fredag 12. oktober 2012

Tanker om takling av tilværelsen og takknemlighet




Allerede en uke siden sist jeg skrev. Dagene går så fort at jeg klarer nesten ikke å følge med. 
Jeg ser på bilder fra begravelsen, det var sensommer. Sol og grønne trær. Nå begynner trærne å felle bladene sine. Sola står lavere. Det er frost om natta, rimet ligger i skyggefulle sider langt utover dagen.

Denne høsten skulle vært helt annerledes. Jeg så for meg hvordan jeg skulle kose meg med å kjenne på stadig ivrigere spark i en voksende mage. Kanskje trappe ned jobbingen litt. Lagre opp krefter og forberede meg på å bli tobarnsmamma. Få en baby igjen. 
Men så ble det ikke slik.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan sorgen går i bølger. Hvordan jeg kan føle meg lett om hjertet, prate og le og kose meg. For så plutselig kjenne sorgen som en uoverkommelig mur rundt meg, som en fysisk smerte eller som en sugende, svimlende tomhet. Når jeg har gode øyeblikk betyr det ikke at jeg har "glemt" Lillegutt. Han er hos meg hele tiden. Men det er øyeblikk av aksept. Jeg mistet et barn og det er en del av livet mitt. Det er grusomt, meningsløst og sørgelig, men det er realiteten. 
Noen ganger synes jeg at jeg takler det overraskende bra. Jeg er jo dessverre ikke den typen som stort sett er lys og lett til sinns. Jeg har litt lett for å la de pessimistiske og fatalistiske tankene bli dominante. Jeg har slitt med diverse ting som at jeg lei av jobben og ikke trives så godt her jeg bor ift. at jeg ikke har familie eller venner her. Essensielle ting som er avgjørende for et godt liv. Så periodevis har følelsen av mistrøstighet vært ganske stor. Også mister jeg et barn på toppen av det hele! 
Man skulle tro at jeg ville være dårlig utrustet til å kunne takle en slik tragedie.
Men jeg klarer det. 
Jeg klarte å komme igjennom det verste døgnet i mitt liv: fra jeg skjønte at jeg kom til å miste babyen min, gjennom en intens psykisk og fysisk smertefull fødsel og til de første timene som nybakt englemamma. Jeg har klart meg gjennom avsindig melkespreng og begravelse. 
Og jeg står fortsatt.  
Det er tungt og vanskelig, men jeg står.
Og jeg klarer til og med å føle takknemlighet over ting! Selvfølgelig over mitt lys og mitt liv; fantastiske Ingrid. Jeg er takknemlig for at det er nettopp herr Laura jeg deler sorger og gleder med. 
For et par uker siden møtte jeg en annen englemamma. Hadde en kaffedate med skjønne Amélie, og praten gikk så vi aldeles glemte bort hele kaffen. Det var så hyggelig og så utrolig godt å prate med henne! Et skikkelig lyspunkt i en heller mørk tilværelse akkurat nå. 
Viktigheten av kontakt med noen som er i samme båt kjenner jeg utrolig sterkt på for tiden. Selv om det er overraskende mange som har opplevd noe lignende, så er jeg blitt medlem av en temmelig eksklusiv klubb. Så derfor er jeg også takknemlig for at vi startet opp på sorggruppe denne uka, og jeg ser fram til å fortsette der.
Jeg er dessuten takknemlig for at jeg har muligheten til å være delvis sykemeldt og -ikke minst- at det møtes med forståelse. Både fra lege og arbeidsplass. Ikke alltid en selvfølge det, dessverre...

Alt dette er i hvertfall til god hjelp for meg når det gjelder å takle tilværelsen nå. Å klare å mestre livet, når det plutselig ble så annerledes enn det det skulle bli. Jeg tar en dag om gangen. Det er en vanskelig tid, og det kommer det til å være framover. Det er jeg forberedt på. Tiden fram til termindatoen til Lillegutt... Jeg går jo rundt og er fortsatt "gravid". Jeg teller ukene, leser i svangerskapsboken om hvordan utviklingen går. I dag skulle jeg vært 28+2. Jeg skulle gått inn i tredje trimester. 
På facebook blir det lagt ut bilder av babyer og nyfødte. Det var jo så mange som gikk gravide på samme tid som meg. Nå begynner bildene å dukke opp. Det er så sårt. Jeg kjenner tårene kommer når jeg ser disse. Min lille gutt har allerede blitt født. Men han er det ingen som ser. Jeg har også blitt mamma igjen. Men det er det ingen som ser. Men jeg er like fullt mamma'n hans.
Jeg elsker han og han vil alltid være i hjertet mitt.






4 kommentarer:

  1. Kjære gode deg! Bare innom helt kort for å si at jeg gleder meg (og gruer litt - for jeg vet det blir sterkt) til å oppdatere meg på bloggen din...Har tenkt så mye på deg, men har vært fullstendig fraværende fra blogging og nett...nå er jeg tilbake...og jeg vil takke deg for fine ord hos meg :) jeg vet det innlegget ble nok litt ekstra sterkt for deg. Jeg har bare lyst å sende deg en lang og god klem og si at du er i mine tanker og bønner. Ønsker deg en god helg, så god du kan...mange klemmer din vei

    SvarSlett
  2. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver om at du er blitt mamma igjen, men det er det ingen som ser..
    Det er tungt å bære barn i hjerte, kjenne på kjærligheten som er så usynlig for alle andre.
    Du står fortsatt og det er noe av det viktigste. Jeg og står. Gjerne ikke like stødig som før, men alt til sin tid.
    Sender deg en stor klem :)

    SvarSlett
  3. Jeg kjenner meg også veldig godt igjen. Det er en ensom sorg.

    Etterhvert blir det flere gode dager enn dårlige, men vi vil nok alltid bære med oss en sorg. Vi vil alltid ha et barn for lite. Jeg hadde en kjemepfin høstferie, og tenkte at nå er jeg virkelig på vei ut av den verste sorgen, men plutselig er smerten der igjen. Tror vi mæ lære oss og leve med det.

    Vit at du ikk er alene. vi er mange som vet akkurat hvordan du har det.

    Varme klemmer til deg.

    E

    SvarSlett
  4. Du skriver så nydelig og rørende! Jeg har fulgt deg siden Amelie skrev om deg på bloggen sin, men ikke lagt igjen spor før nå. Ord blir fattige i en så stor sorg, men varme klemmer kommer fra Heidi på vestlandet.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!