lørdag 25. august 2012

Skrekk, smerte og sorg

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne....
Alt er rot og kaos og vakuum i hodet mitt. På få dager er hele tilværelsen forandret, snudd på hodet.

Natt til torsdag 23.august mistet vi den kjære lille gutten vår. Vi lever nå i en surrealistisk boble av sjokk, uvirkelighet og bunnløs sorg. 21 uker på vei. Akkurat over halveis. Så var det slutt.

Jeg har lenge gått med en vond følelse av at noe er galt. 
Forrige helg ble jeg syk. Var veldig slapp, orket ikke spise, hadde feber og frostrier, og kynnerne ble enda kraftigere og hyppigere. Spesielt nettene var ille. Mandag dro jeg til legen. Der fant de ut at CRP'en min var litt høy. Han likte heller ikke at jeg hadde så mye kynnere og jeg gikk derifra med beskjed om å komme tilbake på onsdag. 
Tirsdag følte jeg meg litt kvikkere. Herr Laura var hjemme og tok seg av Ingrid så jeg fikk hvilt meg og kommet litt til hektene. Jeg sa at jeg kunne levere Ingrid i barnehagen neste dag siden herr Laura skulle dra så tidlig på jobben.
Den natten hadde jeg utrolig smertefulle kynnere. De var så kraftige at jeg nesten ville karakterisere det som rier. Jeg opplevde dem dessuten noe annerledes enn tidligere, da disse presset seg nedover og jeg følte en stikkende smerte i underlivet. Neste morgen blødde jeg. Da tenkte jeg at dette går galt! Jeg satte meg på badegulvet og gråt. Av redsel, panikk og utmattelse. På umenneskelig vis klarte jeg å mobilisere alle mine krefter til å ta meg sammen og få Ingrid stelt og fulgt henne i barnehagen. Så dro jeg til jordmor. Der hørte vi at hjertet til til gutten slo kraftig og fint. Men jeg fikk henvisning til sykehuset, og dro dit med en gang. 
Jeg var nedbrutt. Skjelvende. Uten håp. 

Undersøkelsen ble kort. Fostersekken lå i åpningen - på vei ut. Nesten ingenting fostervann. 
Det kom ikke som noe sjokk. Det var en bekreftelse. Sorgen la seg over meg som et tungt teppe og jeg ble på en måte flat. 
Jeg skulle legges inn med en gang. Jeg kom til å føde spontant når som helst. 

Ikke så lenge etter at jeg ble lagt inn på føde-observasjonen kom herr Laura. Med drosje rett fra jobb. Det var en enorm lettelse å ha han der. Så var det bare å vente. Vente på å føde mitt dødsdømte barn.

På natten våknet jeg litt over 01:00. Kort etter kjente jeg de fryktede kynnerne komme. Jeg hadde vel 3 stk av disse så kommer plutselig en avsindig smertefull sammentrekning. Jeg vekker herr Laura og drar i alarmsnora. Smertene er så intense! Det er smerter som ikke klarer å beskrives. Jeg ble helt stiv. Jeg ble trillet ned på føden, fikk både lystgass og morfin, og på tre press var han ute.

Gutten min. Den kjære gode lille gutten min som ble utstøtt. Han levde helt til det siste. Min lille fighter. Det skulle ikke ende slik! Det er så meningsløst og grusomt, uendelig trist. Vi fikk se han og holde han og bruke den tiden vi trengte med han. Men når blir man klar til å ta farvel med sitt barn? Han var så liten. Så skjør. Men helt velskapt. Et lite menneske som ikke fikk leve.

Skjønne, gode gutten vår!
Vi elsker deg så høyt.
Du kommer alltid til å være med oss.

Jeg kommer til å ha et stort behov for å skrive mye rundt dette i tiden som kommer. Akkurat nå er det så mye følelser og tanker som raser rundt i meg at det er såvidt jeg klarte å få formulert dette innlegget her. 



4 kommentarer:

  1. Nei!!! Dette var forferdelig vondt å lese!! Jeg føler så inderlig med deg nå, det var et enormt sjokk bare å lese om det som har hendt, og jeg kan bare forestille meg den smerten du selv må sitte med nå...

    Du kjenner jo ikke meg, men jeg føler jo liksom at jeg har blitt litt kjent med deg gjennom bloggen din det siste året, og jeg var så glad på dine vegne da du skrev at du var gravid - nå gråter jeg for deg, for den fine familien din og for den lille gutten dere har mistet. Et perfekt lite menneske - det gir absolutt ingen mening å tenke på at han ikke skulle få bli hos deg...det finnes ingen trøst for dette.

    Kjære, kjære deg, jeg håper dere har den støtten og hjelpen rundt dere nå som dere behøver for å komme gjennom disse forferdelige dagene. Ønsker deg all verdens styrke til å møte den tøffe tiden dere står ovenfor, det å miste et lite barn må vel være den største sorgen man kan få! Jeg vet inderlig godt hvor mange drømmer, forventinger og gleder som knytter seg til et mer enn halvgått svangerskap. Ta vare på deg selv og på hverandre i sorgen, skriv hvis du orker - jeg kommer til å tenke på deg.

    Mange varme klemmer fra KristinB

    SvarSlett
  2. Kjære deg...Her renner tårene. En stor klump i halsen har satt seg fast og jeg kjenner på en så stor tomhet, maktesløshet og fortvilelse. Jeg er virkelig lei meg for dette, du har all min medfølelse.

    Jeg syns KristinB skriver det så fint over her. Mine ord blir overflødige, jeg vil bare du skal vite at jeg kommer til å tenke mye på deg og dere nå, og jeg kommer til å løfte deg opp i mine bønner. Dette er bare vondt, bare meningsløst og bare trist.
    Jeg vet jo den gleden du viste her på bloggen over å være gravid, den gleden over å skulle få en liten gutt...og nå er han revet bort fra dere. Helt feil, helt meningsløst.

    Jeg syns det er bra du skriver ut din sorg, setter ord på den og gjennomlever den. Dette er en av de største traumer et menneske kan oppleve, å miste barnet sitt. Jeg kan bare forestille meg den smerten du gjennomgår nå. Og jeg kan tenke meg det er mange spørsmål i hodet ditt...

    Jeg skulle ønske jeg kunne omfavne deg, lenge - og fortelle deg at alt vil bli bra igjen. Men jeg kan ikke fortelle deg at du får gutten din tilbake - og det gjør så utrolig vondt :( Så mye som brast for deg nå.

    Jeg håper dere klarer å stå sterke sammen tross alt, at dere har omsorgsfulle mennesker rundt dere, at dere innimellom klarer å skimte et håp, og at dere kommer dere gjennom dette med Guds og menneskers hjelp. Ta vare på hverandre og på den jenta dere har. Hun bærer også på en sorg nå.

    Ord blir så fattige, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg sender deg mange klemmer og ber deg om å holde fast på håpet....om en bedre hverdag, der fremme.
    God klem til deg

    SvarSlett
  3. <3 Jeg er så glad i dere, og dere har all vår medfølelse <3
    Finnes det noe i hele verden jeg kan gjøre for dere, så si i fra <3 Tenker masse, masse på dere.

    Stor klem

    SvarSlett
  4. Forferdelig opplevelse du har hatt. Ingen skal miste barna sine, de er de kjæreste vi har, men noen ganger skjer det.
    Du er tøff som deler, og det kan hjelpe deg å bearbeide sorgen.
    Jeg sender deg den største klemmen!!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!