Lengsel

Inne i meg bor det en lengsel. Den har ligget der lenge, i mange år. Først slumrende, siden våknet den for alvor og i de siste tre årene har den egentlig blitt ganske altomfattende.

Jeg lengter hjem.

Ikke nødvendigvis til huset jeg vokste opp i, men til bygda. Til miljøet. Til røttene mine.

Det begynner å bli lenge siden jeg bodde der. Men det var der jeg vokste opp, det er der identiteten min ligger. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli kvitt følelsen av lengsel etter hjembygda. Så lenge jeg bor et annet sted vil jeg føle at det egentlige hjemmet mitt er der - og ikke her jeg bor nå. Jeg kommer alltid til å føle på denne rotløsheten. At jeg ikke hører til. Selvfølgelig kaller jeg stedet jeg bor nå for "hjem".

Men jeg klarer ikke slå rot.

Nesten alle mine nærmeste bor der. I tillegg til mamma og den ene søsteren min har det også flyttet tilbake nær slekt og venner - mennesker som betyr mye for meg og som jeg savner og som jeg har lyst til å tilbringe tid sammen med. Men det er så langt. Det er nesten litt for langt til å reise dit for bare en helg. Vi gjør jo det, men det blir sjeldent. Det blir for slitsomt med den lange kjøreturen til og fra, og en helg er jo så kort at man rekker ikke stort. Nesten uansett blir jeg sittende med en slags dårlig samvittighet fordi jeg må prioritere noen mennesker framfor andre..

Jeg lengter dessuten etter naturen. Jeg lengter etter fjellene. Jeg lengter etter frihetsfølelsen. Jeg savner elver og bekker som man kan drikke fra. Jeg savner lange grusveier å galloppere på, å jogge på eller bare rusle bedagelig på mens jeg lytter til fuglesangen. Jeg savner å kunne være alene. Og jeg savner det sosiale. Her er jeg aldri alene, men ensom. En pussig kombinasjon som passer meg veldig dårlig. Jeg er sosial, men liker ikke å ha ukjente folk rundt meg til enhver tid.

Jeg kunne aldri, aldri ha bodd i en by. Jeg ville blitt kvalt!

Nå bor vi heldigvis ganske landlig. Men området er veldig tett befolket. Det går et rush med folk forbi leiligheten vår hele tiden. Det er tett bebyggelse og mye veier. Jeg savner å kunne gå ut i en hage. Og muligheten til å kunne være litt privat. Jeg syns det er utrolig leit at Ingrid ikke kan gå ut av huset uten at hun må ha kontinuerlig tilsyn. Og jeg syns det er leit at hun ikke har søskenbarn i nærheten. Hun spør så mye etter søskenbarna sine! Hun maser om at vi skal dra dit, og jeg kjenner at jeg blir så trist. Fordi hun koser seg så der, og jeg skulle så ønske at vi kunne være der mer! Det er ingenting jeg heller vil enn å kunne være der hele tiden!

Også kan vi ikke. Fordi vi bor her.

Jeg har periodevis vært veldig nedfor - ja faktisk deprimert - fordi jeg lengter så hjem. Jeg har følt meg - og kan fortsatt føle meg- som verdens mest ensome menneske!

Jeg tar meg i å tenke mye på hvordan livet hadde vært hvis vi hadde bodd der... Jeg vet at det hadde sett veldig annerledes ut.

Vårmorgen

Ville bare innom bloggen min en liten tur mens jeg venter på roen til å få ned de tankene som romstrerer rundt oppi hodet mitt. Det ligger stadig noen halvferdige utdrag av tankespinnerier der oppe, men det er neimen ikke så lett å få til å sette seg ned og konstruere et innlegg som det i tillegg skal kunne gå an å lese etterpå.

Det er tidlig søndag morgen. Ser ut til å kunne bli en fantastisk flott dag: sol, blå himmel og nyutsprungne lysegrønne små blader på trærne. Ingrid sitter bak meg ved det lille bordet sitt og maler. Fra vinduet mitt ser jeg rett ut på en bjørk som skjærene har brukt den siste tiden på å bygge reir i. Deres iherdige jobb har resultert i en stor kvisthule, med tak og greier. Lurer på om det ligger små egg oppi der nå..

I går så vi på en bil som vi tenker på å kjøpe. Tror nok at vi ender opp med den. Skal bare snakke med banken på mandag. Vi har faktisk alltid kjørt bil uten air condition. Før tenkte jeg at det ikke var noe som var nødvendig for oss her oppi det kalde nord. Men bilen blir jo kokende het selv om det kan være bikkjekaldt ute, og da vi fikk barn - pluss at vi i tillegg ofte har med oss pus på lange bilturer- er air condition virkelig noe jeg har savnet! Så vår nye bil skal i alle fall ha det!

