mandag 30. april 2012

Lengsel



Inne i meg bor det en lengsel. Den har ligget der lenge, i mange år. Først slumrende, siden våknet den for alvor og i de siste tre årene har den egentlig blitt ganske altomfattende.
Jeg lengter hjem.
Ikke nødvendigvis til huset jeg vokste opp i, men til bygda. Til miljøet. Til røttene mine.
Det begynner å bli lenge siden jeg bodde der. Men det var der jeg vokste opp, det er der identiteten min ligger. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli kvitt følelsen av lengsel etter hjembygda. Så lenge jeg bor et annet sted vil jeg føle at det egentlige hjemmet mitt er der - og ikke her jeg bor nå. Jeg kommer alltid til å føle på denne rotløsheten. At jeg ikke hører til. Selvfølgelig kaller jeg stedet jeg bor nå for "hjem".
Men jeg klarer ikke slå rot.

Nesten alle mine nærmeste bor der. I tillegg til mamma og den ene søsteren min har det også flyttet tilbake nær slekt og venner - mennesker som betyr mye for meg og som jeg savner og som jeg har lyst til å tilbringe tid sammen med. Men det er så langt. Det er nesten litt for langt til å reise dit for bare en helg. Vi gjør jo det, men det blir sjeldent. Det blir for slitsomt med den lange kjøreturen til og fra, og en helg er jo så kort at man rekker ikke stort. Nesten uansett blir jeg sittende med en slags dårlig samvittighet fordi jeg må prioritere noen mennesker framfor andre..

Jeg lengter dessuten etter naturen. Jeg lengter etter fjellene. Jeg lengter etter frihetsfølelsen. Jeg savner elver og bekker som man kan drikke fra. Jeg savner lange grusveier å galloppere på, å jogge på eller bare rusle bedagelig på mens jeg lytter til fuglesangen. Jeg savner å kunne være alene. Og jeg savner det sosiale. Her er jeg aldri alene, men ensom. En pussig kombinasjon som passer meg veldig dårlig. Jeg er sosial, men liker ikke å ha ukjente folk rundt meg til enhver tid.

Jeg kunne aldri, aldri ha bodd i en by. Jeg ville blitt kvalt!
Nå bor vi heldigvis ganske landlig. Men området er veldig tett befolket. Det går et rush med folk forbi leiligheten vår hele tiden. Det er tett bebyggelse og mye veier. Jeg savner å kunne gå ut i en hage. Og muligheten til å kunne være litt privat. Jeg syns det er utrolig leit at Ingrid ikke kan gå ut av huset uten at hun må ha kontinuerlig tilsyn. Og jeg syns det er leit at hun ikke har søskenbarn i nærheten. Hun spør så mye etter søskenbarna sine! Hun maser om at vi skal dra dit, og jeg kjenner at jeg blir så trist. Fordi hun koser seg så der, og jeg skulle så ønske at vi kunne være der mer! Det er ingenting jeg heller vil enn å kunne være der hele tiden!
Også kan vi ikke. Fordi vi bor her.

Jeg har periodevis vært veldig nedfor - ja faktisk deprimert - fordi jeg lengter så hjem. Jeg har følt meg - og kan fortsatt føle meg- som verdens mest ensome menneske!

Jeg tar meg i å tenke mye på hvordan livet hadde vært hvis vi hadde bodd der... Jeg vet at det hadde sett veldig annerledes ut.


7 kommentarer:

  1. Det er absolutt ikke vanskelig å forstå lengselen din! Det handler jo mye om valg av livsstil, rett og slett. Mulighet til å gi datteren din akkurat den oppveksten du synes er best, til å leve den type familieliv du ønsker.

    Samtidig vet jeg godt hvor vanskelig det er å foreta en så stor omveltning i livet som det å flytte en hel familie fra faste jobber og alt det der. Antagelig finnes det også hindre jeg ikke vet om som gjør det enda vanskeligere for deg å følge drømmen din.

    Men utenfra, som leser, sitter jeg og tenker "å, jeg håper de flytter!!" Det er liksom så leit å se lengselen din som du beskriver så godt, følelsen av ensomhet og av å ikke være HJEMME, og å vite at muligheten finnes der til å gjøre en forandring!

    Jeg ønsker deg uansett alt godt, som alltid :-) er ganske fraværende i kommentarfeltet for tiden fordi jeg er gravid med nr 5 (!), kvalm og trøtt og uten ork til noen ting... Men jeg er ihvertfall innom og leser de gangene jeg får satt med ned litt uten å sovne momentant :-D

    Stor klem fra KristinB :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk KristinB!
      Og gratulerer så mye med nummer 5! Det blir en anseelig barneflokk :) Så hyggelig! Lykke til videre i svangerskapet.

      Klem tilbake fra Laura.

      Slett
  2. Kjære skjønne du! jeg syns dette var et litt sårt innlegg. Kjenner på en måte på det du skriver, på lengselen du bærer i deg - og jeg forstår at det kan gjøre vondt for deg. Det er noe spesielt med der man vokste opp, med der man har sine røtter, sin familie, sine barndomsvenner...

    Jeg for min del ville aldri tilbake til hjemplassen min - og har bodd ca 15 år borte. Men så fant jeg en mann som er fra nabobyen - og av en eller annen grunn klarte han å lokke meg med sørover igjen. (Vi traff hverandre i vest). Først bodde vi likevel et godt stykke fra hjemplassen min - men nå, for et halvt år siden tok vi skrittet og flyttet helt tilbake. Og det har jeg ikke angret på i det hele tatt.
    Finnes det muligheter for at dere kan gjøre det samme? er dere helt låst der dere er? jeg kan forstå det er vanskelig å rive opp en hel familie - men noen ganger kan det være til det beste, dersom barna får vært med sine søskenbarn, du blir lykkeligere - og kanskje også mannen kan trives? eller?

    dette er ikke noe å ta lett på, det vet jeg...og jeg vet også hvor vondt det kan være å lengte....
    Kanskje ligger det noe godt i vente for dere der foran?? :) det er lov å leve i håp...

    Sender deg mange klemmer herfra

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det ble et litt sårt innlegg denne gangen. Det er min samboer som har en utdannelse som ikke så lett lar seg kombinere med å bo i min hjembygd, dessverre. (Altså mulighet for en jobb relatert til utdannelsen sin.)
      Det er veldig synd, for det står og faller helt på det. Vi får se en dag...Kanskje når vi blir pensjonister...

      Takk for kommentar og klemmer Spirea! Ønsker deg gode vårdager!

      Slett
  3. <3 <3 Du vet hva mitt savn er og kjære deg <3 Håper du en gang kommer hjem til oss alle her.

    SvarSlett
  4. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  5. <3 <3 <3 Utrolig trist,og jeg får vondt inni meg av å lese, og som du vet er jeg sånn til tider jeg også. Men jeg kjemper desperat å finne lykken der jeg er. Og det håper jeg du også får til <3

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!