Avmakt. Fortvilelse. Frustrasjon. Utblåst. Tappet for energi.
Sånn er mine følelser mens 2-åringen raser, hyler og skriker og viser en vilje som overgår min villeste fantasi! Det kan være den minste lille ting som utløser det, og mens dette raseriet pågår, mens denne urkraften herjer i den lille kroppen, er alt vi sier og gjør FEIL. Uansett hva vi prøver på blir vi svart med mer skriking og gjerne kloring mot ansiktene våre. Og jeg kjenner at jeg takler disse stundene så utrolig dårlig! Spesielt hvis det er det første som møter meg etter en lang dag på jobb. Eller hvis jeg er sulten eller sliten på annet vis. Jeg får lyst til å gråte selv. Jeg kjenner hvordan energien min bare blir tappet ut av meg som en åpen kran.... Og så kommer gjerne tvilen. Handler jeg riktig nå? Hvorfor er hun egentlig sånn? Hva er grunnen? Kan det være en annen grunn enn bare motsigelsestrang? Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? Er jeg så svak mentalt at jeg ikke klarer å høre barnet mitt gråte?
Jeg blir fylt med tristhet. Tenker på den blide, gode jenta hun var før.
Og så plutselig er det over! Stormen stilner. Og alt er glemt. Mamma får kos. Pappa får kos. Hun er hengiven og glad. Og solskinnet kommer tilbake i sinnet mitt. Tristheten viker og energien bobler opp igjen.
Den snille, gode vidunderlige jenta mi.
I sengen om kvelden hvisker hun: "Ikke klore mamma. Bare kose mamma".
Lykke. Kjærlighet. Ro.
Hei! Denne traff meg midt i hjertet :-) For jeg husker så godt at vi hadde det samme fenomenet her hjemme. Det var raserianfall med skikkelig vekt på siste del av ordet - vi opplevde det som om hele jenta skreik seg inn i sin egen verden hvor hun var umulig å nå. Og det kunne utløses av den minste bagatell, så etter en stund blei jeg helt nervevrak av å gå rundt og frykte neste runde... Kjente at jeg begynte å gi henne vilja si oftere enn jeg egentlig ville, bare for å slippe anfallene.
SvarSlettDette var om sommeren (hun hadde nettopp fylt to år i slutten av april) og hvis bråket starta når vi var utendørs lærte vi oss raskt til å bære hele jenta inn og lukke døra, så ikke naboene skulle tro vi mishandla henne :-) for det var jo sånn det hørtes ut. Hvert anfall varte fra fem-ti minutter og opp til en halvtime. Hun skreik hysterisk, blei helt stiv og spent i hele kroppen, freste, spytta, klorte, slo og kasta ting rundt seg, og endte alltid på gulvet hvor hun rulla rundt i raseri. Vi syntes det var helt grusomt å være vitne til, og følte oss maktesløse.
Å holde henne fast var nesten umulig, enda så liten hun var. Men vi prøvde det noen ganger, å holde henne ordentlig hardt fast, ut fra en tanke om at hun selv også ble skremt av de sterke kreftene som herjet i den vesle kroppen, og at det kanskje ville gi en slags trygghet å kjenne at vi tross alt var sterkere og at vi passa på henne. Men det hjalp ikke.
Selvfølgelig begynner man å lure på om noe er virkelig galt når man opplever dette! Heldigvis (husker jeg at jeg tenkte) var jeg hjemmeværende med henne, for ellers hadde jeg nok mistenkt barnehagen og at noe var galt der som jeg ikke visste om. Jeg har to eldre gutter også, og hadde aldri opplevd det samme med dem. Hun hadde vært en harmonsk og trygg unge bestandig og var veldig langt framme for alderen sin både språklig og motorisk.
Til slutt fant vi ut at den beste måten å takle anfallene på, var å la henne rase fra seg først - få ut det verste - før vi tok henne opp og holdt henne godt inntil oss og vugga henne sakte, uten å si noe. Etter hvert så vi ganske godt når hun var blitt utmatta nok til at det var mulig å løfte henne opp uten å gjøre situasjonen verre.
Og vi lot henne være i fred mens det sto på. Dvs, vi passa på at hun hørte og visste at vi var tilstede, men vi holdt på med vårt (eller lot som om vi gjorde, da) og prata med vanlige stemmer, og sørga på den måten for å ikke bidra til å hisse opp ungen eller stemninga ytterligere. Som sagt så er jeg ganske sikker på at hun også blei skremt av sin egen villskap, og at hun ikke var i stand til å kontrollere det selv. Så vi syntes det var viktig å signalisere at vi voksne tålte det, at vi ikke lot oss skremme, at situasjonen ikke var farlig - og at vi var der for henne uansett.
Og etter en stund gikk det bare over av seg selv. Raserianfallene kom sjeldnere og sjeldnere, og før sommeren var over slutta de helt å komme. Jeg tenker nå at det hadde vært mye lettere å takle situasjonen hvis jeg visste at det kom til å gli over så greit :-) Så jeg håper min erfaring kan hjelpe deg til å tenke på det som en midlertidig og naturlig del av hennes utvikling mot et emosjonelt selvstendig vesen. Fokuser på å mentalt sende kjærligheten din ut til henne når hun er midt i raseriet, og husk å ikke la fortvilelsen få overtaket på deg! Du er en god mor, det er ikke noe galt med noen av dere :-D
PS: du skriver så godt, og inspirerer som du ser til laaange svar, håper du ikke har noe imot det! Kommer til å følge med deg her inne :-)
Klem fra KristinB
Hei KristinB
SvarSlettTusen takk for hyggelig, lang og interessant kommentar! Ikke vær redd for å skrive langt, det er bare utrolig koselig å få sånne tilbakemeldinger! :)
Det er mye likt her, kan jeg lese, og det er godt å høre at din lille er over fasen. Jeg satser jo på at dette er en overgangsfase som er en del av hennes utvikling som du nevner. Hun er veldig bestemt og selvstendig, og raseriet kommer helst i forbindelse med at vi prøver å gjøre helt vanlige ting - som å kle på klær eller skifte bleie- uten at hun har kommet på det selv. Så blir det vill motstand når vi forsøker å gjennomføre det!
Vi må også bare tre til side under raseriøktene, vi lar henne rase fra seg til det verste er over. Det er den eneste løsningen, for der og da blir alt vi gjør med henne feil. Så det er bare å trekke seg tilbake og forsones etterpå.
Jeg tenker at temperament er jo bra, bare hun lærer å kontrollere det og bruke det til noe konstruktivt! Hun er ihvertfall en som ikke lar seg pelle på nesen av hverken den ene eller den andre. Og det er jo bra!...
Ønsker deg en fin dag videre! Veldig koselig at du vil følge bloggen min!
Klem Laura