Ellers er jeg inne i en slags underlig avventende periode. Jeg venter. Vet ikke helt på hva. På sommeren kanskje. På varmere dager. På forandring...?

Mer musikk

I forrige innlegg la jeg ut en sang av Joanna Newsom. Hun er relativt ukjent her i Norge, og noe av det hun lager er jo litt spesielt. Men jeg liker henne veldig godt, jeg elsker den mystiske og følelsesladde klangen som harpe gir og noen av melodiene er fantastiske.
Fikk lyst til å dele enda en sang av henne. Dette var den første sangen jeg hørte, og også her ble jeg fanget inn av den drømmende stemningen.
Lytt og nyt og ha en deilig uke!

Sangskatt

Jeg kom over denne sangen av Joanna Newsom her om dagen, og ble med en gang fanget av stemningen i den.
Jeg kan kjenne de berusende, eksploderende duftene fra naturen etter et sommerlig regnskyll. Gress og jord blandet med sjasmin og roser. Jeg ser solstrålene lyse opp det grønne løvverket. Jeg hører den jublende fuglesangen over at verden atter blir badet i lys og varme...
Også kjenner jeg på den altomfattende kjærligheten jeg føler for min nydelige datter.
Jeg blir fylt med lykkelige og vemodige følelser på én gang.
Savn og håp.

Påske, hverdag og enda litt mer sykdom

Det er rett og slett uvant for meg å være så mye syk som jeg har vært denne vinteren/ våren!
Kun få uker etter at forrige pencilinkur er overstått er jeg i gang med en ny halsinfeksjon. Denne gangen lokalisert lenger opp, hals og munnhule er forferdelig sår, mandlene er store og rød og jeg har masse røde "sår" i ganen og på tunga har jeg massevis av såkalte "jugerblemmer". Det er utrolig vondt og hele siste del av påskeferien var jeg helt satt ut av dette! Heldigvis har jeg ikke hatt feber, men en uke med tidvis uutholdelige smerter i munnen som gjør at det er vondt å både spise, drikke og prate, gjør at jeg nå er temmelig forsynt og lei.

Det kan virke som at 2011 og 2012 er to motsetninger av hverandre. I fjor hadde vi tidenes mest snørike vinter og varmeste påske. I år har det vært  mild vinter og en helt utrolig kald påske! Ukene før var det jo ganske varmt og jeg var litt usikker med hensyn til hva jeg skulle pakke med meg av klær til påskeferien. Passet på å ta med ullgensere o.l men at gradestokken skulle krype helt ned på 10 minus - den kom litt uforberedt! Hele familien måtte gå til innkjøp av nye luer og vanter...

Telemark viste seg fra sin beste side.

Første del av påsken tilbragte vi i min hjembygd, en skikkelig pangstart med 50 årslag på lørdag og barnedåp på søndag. Vi hadde noen nydelige dager der, knallvær - men altså skikkelig kaldt. Onsdag gikk turen over fjellet til vestlandet der vi besøkte herr Lauras søster med familie. Det var da jeg begynte å bli syk, og dette la en betydelig demper på dette oppholdet for min del. Men vi gjennomførte noen fine turer til tross for dette.

På vestlandet fikk vi slik vær...

...men også slikt vær fikk vi et par dager !

Så nå er det tilbake i hverdagen.
Jeg må forresten også fortelle at jeg hadde et jobbintervju før påske! Det viste seg forøvrig at lønna der var lavere enn det jeg har nå, så den jobben var uaktuell. Men utrolig oppløftende at jeg ble innkalt! Bare det var nok til at jeg ble -ja, løftet opp fra den tunge følelsen av å stå å stampe i myr, og jeg ser litt lysere på hele situasjonen. Det er faktisk mulig liksom.

Så er det en fantastisk ting som gleder mitt mammahjerte, og det er at Ingrid har kastet bandasjen og tommelen ser sååå fin ut! Den er nesten helt leget, nå mangler det bare negl og litt mer slitesterk hud på tuppen, så er den så god som orginal! Det er så deilig.
Aprilskumringen senker seg. Det er ganske rått og jeg synes at det blir kaldere i huset. Skal nok ta meg noe varmt (eller lunka!) å drikke, krype under et teppe og bare slappe av i kveld. Og la pencilinen ta seg av jobbingen i min stakkars bakterieherjede kropp.