Mai måned har bare et par timer igjen, så er det juni- sommermåned. Det er så vakkert ute må at jeg skulle nesten ønske at det fantes en pauseknapp. Syriner som blomstrer, det lukter så deilig av alle slags vekster, kveldene er lange og lyse. Også så deilig vær det har vært den siste tiden! Tenker på i fjor på denne tiden, da var svangerskapet mitt med Solveig akkurat begynt. Og for to år siden hadde jeg gått inn i svangerskapet med lillebror. Rart, sårt og vemodig å tenke på. Men jeg er glad for at jeg ikke går enda en sommer i møte som gravid. Atter en gang er jeg ofte sjømannsenke for tiden, jeg husker godt hvor slitsomt det var å være alene med Ingrid, fullstendig energiløs, kvalm og engstelig.
For et par dager siden var jeg og lille Solveig til lillebror og plantet sommerblomster. Det var så fint vær og vi satt der en stund, lillesøster og jeg, hos lillebror - som liksom for alltid vil være lillebror fordi han aldri ble noe større. Jeg tenkte på det forunderlige i det faktum at hadde det ikke vært for lillebror så hadde ikke Solveig blitt til. Lille Solveig med de gode kinna og de blå-blå øynene. Med solhatt og knubne, nakne, myke legger. Også tenkte jeg på hvordan de små føttene til lillebror har satt spor.
Han er med oss.
Kanskje du kan sjå på denne dagen her som ein pauseknapp, sidan du vakna opp til endå ein maidag, trass alt...?
SvarSlettDet var fine bilder av minneplassen, og ekstra sterkt med det siste bildet i lys av refleksjonane dine i teksten. Eg har tenkt dei same tankane, for viss den vesle hadde fått leve, hadde vi ikkje hatt ho som no er minstejenta. Henne ville eg ikkje bytte bort for alt i verda. Likevel ville eg så gjerne hatt den vesle også. Livet gir visst ikkje alltid i både pose og sekk.
Håpar du får ei fin helg, og mange gleder i sommaren som ligg framfor!