbrakt på sofan foran Pippi. Hun er så utrolig opptatt av Pippi! Vi har tatt det opp fra da det ble vist på TV og hun kan virkelig se episode etter episode etter episode! Og når Pippisangen kommer må hun opp og hoppe i sofan, til og med når hun lå og var slapp og syk måtte hun opp og ta noen hopp! Det er et bra forbilde å ha synes jeg; uredd, selvsikker, sterk, positiv, snill og rettferdig. Alle de egenskapene jeg ønsker til datteren min og som jeg skulle ønske at jeg hadde mer av selv...
Det er deilig å leve seg inn i Astrid Lindgrens verden. Det er humor og varme og hverdagsskildring av en tid som begynner å bli mer og mer borte. Og det er så utrolig annerledes dagens TV! Det er dvelende, det legges vekt på stemninger og natur og omgivelser. Jeg liker nok spesielt godt Pippi og Saltkråkan. Saltkråkan har jeg et spesielt forhold til på grunn av min parallell til barndommens sommre i Kragerø. Saltkråkan var liksom Kragerø det!

Innimellom jobb og sykefravær har det faktisk også blitt noe juleforberedelser. Jeg har fått de aller fleste gavene i boks, nye julekjoler til Ingrid, samt ny julekjole til meg selv har jeg fått kjøpt! Julekortene er bestilt. I dag tenkte vi å få juletreet inn.... Vet det er 1,5 uke for tidlig, men siden vi skal dra bort i jula - men likevel har lyst på juletre hjemme i år- så tar vi det inn nå og nyter noen juletre-dager før jul. Gøy for den lille jenta vår å ha litt julefølelse hjemme også! Den fine julesnøen som kom er regnet vekk og erstattet med is og hålke.
Men jeg håper fortsatt på hvit jul!